Sann rettferdighet — når og hvordan?

DE USKYLDIGE skulle ikke ha noen grunn til å frykte sann rettferdighet. Vanlige borgere bør tvert imot være takknemlige hvis deres land har et rettssystem som tar sikte på å garantere rettferdighet. Et slikt system omfatter et sett lover, en politistyrke som håndhever dem, og domstoler som øver rett. De sanne kristne har respekt for det rettssystemet de er underlagt, i samsvar med den bibelske formaningen om at de skal «underordne seg under de høyere myndigheter». — Romerne 13: 1—7.

Det er likevel en kjensgjerning at det er blitt gjort skadelige og pinlige feil innenfor rettssystemene i forskjellige land.a I stedet for at de skyldige er blitt straffet og de uskyldige er blitt beskyttet, har det hendt at uskyldige personer er blitt straffet for forbrytelser de ikke har begått. Andre har tilbrakt flere år i fengsel, for så å bli løslatt før soningstidens utløp fordi det har oppstått alvorlig tvil om de virkelig er skyldige, og om dommen er riktig. Derfor spør mange: Kommer det noen gang til å bli slik at alle får oppleve sann rettferdighet? I så fall når og hvordan? Hvem kan vi stole på som de uskyldiges beskytter? Og hvilket håp finnes det for dem som er blitt offer for urettferdighet?

Feilaktige dommer

På 1980-tallet var folk i Tyskland vitne til «en av de mest sensasjonelle rettssakene i etterkrigstiden», der en mor ble dømt til livsvarig fengsel for å ha myrdet de to døtrene sine. Flere år senere ble imidlertid bevisene mot henne vurdert på nytt, og hun ble løslatt i påvente av en ny rettergang. Avisen Die Zeit meldte i 1995 at den opprinnelige dommen «kan vise seg å være et rettslig mistak». I skrivende stund har denne kvinnen tilbrakt ni år i fengsel uten at det er blitt endelig fastslått om hun er skyldig eller ikke.

En novemberkveld i 1974 ble bykjernen i Birmingham i Storbritannia rystet av to bombeeksplosjoner som drepte 21 personer. Det var en hendelse som «ingen i Birmingham noen gang kommer til å glemme,» skrev parlamentsmedlemmet Chris Mullen. Etterpå ble «seks uskyldige menn dømt for det største massedrapet i britisk historie». Dommene ble senere omstøtt — men først etter at disse mennene hadde tilbrakt 16 år bak lås og slå!

Den juridiske rådgiveren Ken Crispin fortalte om en sak som «satte offentlighetens fantasi i sving på en måte som er helt unik i Australias rettshistorie». En familie var på campingtur i nærheten av Ayers Rock da familiens spedbarn forsvant, for aldri å bli funnet igjen. Moren ble tiltalt for drap, funnet skyldig og dømt til livsvarig fengsel. I 1987, etter at hun hadde sittet i fengsel i over tre år, kom en offentlig granskingskommisjon fram til at bevisene mot henne ikke gjorde det berettiget med en domfellelse. Hun ble løslatt og benådet.

En 18 år gammel kvinne som bodde i det sørlige USA, ble myrdet i 1986. En middelaldrende mann ble tiltalt, funnet skyldig og dømt til døden. Han tilbrakte seks år i en fengselsavdeling for dødsdømte før det ble fastslått at han ikke hadde hatt noe med forbrytelsen å gjøre.

Er dette sjeldne eksempler på rettslige mistak? David Rudovsky ved Pennsylvania universitets juridiske fakultet sier: «Jeg har vært i rettsvesenet i omkring 25 år og sett en god del saker. Jeg vil si at de som blir dømt, men som i virkeligheten er uskyldige, . . . antagelig utgjør mellom fem og ti prosent.» Crispin stiller det foruroligende spørsmålet: «Finnes det andre uskyldige personer som sitter motløse i fengselsceller?» Hvordan kan det bli begått slike tragiske feilgrep?

Menneskelige rettssystemer — med menneskelige svakheter

«Ikke noe menneskelig system kan forventes å være fullkomment,» understreket en britisk ankedomstol i 1991. Rettssystemer kan bare være så rettferdige og pålitelige som de menneskene er som utformer og administrerer dem. Folk er tilbøyelige til å gjøre feil, være uærlige og ha fordommer. Derfor bør det ikke komme som noen overraskelse at menneskenes rettssystemer lider under de samme svakhetene. Tenk over det nedenstående.

