Holdt oppe gjennom forferdelige prøvelser

FORTALT AV ÉVA JOSEFSSON

Noen få av oss var kommet sammen i bydelen Ujpest i Budapest i Ungarn. Vi skulle møtes kort før vi gikk ut i den kristne tjeneste. Året var 1939, rett før utbruddet av den annen verdenskrig. Jehovas vitners forkynnelsesarbeid var forbudt i Ungarn. De som offentlig forkynte Bibelen, ble ofte arrestert.

DET var første gang jeg skulle være med på dette, så jeg må nok ha sett litt blek og engstelig ut. En eldre kristen bror snudde seg mot meg og sa: «Éva, du trenger ikke å være redd. Å tjene Jehova er den største ære et menneske kan få.» Disse omtenksomme og styrkende ordene bidrog til å holde meg oppe gjennom mange forferdelige prøvelser.

Jødisk bakgrunn

Jeg var den eldste av fem barn i en jødisk familie. Mor var ikke tilfreds med jødedommen og begynte å undersøke andre religioner. Det var slik hun traff Erzsébet Slézinger, en jødisk kvinne som også lette etter sannheten i Bibelen. Erzsébet sørget for at mor fikk kontakt med Jehovas vitner, og som følge av det ble også jeg svært interessert i Bibelen. Jeg begynte snart å gjøre andre kjent med det jeg hadde lært.

Sommeren 1941, da jeg var 18 år, ble jeg døpt i elven Donau som symbol på min innvielse til Jehova Gud. Mor ble døpt samtidig, men far delte ikke vår nye, kristne tro. Like etter at jeg var blitt døpt, begynte jeg å legge planer med tanke på å begynne i heltidstjenesten som pioner. Jeg trengte en sykkel og begynte derfor å arbeide i laboratoriet på en stor tekstilfabrikk.

Prøvelsene begynner

Nazistene hadde tatt makten i Ungarn, og den fabrikken jeg jobbet på, var kommet under tysk administrasjon. En dag måtte alle arbeiderne møte for ledelsen for å avlegge troskapsløfte overfor nazistene. Vi fikk vite at det ville få alvorlige konsekvenser hvis vi nektet. Under seremonien da vi ble bedt om å si «Heil Hitler», stod jeg respektfullt, men uten å gjøre som de sa. Samme dag ble jeg kalt inn på kontoret. Jeg fikk lønnen min og ble avskjediget. Det var vanskelig å få seg arbeid på den tiden, så jeg lurte på hvordan det ville gå med planene mine om å begynne som pioner. Men allerede neste dag fikk jeg nytt arbeid, som til og med var bedre betalt.

Nå kunne jeg virkeliggjøre planene om å begynne som pioner. Jeg hadde flere pionerpartnere, og den siste var Juliska Asztalos. Ettersom vi ikke hadde noe litteratur å tilby, brukte vi bare Bibelen i tjenesten. Når vi fant noen som var interessert, gikk vi tilbake og lånte dem litteratur.

Juliska og jeg måtte gang på gang skifte distrikt. Når en prest fikk vite at vi besøkte ’fårene hans’, opplyste han nemlig i kirken at folk måtte si fra til ham eller til politiet hvis de fikk besøk av Jehovas vitner. Så når vennlige mennesker sa fra om at det var blitt gitt en slik opplysning i kirken, drog vi videre til at annet distrikt.

En dag besøkte vi en ung gutt som viste interesse. Vi avtalte å komme tilbake for å låne ham noe å lese. Men da vi kom tilbake, var politiet der, og vi ble arrestert og tatt med til politistasjonen i Dunavecse. Gutten var brukt som agn for å gripe oss. Da vi kom til politistasjonen, så vi en prest der og forstod at han også var involvert.

Min verste prøvelse

På politistasjonen barberte de av meg alt håret, og jeg måtte stå naken med ti—tolv politimenn rundt meg. De begynte å forhøre meg og ville vite hvem som var vår leder i Ungarn. Jeg sa at vi ikke hadde noen annen leder enn Jesus Kristus. De gjøv løs på meg med batongene sine, men jeg forrådte ikke mine kristne brødre.

