’Vi har gjort det vi var skyldige å gjøre’
Fortalt av George Couch
Etter at vi hadde forkynt fra hus til hus hele formiddagen, tok partneren min fram to smørbrød. Da vi hadde spist ferdig, fant jeg fram en sigarett for å ta meg en røyk. «Hvor lenge har du vært i sannheten?» spurte han. «Møtet i går kveld er det første jeg har vært på,» svarte jeg.
JEG ble født den 3. mars 1917, på en gård som lå omkring fem mil øst for Pittsburgh i staten Pennsylvania i USA, i nærheten av den lille byen Avonmore. Der oppdrog foreldrene mine de fire brødrene mine, søsteren min og meg.
Vi fikk ikke særlig mye religiøs opplæring. En tid gikk foreldrene mine i kirken, men de sluttet med det mens vi barna ennå var små. Vi trodde likevel på Skaperen, og familien vår fulgte grunnleggende prinsipper som finnes i Bibelen.
Den beste opplæringen jeg fikk av foreldrene mine, gjaldt forpliktelser — hvordan man skal påta seg dem og oppfylle dem. Det var nettopp det gårdslivet dreide seg om. Men livet vårt bestod ikke bare av arbeid. Vi gledet oss over sunne fritidsaktiviteter, for eksempel basketball, baseball, riding og svømming. Det var knapt med penger på den tiden, men vi hadde et godt liv på gården. De første skoleårene fikk vi undervisning i et ettroms skolehus, og siden gikk vi på high school inne i byen.
En kveld spaserte jeg i byen sammen med en kamerat. En pen jente kom ut av huset der hun bodde, for å hilse på kameraten min. Han presenterte meg for Fern Prugh. Beleilig nok bodde hun i den gaten der skolen min lå. Ofte når jeg gikk forbi huset hennes, var hun ute og tok seg av sine daglige gjøremål. Hun var tydeligvis flink til å arbeide, og det gjorde inntrykk på meg. Vi utviklet et nært vennskap og ble glad i hverandre, og vi giftet oss i april 1936.
Kontakt med Bibelens sannhet
Før jeg ble født, var det en eldre kvinne i byen som folk behandlet dårlig på grunn av hennes religion. Mor besøkte henne på lørdager når hun drog til byen for å handle. Hun gjorde rent og gikk ærender for henne, og det holdt hun på med helt til kvinnen døde. Jeg tror at Jehova velsignet mor fordi hun var så snill mot denne kvinnen, som var en av bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen.
En tid senere døde plutselig den lille datteren til tanten min. Kirken gav ikke tante særlig trøst, men det gjorde en nabo som var bibelstudent. Hun forklarte hva som skjer når et menneske dør. (Job 14: 13—15; Forkynneren 9: 5, 10) Dette var en kilde til stor trøst. Tante på sin side snakket med mor om oppstandelseshåpet. Det vakte mors interesse, ettersom foreldrene hennes døde da hun var liten, og hun gjerne ville vite hva som skjer når et menneske dør. Denne opplevelsen fikk meg til å forstå hvor viktig det er at man alltid benytter seg av anledninger til å forkynne uformelt.
I 1930-årene begynte mor å høre på radioprogrammer hver søndag formiddag med taler av Joseph F. Rutherford, daværende president for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. I løpet av disse årene begynte Jehovas vitner også å forkynne fra hus til hus der vi bodde. De pleide å sette opp en bærbar grammofon under et skyggefullt tre på gårdsplassen vår og spille bror Rutherfords innspilte foredrag. Disse foredragene og bladene Vakttårnet og Den Gylne Tidsalder (nå Våkn opp!) holdt mors interesse ved like.
Noen år senere, i 1938, ble det sendt et postkort til abonnenter på Vakttårnet med en innbydelse til å overvære et spesielt møte i et privat hjem omkring 25 kilometer unna. Mor hadde lyst til å dra, og Fern og jeg og to av brødrene mine slo følge med henne. John Booth og Charles Hessler, to av Jehovas vitners reisende tilsynsmenn, holdt taler for en forsamling på drøyt ti personer. Etterpå gikk de i gang med å organisere en gruppe som skulle utføre felttjeneste neste formiddag. Det var ingen som meldte seg frivillig til å være med, så bror Hessler henvendte seg til meg og spurte: «Hvorfor blir ikke du med oss?» Jeg visste ikke helt nøyaktig hva de hadde tenkt å gjøre, men jeg kunne ikke komme på noen grunn til at jeg ikke skulle hjelpe dem.
