Kan det bli slutt på urettferdigheten?

«Det er et under at jeg ikke har gitt opp alle forventninger, for de virker absurde og umulige å gjennomføre. Likevel holder jeg fast ved dem fordi jeg ennå tror på det gode i menneskene. Det er umulig for meg å bygge livet mitt på død, elendighet og forvirring.» — Anne Frank.

ANNE FRANK, en ung jødisk pike på 15 år, skrev disse dypsindige ordene i dagboken sin ikke så lenge før hun døde. Familien hennes hadde da holdt seg skjult på et loft i Amsterdam i over to år. Hennes håp om en bedre verden ble knust da en angiver røpet deres oppholdssted for nazistene. Året etter, i 1945, døde Anne av tyfus i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Seks millioner andre jøder led en lignende skjebne.

Hitlers djevelske plan om å utrydde et helt folk er kanskje det verste tilfellet av rasediskriminering som har forekommet i vårt århundre, men det er ikke det eneste. I 1994 ble over en halv million tutsier massakrert i Rwanda, bare fordi de tilhørte «feil» stamme. Og under den første verdenskrig døde omkring en million armenere i en etnisk rensing.

Grusomme utslag av urettferdighet

Folkemord er ikke det eneste utslag av urettferdighet. På grunn av sosial urettferdighet er omkring en femtedel av menneskeheten dømt til et liv i knugende fattigdom. Noe som er enda verre, er at over 200 millioner mennesker er slaver, ifølge beregninger som er foretatt av den britiske menneskerettighetsorganisasjonen Anti-Slavery International. Det er mulig at det er flere slaver i verden i dag enn på noe annet tidspunkt i historien. De blir kanskje ikke akkurat solgt på offentlige auksjoner, men de arbeider ofte under verre forhold enn de fleste slaver i tidligere tider.

Urettferdige lover fører til at millioner av mennesker blir berøvet grunnleggende rettigheter. «Grove krenkelser av menneskerettighetene finner faktisk sted hver eneste dag et eller annet sted i verden,» påpeker Amnesty International i en rapport fra 1996. Det sies videre: «De mest sårbare er de fattige og svake, særlig kvinner, barn, eldre og flyktninger.» I den samme rapporten heter det også: «I noen land har samfunnsstrukturen faktisk brutt sammen, slik at det ikke er noen juridisk myndighet som kan beskytte de svake mot de sterke.»

I løpet av 1996 ble titusener av mennesker fengslet og torturert i over hundre land. Og i de senere årene har hundretusener av mennesker rett og slett forsvunnet. De er sannsynligvis blitt bortført — enten av sikkerhetsstyrker eller av terrorgrupper. Mange av dem antas å være døde.

Kriger er naturligvis urettferdige, og de blir det i stadig høyere grad. Moderne krigføring går ut over sivilbefolkningen, deriblant kvinner og barn. Og dette skyldes ikke bare at byer blir hensynsløst bombet. Kvinner og jenter blir voldtatt som et ledd i krigføringen, og mange opprørsgrupper bortfører barn med makt for å lære dem opp til å drepe. I en FN-rapport om hvordan væpnede konflikter berører barn, heter det: «En stadig større del av verden blir sugd inn i et trøstesløst moralsk vakuum.»

Det er ingen tvil om at dette moralske vakuum har ført til en verden som er gjennomsyret av urettferdighet — både på det rasemessige, sosiale, juridiske og militære plan. Dette er selvfølgelig ikke noe nytt. For over 2500 år siden skrev en hebraisk profet: «Av den grunn blir loven maktesløs, og retten kommer aldri fram. For den onde omringer den rettferdige, og derfor kommer retten fordreid fram.» (Habakkuk 1: 4) Selv om urettferdigheten alltid har vært utbredt, må det kunne sies at den har nådd nye høyder nå i det 20. århundre.

Hva urettferdighet kan føre til

Du lider når du selv blir rammet av urettferdighet. Urettferdighet fører også til at størstedelen av menneskeheten blir berøvet sin rett til et glederikt liv. Dessuten fører urettferdighet ofte til blodige konflikter, som igjen holder ved like urettferdighetens ild.

Fred og glede er uløselig forbundet med rettferdighet, mens urettferdighet knuser folks håp og optimisme. Som Anne Frank oppdaget under tragiske omstendigheter, kan folk ikke bygge sine håp eller forventninger på en grunnvoll som består av død, elendighet og forvirring. I likhet med henne lengter vi alle etter noe bedre.

En slik lengsel har fått oppriktige mennesker til å forsøke å tilføre det menneskelige samfunn et visst mål av rettferdighet. Derfor står det følgende i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, som ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1948: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Dette er fagre ord, men det mangler fremdeles mye på at menneskene har nådd dette etterlengtede målet — et rettferdig samfunn hvor alle nyter de samme rettigheter, og hvor alle behandler hverandre som brødre. Hvis de klarte å nå dette målet, ville det ifølge innledningen til FN-erklæringen utgjøre «grunnvollen for frihet, rettferdighet og fred i verden».

Er urettferdigheten så grundig infiltrert i det menneskelige samfunn at den aldri vil bli utryddet? Eller vil det på en eller annen måte bli lagt en solid grunnvoll for frihet, rettferdighet og fred? Hvem kan i så fall legge en slik grunnvoll og sørge for at det blir til gagn for alle?

[Bilderettigheter på side 3]

UPI/Corbis-Bettmann