Etterpå bandt de føttene mine sammen og holdt hendene mine bundet over hodet. Deretter voldtok de meg én etter én. Det var bare én politimann som ikke var med på det. De bandt meg så hardt at jeg tre år senere fremdeles hadde merker på håndleddene. Jeg var så skamfert at de gjemte meg i kjelleren i to uker, inntil de verste skadene til en viss grad var blitt leget.

En tid med lindring

Senere ble jeg ført til et fengsel i Nagykanizsa hvor det var mange Jehovas vitner. Selv om vi satt fengslet, hadde vi to relativt lykkelige år. Vi holdt alle møtene våre i det skjulte og fungerte mer eller mindre som en menighet. Vi hadde også mange anledninger til å forkynne uformelt. Det var i dette fengselet jeg møtte Olga Slézinger, som var en kjødelig søster av Erzsébet Slézinger, hun som gjorde det mulig for min mor og meg å bli kjent med Bibelens sannhet.

I 1944 hadde nazistene i Ungarn besluttet seg for å utrydde de ungarske jødene, slik som de systematisk hadde gjort med jøder i andre okkuperte områder. En dag hentet de Olga og meg. Vi ble stuet inn i en kuvogn, og etter en strabasiøs reise gjennom Tsjekkoslovakia kom vi fram til bestemmelsesstedet i det sørlige Polen — dødsleiren Auschwitz.

Livet i Auschwitz

Jeg følte meg trygg sammen med Olga. Hun kunne være spøkefull selv i vanskelige situasjoner. Da vi kom til Auschwitz, kom vi fram for den beryktede dr. Mengele, som hadde i oppgave å skille de nyankomne som ikke var arbeidsføre, fra dem som var det. Den første gruppen ble sendt rett til gasskamrene. Da han kom til oss, spurte han Olga: «Hvor gammel er du?»

Modig og med et muntert glimt i øyet svarte hun: «Tjue år!» I virkeligheten var hun dobbelt så gammel. Men Mengele lo og lot henne gå til høyre for seg, og dermed fikk hun leve.

Alle fangene i Auschwitz ble merket med et symbol på fangedraktene — jøder hadde davidsstjernen, og Jehovas vitner hadde den fiolette trekanten. Da de ville sy davidsstjernen på klærne våre, forklarte vi at vi var Jehovas vitner og ville ha den fiolette trekanten. Det var ikke fordi vi skammet oss over vår jødiske herkomst, men nå var vi Jehovas vitner. De forsøkte å tvinge oss til å godta det jødiske merket ved å sparke og slå oss. Men vi stod fast helt til de godtok oss som Jehovas vitner.

Med tiden traff jeg min søster Elvira, som var tre år yngre enn meg. Hele familien vår på sju var blitt sendt til Auschwitz. Det var bare Elvira og jeg som var blitt vurdert som arbeidsføre. Far, mor og de tre søsknene våre døde i gasskamrene. Elvira var ikke et av Jehovas vitner på det tidspunktet, og vi bodde i forskjellige deler av leiren. Hun overlevde, emigrerte til USA, ble et av Jehovas vitner i Pittsburgh i Pennsylvania og døde der i 1973.

Livet i andre leirer

Om vinteren 1944/45 bestemte tyskerne seg for å evakuere Auschwitz, ettersom russerne nærmet seg. Vi ble derfor flyttet til Bergen-Belsen, i den nordlige delen av Tyskland. Rett etter at Olga og jeg kom dit, ble vi sendt videre til byen Braunschweig. Der var det meningen at vi skulle være med på å rydde ruinene etter de allierte styrkenes intense bombing. Olga og jeg drøftet saken. Vi var ikke sikker på om vi ved å utføre dette arbeidet ville bryte vår nøytralitet, så vi bestemte oss begge for ikke å være med på det.

Avgjørelsen førte til litt av et oppstyr. Vi ble slått med lærsveper og ført fram foran en eksekusjonspelotong. Vi fikk ett minutt til å tenke oss om og ble fortalt at vi ville bli skutt hvis vi ikke ombestemte oss. Vi sa at vi ikke trengte noe tid til å tenke oss om, siden vi hadde bestemt oss. Men ettersom leirkommandanten ikke var til stede og det bare var han som hadde myndighet til å gi ordre om henrettelser, måtte eksekusjonen utsettes.