Vi gikk fra hus til hus til omkring klokken tolv, og så tok bror Hessler fram to smørbrød. Vi satte oss ned på kirketrappen og begynte å spise. Det var etter at jeg hadde funnet fram den tidligere nevnte sigaretten, at bror Hessler fikk vite at jeg bare hadde vært på ett møte. Han spurte om han kunne få komme og spise kveldsmat hos oss samme kveld, og han bad oss innby naboene til en bibelsk drøftelse. Etter kveldsmaten ledet han et bibelstudium med oss og holdt en tale for de omkring ti som hadde kommet. Han sa til oss at vi burde ha et bibelstudium hver uke. Selv om naboene ikke ville være med, ordnet Fern og jeg oss slik at vi kunne ha et ukentlig hjemmebibelstudium.
Framskritt i sannheten
Kort tid senere drog Fern og jeg ut i felttjenesten. Vi satt i baksetet i bilen, og vi hadde nettopp tent hver vår sigarett da broren min snudde seg mot oss og sa: «Jeg har akkurat funnet ut at Jehovas vitner ikke røyker.» Straks kastet Fern sigaretten sin ut av vinduet — jeg røykte min ferdig. Selv om vi hadde likt å røyke, rørte vi aldri mer en sigarett.
Etter at vi var blitt døpt i 1940, var Fern og jeg til stede på et møte der vi studerte en artikkel som oppmuntret til pionertjeneste, som forkynnelse på heltid blir kalt. På hjemveien var det en bror som spurte: «Hvorfor begynner ikke du og Fern som pionerer? Dere har ikke noe som hindrer dere.» Vi kunne ikke motsi ham, så vi stilte oss til rådighet. Jeg leverte en 30-dagers oppsigelse til arbeidsgiveren min, og vi la forholdene til rette for å kunne begynne i pionertjenesten.
Vi henvendte oss til Selskapet Vakttårnet og spurte om hvor vi burde tjene, og så flyttet vi til Baltimore i staten Maryland. Der ble det drevet et hjem for pionerer, som hver betalte ti dollar i måneden for kost og losji. Vi hadde en del sparepenger, og vi regnet med at vi uten problemer kunne leve av dem fram til Harmageddon. (Åpenbaringen 16: 14, 16) Vi trodde jo hele tiden at Harmageddon var like om hjørnet. Så da vi begynte som pionerer, gav vi avkall på hjemmet vårt og det vi ellers hadde holdt på med.
Vi var pionerer i Baltimore fra 1942 til 1947. Motstanden mot Jehovas vitners arbeid var på sitt mest intense i disse årene. I stedet for å bruke vår egen bil når vi skulle besøke noen for å lede et bibelstudium, hendte det at vi fikk andre til å kjøre oss dit og slippe oss av. På den måten unngikk vi å få skåret i stykker dekkene på bilen vår. Det er ingen som liker slik motstand, men jeg kan si at vi alltid satte pris på felttjenesten. Vi så faktisk fram til å oppleve litt spenning mens vi var ute i Herrens gjerning.
Snart hadde vi brukt opp alle sparepengene våre. Dekkene på bilen vår ble slitt, og det samme ble klærne og skoene våre. Et par ganger var vi syke i lang tid. Det var ikke lett å holde det gående, men vi tenkte aldri på å slutte. Vi drøftet det ikke engang. Vi kuttet heller ned på andre ting i livet for å kunne fortsette i pionertjenesten.
Nye oppdrag
I 1947 var vi med på et stevne i Los Angeles i California. Mens vi var der, fikk min bror William og jeg hvert vårt brev med en utnevnelse til å tjene som reisende tilsynsmann og besøke og hjelpe menigheter. Den gangen fikk vi ikke noen spesiell opplæring i dette arbeidet. Vi bare satte i gang. De neste sju årene tjente Fern og jeg i Ohio, Michigan, Indiana, Illinois og New York. I 1954 ble vi innbudt til å gjennomgå den 24. klassen på Gilead, en skole som utdanner misjonærer. Mens vi var der, ble Fern rammet av polio. Heldigvis ble hun bra igjen, og vi ble sendt ut i reisetjenesten i statene New York og Connecticut.
Mens vi tjente i Stamford i Connecticut, spurte Nathan H. Knorr, Selskapet Vakttårnets daværende president, om vi hadde lyst til å tilbringe helgen sammen med ham og hans kone, Audrey. De serverte oss en deilig biffmiddag med alt som hører til. Vi hadde vært sammen med dem tidligere, og jeg kjente bror Knorr godt nok til å vite at han hadde noe mer i tankene enn selskapelig samvær og en middag. Senere på kvelden spurte han meg: «Hvordan ville du like å begynne på Betel?»
«Jeg vet ikke helt; jeg har i grunnen ikke så god kjennskap til Betel-livet,» svarte jeg.
