Hvorfor opplever vi en tillitskrise?
«KAN man egentlig stole på noen nå for tiden?» Du har kanskje hørt en frustrert person stille dette spørsmålet. Eller du har kanskje stilt spørsmålet selv når du har vært oppbrakt over noe som har skjedd i livet ditt.
Det er utvilsomt en verdensomspennende mangel på tillit til institusjoner og til andre mennesker. Ofte er en slik mangel på tillit velbegrunnet. Er det for eksempel noen som virkelig forventer at politikere skal holde alle sine valgløfter? En undersøkelse som ble foretatt blant 1000 studenter i Tyskland i 1990, viste at mens 16,5 prosent av dem hadde tillit til at politikerne kan løse verdensproblemene, var det dobbelt så mange som gav uttrykk for sterk tvil. Og et flertall sa at de ikke hadde tillit verken til politikernes evne til å løse problemer eller deres vilje til å gjøre det.
Avisen Stuttgarter Nachrichten klaget: «Altfor mange politikere tenker først og fremst på sine egne interesser og deretter muligens, men bare muligens, på sine velgeres.» Folk i andre land er av samme oppfatning. Avisen The European sa om et land: «De unges kyniske syn på politikerne er velbegrunnet og deles av dem som er eldre.» Den påpekte at ’velgerne der ved sin stemmegivning regelmessig sørger for at politikerne ikke blir gjenvalgt’. Avisen sa videre: «Enhver som tilbringer litt tid sammen med unge mennesker der, blir umiddelbart slått av deres mangel på tillit og deres mangel på tilhørighet.» Uten folks tillit er det lite en demokratisk regjering kan utrette. En av USAs tidligere presidenter, John F. Kennedy, sa: «Grunnlaget for et effektivt styre er folks tillit.»
Når det gjelder tillit i finansverdenen, har plutselige økonomiske tap og feilslåtte foretagender som skulle gjøre en rik i en fart, fått mange til å bli tvilrådige. Da verdens aksjemarked svingte ukontrollert i oktober 1997, snakket et nyhetsmagasin om «en usedvanlig stor og noen ganger irrasjonell mangel på tillit» og om «den smittende mistilliten». Det sa også at «tilliten er blitt så svekket [i et asiatisk land] at selve regimets eksistens . . . ser ut til å være truet». Det oppsummerte det slik: «Økonomien er avhengig av tillit.»
Religionen mislykkes også i å skape tillit. Det tyske religiøse tidsskriftet Christ in der Gegenwart sier: «Folks tillit til kirken fortsetter å synke.» Mellom 1986 og 1992 sank antallet av tyskere som hadde stor, eller iallfall forholdsvis stor, tillit til kirken, fra 40 til 33 prosent. I det tidligere Øst-Tyskland sank tilliten faktisk til under 20 prosent. Samtidig økte tallet på mennesker som hadde liten eller ingen tillit til kirken, fra 56 til 66 prosent i det tidligere Vest-Tyskland og til 71 prosent i det tidligere Øst-Tyskland.
En slik synkende tillit gjør seg også gjeldende på andre områder enn politikk, finans og religion — de tre grunnpilarene i det menneskelige samfunn. Et annet område er håndheving av loven. Smutthull i straffeloven, problemer med å håndheve loven på en rettferdig måte og tvilsomme rettsavgjørelser har gitt folks tillit en alvorlig knekk. Ifølge bladet Time har «den frustrasjon borgere og politi føler, nådd et punkt der det ikke finnes noen tillit til et system som gang på gang løslater farlige forbrytere». På grunn av anklager om korrupsjon og brutalitet blant politimenn har til og med tilliten til politiet sunket betraktelig.
Når det gjelder internasjonal politikk, har fredsforhandlinger som ikke fører fram, og våpenhvileavtaler som blir brutt, ført til mangel på tillit. USAs FN-ambassadør, Bill Richardson, retter søkelyset mot det som er den største hindringen for fred i Midtøsten, når han sier: «Det hersker mangel på tillit.»
Også på det mer personlige plan mangler mange mennesker tillit endog til sine nærmeste slektninger og venner, dem som folk vanligvis vender seg til for å få forståelse og trøst når de har problemer. Det minner mye om den situasjonen som den hebraiske profeten Mika beskrev: «Tro ikke på et medmenneske. Stol ikke på en fortrolig venn. Vokt din munns dører for henne som ligger i din favn.» — Mika 7: 5.
Et tegn i tiden
Den tyske psykologen Arthur Fischer sa: «Tillit til samfunnets utvikling og til sin egen framtid har faktisk sunket dramatisk på alle fronter. Unge mennesker tviler på at samfunnets institusjoner kan hjelpe dem. De har ingen tillit verken til politiske, religiøse eller noen andre organisasjoner.» Det er ikke rart at sosiologen Ulrich Beck snakker om en «kultur av skepsis» overfor etablerte myndigheter, institusjoner og eksperter.
I en slik kultur har folk en tendens til å trekke seg tilbake, forkaste all myndighet, leve etter sine egne normer og treffe avgjørelser uten å ta hensyn til råd eller veiledning fra andre. Noen blir overdrevent mistenksomme, kanskje til og med hensynsløse, når de har å gjøre med dem de føler at de ikke kan stole på lenger. En slik innstilling skaper en usunn atmosfære, slik det er beskrevet i Bibelen: «I de siste dager skal det være kritiske tider her, som vil være vanskelige å mestre. For menneskene skal være egenkjærlige, pengekjære, selvgode, hovmodige, spottere, ulydige mot foreldre, utakknemlige, illojale, uten naturlig hengivenhet, uforsonlige, baktalere, uten selvkontroll, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, forrædere, egensindige, oppblåst av stolthet, slike som elsker nytelser mer enn de elsker Gud, idet de har en ytre form for gudhengivenhet, men viser seg falske når det gjelder dens kraft.» (2. Timoteus 3: 1—5; Ordspråkene 18: 1) Vår tids tillitskrise er virkelig et tegn i tiden, et tegn på «de siste dager».
I en verden hvor det hersker en slik tillitskrise, en verden som er full av mennesker lik dem som er beskrevet ovenfor, kan man egentlig ikke nyte livet fullt ut. Men er det realistisk å tro at tingene vil forandre seg? Kan vår tids tillitskrise overvinnes? I så fall, når og hvordan vil det finne sted?