I mellomtiden ble vi tvunget til å stå på leirplassen hele dagen. To bevæpnede soldater, som fikk avløsning hver annen time, holdt vakt over oss. Vi fikk ikke mat, og vi frøs forferdelig, siden det var i februar. Denne behandlingen fortsatte en hel uke, men kommandanten dukket ikke opp. Så ble vi plassert bakpå en lastebil, og til vår store overraskelse kom vi tilbake til Bergen-Belsen.

På dette tidspunktet var Olga og jeg i en forferdelig tilstand. Jeg hadde mistet mesteparten av håret mitt og hadde høy feber. Det var bare ved å gjøre meg de største anstrengelser at jeg kunne utføre noe arbeid. Den tynne kålsuppen og den lille brødbiten vi fikk å spise hver dag, var ikke nok. Men vi måtte fortsette å arbeide, for de som ikke klarte det, ble henrettet. Tyske søstre som jobbet sammen med meg i kjøkkenet, hjalp meg slik at jeg fikk hvilt litt. De varslet meg når det nærmet seg vakter som skulle inspisere, slik at jeg da kunne stå ved arbeidsbenken og late som om jeg arbeidet hardt.

En dag hadde Olga rett og slett ikke krefter til å gå til arbeidsplassen sin, og etter det så vi henne aldri mer. Jeg mistet en modig venn og ledsager, en som hadde hjulpet meg mye i de vanskelige månedene i leirene. Som en salvet etterfølger av vår Herre Jesus Kristus må hun umiddelbart ha mottatt sin himmelske belønning. — Åpenbaringen 14: 13.

Løslatelse og livet etterpå

Da krigen sluttet i mai 1945 og frigjøringen kom, var jeg så svak at jeg ikke klarte å glede meg over at undertrykkernes åk endelig var blitt knust. Jeg var heller ikke i stand til å bli med da de frigitte fangene ble transportert til land som var villig til å ta imot dem. Jeg var tre måneder på sykehus for å komme til krefter igjen. Etterpå ble jeg sendt til Sverige, som ble mitt nye hjem. Der fikk jeg snart kontakt med mine kristne brødre og søstre, og med tiden kunne jeg ta opp den dyrebare skatt som felttjenesten er.

I 1949 giftet jeg meg med Lennart Josefsson, som hadde tjent som reisende tilsynsmann for Jehovas vitner i mange år. Han hadde også vært i fengsel under den annen verdenskrig fordi han holdt fast ved sin tro. Vi begynte som pionerer sammen den 1. september 1949 og fikk i oppdrag å tjene i Borås. De første årene vi var der, ledet vi regelmessig ti bibelstudier hver uke med interesserte. Vi hadde gleden av å se at menigheten i Borås ble til tre menigheter i løpet av ni år. Nå er det fem menigheter der.

Jeg kunne ikke fortsette som pioner så lenge fordi vi i 1950 ble foreldre til en datter og to år senere til en sønn. Jeg fikk da det herlige privilegium å lære barna våre den dyrebare sannheten som den kjære broren i Ungarn lærte meg da jeg bare var 16 år, nemlig: «Å tjene Jehova er den største ære et menneske kan få.»

Når jeg ser tilbake på livet mitt, skjønner jeg at jeg har erfart sannheten i det disippelen Jakob skrev, da han minnet oss om Jobs utholdenhet: «Jehova er full av inderlig hengivenhet og er barmhjertig.» (Jakob 5: 11) Selv om også jeg har gjennomgått forferdelige prøvelser, er jeg blitt velsignet med to barn, deres ektefeller og seks barnebarn — som alle er tilbedere av Jehova. Ved siden av det har jeg mange, mange åndelige barn og barnebarn. Noen av dem tjener som pionerer og misjonærer. Mitt store håp er nå å få møte mine kjære som sover i døden, og å få omfavne dem når de kommer fram fra minnegravene. — Johannes 5: 28, 29.

[Bilde på side 31]

Ute i tjenesten i Sverige etter den annen verdenskrig

[Bilde på side 31]

Sammen med min mann