Etter å ha tenkt på dette i flere uker sa vi til bror Knorr at vi ville komme hvis han hadde bruk for oss. Uken etter fikk vi et brev der vi ble bedt om å melde oss på Betel den 27. april 1957, vår 21. bryllupsdag.
Den første dagen på Betel fikk jeg klar beskjed av bror Knorr om hva som ble ventet av meg. Han sa: «Du er ikke områdetjener lenger; du er her for å arbeide på Betel. Dette er det viktigste arbeidet du har å gjøre, og vi vil at du skal bruke din tid og dine krefter på å sette ut i livet den opplæringen du får her på Betel. Vi vil at du skal bli her.»
Et meningsfylt liv på Betel
Den første tiden fikk jeg i oppdrag å arbeide i abonnementsavdelingen og ekspedisjonsavdelingen. Senere, etter omkring tre år, sendte bror Knorr en beskjed om at jeg skulle melde meg på hans kontor. Han fortalte meg da at den egentlige grunnen til at jeg var blitt innbudt til Betel, var at jeg skulle føre tilsyn med arbeidet i huset. Han gav meg klare instrukser: «Du er her for å drive Betel-hjemmet.»
Da jeg begynte å føre tilsyn med Betel-hjemmet, ble jeg minnet om det foreldrene mine hadde lært meg da jeg vokste opp på gården. Virksomheten i et Betel-hjem ligner mye på en vanlig husholdning. Det er klær som må vaskes, måltider som må lages i stand, oppvask som må tas, senger som må res opp, og så videre. De som tar seg av husarbeidet, prøver å gjøre Betel til et hyggelig sted å bo, et sted man kan kalle sitt hjem.
Jeg tror familier kan lære mye av hvordan Betel fungerer. Vi står tidlig opp om morgenen og får en åndelig start på dagen ved å drøfte et skriftsted fra Bibelen. Det ventes at vi skal arbeide hardt og leve et likevektig, men travelt liv. Betel er ikke som et kloster, som noen kanskje tror. Vi får utrettet mye fordi vi lever et velordnet liv. Mange har sagt at den opplæringen de har fått her, har hjulpet dem til å påta seg forpliktelser i familien og i den kristne menighet senere i livet.
Unge menn og kvinner som kommer til Betel, kan få i oppdrag å gjøre rent eller å arbeide i vaskeriet eller på trykkeriet. Verden vil nok ha oss til å tro at slikt fysisk arbeid er simpelt og under vår verdighet. Men de unge på Betel forstår at slike arbeidsoppgaver er nødvendige for at familien skal fungere godt og være tilfreds.
Verden fremmer nok også den tanke at du må ha en fremtredende stilling og utføre prestisjefylt arbeid for å være virkelig lykkelig. Det er feil. Når vi gjør det vi er blitt satt til, ’gjør vi det vi er skyldige å gjøre’, og da får vi Jehovas velsignelse. (Lukas 17: 10) Vi kan bare være fullt ut tilfredse og lykkelige hvis vi husker hva som er formålet med vårt arbeid — å gjøre Jehovas vilje og fremme Rikets interesser. Hvis vi har dette i tankene, kan enhver oppgave være gledebringende og tilfredsstillende.
En privilegert andel i utvidelser
På stevnet i Cleveland i Ohio i 1942, over ti år før vi kom til Betel, holdt bror Knorr talen «Freden — blir den varig?» Han forklarte at den annen verdenskrig, som da raste for fullt, ville ta slutt og bli etterfulgt av en fredstid som ville skape muligheter for en utvidet forkynnelseskampanje. Gilead-skolen, som utdanner misjonærer, og den teokratiske tjenesteskolen, som dyktiggjør brødre til å holde offentlige foredrag, ble opprettet i 1943. Det ble også holdt store stevner. Særlig fremtredende var de som ble holdt på Yankee Stadium i New York i løpet av 1950-årene. I forbindelse med stevnene på Yankee Stadium i 1950 og 1953 var jeg med på å organisere den store campingplassen som ble brukt av titusenvis av stevnedeltagere i løpet av de åtte dagene hvert av stevnene varte.
Etter disse stevnene, deriblant det største av dem alle i 1958, var det stor økning i tallet på Rikets forkynnere. Dette fikk direkte innvirkning på vårt arbeid på Betel. I slutten av 1960-årene og i begynnelsen av 1970-årene hadde vi et svært merkbart behov for mer plass og flere rom til arbeiderne. For å sørge for den voksende Betel-familien trengte vi flere soverom, kjøkkener og spisesaler.