Ifølge den tyske dommeren Rolf Bender er det vitners utsagn som er det avgjørende bevisgrunnlaget i 95 prosent av alle kriminalsaker. Men er slike vitner i retten alltid pålitelige? Dommer Bender tror ikke det. Han regner med at halvparten av de vitnene som forklarer seg i retten, kommer med usannheter. Bernd Schünemann, professor ordinarius i strafferett ved München universitet i Tyskland, kom med en lignende betraktning. I et intervju med Die Zeit bekreftet han at vitners utsagn er den viktigste — om enn ikke mest pålitelige — form for bevis. «Jeg vil si at den typiske årsak til rettslige mistak er at dommeren fester lit til upålitelige vitneutsagn.»

Vitner kan ta feil; det samme kan politiet. Særlig når en forbrytelse opprører offentligheten, blir det lagt press på politiet for at de skal foreta en arrestasjon. Under slike forhold har enkelte politifolk gitt etter for fristelsen til å fabrikkere beviser eller tvinge en mistenkt til å tilstå. I forbindelse med løslatelsen av de seks mennene som var dømt for bombeattentatet i Birmingham, kunne man lese denne overskriften i den britiske avisen The Independent: «Korrupt politi får skylden for domfellelsen av de seks.» Avisen The Times skrev: «Politiet løy, konspirerte og bedrog.»

I noen saker kan fordommer tilskynde politiet og offentligheten til å mistenke personer av en viss rase, religion eller nasjonalitet. Som bladet U.S.News & World Report bemerker, kan det å oppklare en forbrytelse forringes til «et spørsmål om rasisme i stedet for et spørsmål om fornuft».

Når en sak kommer opp for retten, blir avgjørelsen kanskje ikke bare basert på det vitnene sier, men også på tekniske beviser. På det stadig mer innfløkte kriminaltekniske område kan dommere og juryer bli bedt om å vurdere skyldspørsmål på grunnlag av ballistikk, fingeravtrykk, håndskrift, blodtype, hårfarge, tekstilfibrer eller DNA-prøver. Én advokat bemerket at domstolene blir stilt overfor «et helt batteri med eksperter som beskriver metoder av forvirrende innviklet beskaffenhet».

Dessuten påpeker bladet Nature at ikke alle eksperter er enige om hvordan tekniske beviser skal tolkes. «Det kan være dyp uenighet de tekniske ekspertene imellom.» Sørgelig nok har «feiltolkede tekniske beviser allerede vært årsak til en god del feilaktige domfellelser».

Uansett hvor vi bor, erfarer vi at dagens rettssystemer gjenspeiler menneskelige svakheter. Så hvem kan vi stole på som de uskyldiges beskytter? Kan vi håpe at vi noen gang får oppleve sann rettferdighet? Og hvilket håp er det for dem som er blitt offer for rettslige mistak?

«Jeg, Jehova, elsker rett»

Hvis du selv eller noen i din familie er blitt offer for et rettslig mistak, er Jehova Gud og hans Sønn, Jesus, klar over hva du gjennomgår. Den forferdeligste urett gjennom alle tider ble begått da Kristus ble henrettet på en torturpæl. Apostelen Peter sier om Jesus at han «begikk ingen synd». Likevel ble han anklaget av falske vitner, funnet skyldig og henrettet. — 1. Peter 2: 22; Matteus 26: 3, 4, 59—62.

Forestill deg hva Jehova må ha følt da hans Sønn fikk en så grusom behandling! Rettferdighet er en av Jehovas fremste egenskaper. Bibelen sier: «Alle hans veier er rettvishet.» — 5. Mosebok 32: 4; Salme 33: 5.

Jehova gav Israel et fremragende rettssystem. Hvis et drap ikke ble oppklart, skulle det gjøres soning for drapet med et offer. Det ble ikke forlangt at hver eneste forbrytelse skulle bli oppklart, slik at det var fare for at uskyldige personer ble dømt. Ingen kunne bli dømt for drap bare på grunnlag av indirekte eller tekniske beviser; det måtte finnes minst to øyenvitner. (5. Mosebok 17: 6; 21: 1—9) Disse eksemplene viser at Jehova har høye normer og er opptatt av at skyldspørsmål skal avgjøres på rette måte. Ja, han sier: «Jeg, Jehova, elsker rett.» — Jesaja 61: 8.