Bror Knorr bad bror Max Larson, trykkeritilsynsmannen, og meg om å finne en passende tomt med tanke på utvidelser. I 1957, da jeg kom til Betel, bestod familien av omkring 500 personer som bodde i én, stor boligbygning. Men i årenes løp fikk Selskapet kjøpt og pusset opp tre store hoteller i området — Towers, Standish og Bossert — i tillegg til mange små boligbygninger. I 1986 kjøpte Selskapet den tomten der Margaret hotell hadde stått, og den vakre nye bygningen som var blitt oppført der, ble gjort om til en boligbygning for omkring 250 personer. Så, i begynnelsen av 1990-årene, ble det bygd en 30-etasjes boligbygning for å huse ytterligere 1000 arbeidere. Brooklyn Betel skaffer nå kost og losji til over 3300 medlemmer av familien vår.
Det ble også kjøpt en tomt i Wallkill i staten New York, nesten 16 mil fra Brooklyn Betel. I årenes løp, fra sist på 1960-tallet og framover, er det blitt oppført flere boligbygninger og et stort trykkeri der. Nå er det omkring 1200 medlemmer av Betel-familien vår som bor og arbeider der. I 1980 begynte vi å lete etter en tomt på omkring 250 hektar som lå nærmere byen New York og hadde gode veiforbindelser. Eiendomsmegleren lo og sa: «Hvor skal dere finne en slik tomt? Det er bare ikke mulig.» Men neste formiddag ringte han tilbake og sa: «Jeg har funnet tomten deres.» I dag er dette stedet kjent som Vakttårnets undervisningssenter ved Patterson i staten New York. Der blir det drevet flere skoler, og en familie på over 1300 Ordets tjenere holder til der.
Ting jeg har lært
Jeg har lært at en god tilsynsmann er en som kan dra nytte av den verdifulle informasjonen han får fra andre. De fleste ideene jeg har hatt det privilegium å sette ut i livet som Betel-tilsynsmann, har kommet fra andre.
Da jeg kom til Betel, var det mange som var godt oppe i årene, slik jeg er i dag. De fleste er nå borte. Hvem erstatter dem som blir gamle og dør? Det er ikke alltid de som har de beste evnene. Det er de som er her, som trofast utfører sine oppgaver og stiller seg til rådighet.
En annen viktig ting å huske er verdien av å ha en god kone. Den støtte jeg har fått fra min kjære kone, Fern, har vært til stor hjelp for meg når jeg skulle utføre mine teokratiske oppdrag. En ektemann har ansvaret for å passe på at hans kone trives med sin oppgave. Jeg prøver å planlegge ting som Fern og jeg liker å gjøre. Det behøver ikke å koste så mye; det kan rett og slett være noe som utgjør en avveksling. Det er opp til en ektemann å sørge for at hans kone er lykkelig. Hans tid sammen med henne er dyrebar og svinner fort, så han må gjøre det beste ut av den.
Jeg er glad for at jeg lever i de siste dager som Jesus snakket om. Dette er den mest spennende tiden i hele menneskehetens historie. Vi kan iaktta og se med troens øyne hvordan Herren bygger opp sin organisasjon som en forberedelse til at den lovte, nye verden skal komme. Når jeg tenker tilbake på de årene jeg har brukt i Jehovas tjeneste, kan jeg se at det er Jehova som leder organisasjonen — ikke mennesker. Vi er bare hans tjenere. Derfor må vi alltid vende oss til ham for å få rettledning. Så snart han har vist oss hva vi skal gjøre, må vi bare sette i gang og gjøre det sammen.
Hvis du gir av deg selv til beste for organisasjonen, kan du være forvisset om at du får et rikt og lykkelig liv. Hva du enn holder på med — enten du tjener som pioner, kretstilsynsmann, menighetsforkynner, Betel-arbeider eller misjonær — bør du følge de retningslinjene du får, og sette pris på ditt oppdrag. Prøv så godt du kan å glede deg over hvert oppdrag og hver arbeidsdag i Jehovas tjeneste. Du blir nok sliten, og til tider føler du deg kanskje overarbeidet eller motløs. Det er da du må huske hvorfor du har innviet ditt liv til Jehova. Det er for å gjøre hans vilje, ikke din egen.
Hver eneste arbeidsdag har jeg gledet meg over det jeg har holdt på med. Hva er grunnen til det? Grunnen er at når vi tjener Jehova av hele vår sjel, har vi tilfredsstillelsen av å vite at ’vi har gjort det vi var skyldige å gjøre’.
[Bilde på side 19]
Pionertjeneste i Baltimore i 1946
[Bilde på side 19]
Abonnementsavdelingen
[Bilde på side 19]
Campingplassen i 1950
[Bilde på side 19]
Fern og jeg på campingplassen i 1950
[Bilde på side 22]
Fern og jeg og Audrey og Nathan Knorr
[Bilde på side 23]
Vakttårnets undervisningssenter ved Patterson i staten New York
[Bilde på side 24]
Fern og jeg i dag