Israels rettssystem ble riktignok forvaltet av mennesker som hadde de samme svakhetene som vi har. Det hendte at loven ble anvendt galt. Kong Salomo skrev: «Hvis du ser at småkårsmannen blir undertrykt, og at rett og rettferdighet med vold tas bort i en provins, så bli ikke forbløffet over dette.» — Forkynneren 5: 8.

Jehova var i stand til å bøte på den uretten som ble begått mot hans Sønn. Vissheten om det styrket Jesus, som «på grunn av den glede som var holdt fram for ham, utholdt . . . en torturpæl». På samme måte kan de glederike utsiktene til å få leve på en paradisisk jord under Messias’ styre, der sann rettferdighet vil være enerådende, styrke oss til å holde ut når vi hører om eller selv opplever urettferdighet i denne gamle ordning. Det finnes ingen skade som ikke Jehova kan bøte på når hans tid er inne til det. Også de som mister livet på grunn av et rettslig mistak, kan få del i en oppstandelse. — Hebreerne 12: 2; Apostlenes gjerninger 24: 15.

Hvis vi lider som ofre for urett, kan vi være takknemlige for at mange land har sørget for rettsmidler som kan gjøre det mulig for oss å få rettet på situasjonen. De kristne kan benytte seg av slike rettsmidler. Men de har likevel denne kjensgjerningen i tankene: Ufullkomne rettssystemer gjenspeiler et menneskelig samfunn som har behov for en større omstrukturering. Dette skal snart finne sted — ved Guds inngripen.

Jehova skal snart fjerne denne urettferdige tingenes ordning og erstatte den med en ny ordning, der ’rettferdighet skal bo’. Vi kan ha full tillit til at vår Skaper da kommer til å øve rett og rettferdighet gjennom sin messianske konge, Jesus Kristus. Sann rettferdighet for alle er noe vi snart får oppleve! Vi kan virkelig være takknemlige for disse framtidsutsiktene. — 2. Peter 3: 13.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 27]

Ufullkomne rettssystemer — sammen med korrupt styre, fordervet religion og prinsippløs forretningsvirksomhet — gjenspeiler et menneskelig samfunn som har behov for en større omstrukturering

[Ramme på side 28]

Trøst fra De hellige skrifter

I november 1952 begikk Derek Bentley og Christopher Craig innbrudd i en lagerbygning i Croydon utenfor London. Bentley var 19 år, og Craig var 16. Politiet ble tilkalt, og Craig skjøt og drepte en av politimennene. Craig tilbrakte ni år i fengsel, mens Bentley ble hengt for drap i januar 1953.

Bentleys søster, Iris, kjempet i 40 år for å renvaske hans navn for et drap han ikke hadde begått. I 1993 utferdiget påtalemyndigheten en benådning angående dommen, der det ble innrømmet at Derek Bentley aldri skulle ha blitt hengt. Iris Bentley skrev om saken i boken Let Him Have Justice:

«Omkring et år før skyteepisoden traff han et Jehovas vitne på gaten . . . Søster Lane bodde i nærheten av oss i Fairview Road, og hun innbød Derek til å komme og høre på fortellinger fra Bibelen. . . . Noe som var bra, var at søster Lane hadde de bibelske fortellingene på bånd, som hun lånte ham [siden Derek var dårlig til å lese]. . . . Han pleide å komme hjem og fortelle meg det hun hadde fortalt ham, slike ting som at vi alle skal komme tilbake igjen etter at vi er døde.»

Iris Bentley besøkte sin bror i fengselet mens han ventet på å bli henrettet. Hvordan følte han seg? «De tingene søster Lane hadde fortalt ham, hjalp ham til å komme seg igjennom de siste dagene.» — Uthevet av oss.

Hvis du skulle lide på grunn av et rettslig mistak, vil du ha gagn av å lese og meditere over bibelske sannheter. Det kan bringe stor trøst, for Jehova Gud er «den inderlige barmhjertighets Far og all trøsts Gud, som trøster oss i all vår trengsel». — 2. Korinter 1: 3, 4.

[Bilde på side 29]

Det ble begått en forferdelig urett da Kristus ble henrettet