Jeg har lært å stole på Jehova

Fortalt av Ján Korpa-Ondo

Året var 1942. Jeg var under bevoktning av ungarske soldater i nærheten av Kursk i Russland. Vi var fanger hos aksemaktene, som kjempet mot russerne i den annen verdenskrig. Graven min stod klar, og jeg fikk ti minutter på meg til å bestemme meg for om jeg skulle underskrive et dokument som sa at jeg ikke lenger var et av Jehovas vitner. Men før jeg forteller hvordan det gikk videre, skal jeg fortelle hvordan det hadde seg at jeg var kommet i en slik situasjon.

JEG ble født i 1904 i den lille landsbyen Zahor, som nå ligger i det østlige Slovakia. Etter den første verdenskrig ble Zahor innlemmet i den nye staten Tsjekkoslovakia. Landsbyen vår hadde cirka 200 hus og to kirker, én ortodoks og én reformert.

Jeg gikk riktignok i den reformerte kirke, men jeg levde et liv uten moralske hemninger. Ikke langt fra meg bodde det en mann som var helt ulik meg. En dag innledet han en samtale med meg og lånte meg en bibel. Det var første gang jeg holdt den boken i hendene. Omtrent på denne tiden, i 1926, giftet jeg meg med Barbora, og snart hadde vi to barn, Barbora og Ján.

Jeg begynte å lese i Bibelen, men det var mye jeg ikke forstod. Så jeg gikk til pastoren og bad ham om å hjelpe meg. «Bibelen er bare for skolerte mennesker,» sa han, «så du behøver ikke engang å prøve å forstå den.» Så spurte han om vi skulle ta et slag kort.

Da gikk jeg til ham som hadde lånt meg en bibel. Han var en av bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt på den tiden. Han ville med glede hjelpe meg, og etter en tid begynte mye å gå opp for meg. Jeg sluttet å misbruke alkohol og begynte å leve et anstendig liv. Jeg begynte til og med å snakke med andre om Jehova. Bibelens sannhet hadde fått innpass i Zahor i begynnelsen av 1920-årene, og snart var det blitt dannet en aktiv gruppe bibelstudenter.

Vi møtte imidlertid kraftig motstand fra religiøst hold. Presten i den ortodokse kirken i landsbyen hevdet at jeg var blitt sinnssyk, og klarte å få de fleste i min familie til å vende seg mot meg. Men nå begynte jeg å føle at livet mitt hadde fått mening, og jeg bestemte meg for å tjene den sanne Gud, Jehova. I 1930 ble jeg derfor døpt som symbol på at jeg hadde innviet meg til Jehova.

Begynnelsen på harde prøver

I 1938 ble området vårt underlagt Ungarn, som hadde stilt seg på Tysklands side under den annen verdenskrig. På det tidspunkt var vi omkring 50 vitner i landsbyen, som hadde under tusen innbyggere. Vi fortsatte å forkynne, selv om vi dermed satte vårt liv og vår frihet i fare.

I 1940, ble jeg innkalt til å gjøre tjeneste i den ungarske hær. Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde jo lest de bibelske profetiene om folk som skulle smi sine krigsvåpen om til nyttige redskaper, og jeg visste at Gud med tiden skulle sette en stopper for all krig på jorden. (Salme 46: 9; Jesaja 2: 4) Jeg hadde lært å hate krig, og jeg bestemte meg for ikke å gå inn i hæren, koste hva det koste ville.

Jeg ble dømt til 14 måneders fengsel og sonet i Pécs i Ungarn. Det var fem andre vitner i det samme fengselet, og vi var glad for at vi kunne komme sammen. En tid satt jeg imidlertid i enecelle med føttene i lenker. Da vi nektet å utføre arbeid som hadde tilknytning til krigen, ble vi slått. Vi ble dessuten tvunget til å stå i giv akt fra morgen til kveld, bortsett fra to timer midt på dagen. Denne prøvelsen pågikk i flere måneder. Likevel gledet vi oss over at vi hadde ren samvittighet overfor Gud.

Spørsmål om å inngå kompromiss

En dag kom det en gruppe på 15 katolske prester som skulle prøve å overbevise oss om at det var viktig at vi støttet krigsinnsatsen ved at vi gikk inn i hæren. I samtalens løp sa vi: «Hvis dere kan bevise ut fra Bibelen at sjelen er udødelig, og at vi kommer til himmelen når vi dør, skal vi gå inn i hæren.» Det kunne de naturligvis ikke, og de hadde ikke lyst til å fortsette samtalen.

I 1941 hadde jeg sonet ferdig, og jeg så fram til å bli gjenforent med familien. Men i stedet ble jeg ført i lenker til en militærbase i Sárospatak i Ungarn. Da vi kom dit, fikk jeg mulighet til å bli satt fri. «Det eneste du trenger å gjøre,» sa de til meg, «er å underskrive et løfte om at du skal betale 200 pengö når du er kommet hjem.»

«Hvordan kan det ha seg?» spurte jeg. «Hva skal dere med de pengene?»

De svarte: «Når du betaler pengene, får du en attest som viser at du er erklært ikke stridsdyktig etter en legeundersøkelse.»

Det var en vanskelig avgjørelse. I over et år hadde jeg vært utsatt for umenneskelig behandling; jeg begynte å bli sliten. Ved å betale en pengesum kunne jeg bli løslatt. «Jeg skal tenke på det,» mumlet jeg.

Hva skulle jeg bestemme meg for? Jeg hadde kone og barn å tenke på. Omtrent på denne tiden fikk jeg et oppmuntrende brev fra en av mine kristne brødre. Han siterte Hebreerne 10: 38, hvor apostelen Paulus siterer Jehovas ord: «’Min rettferdige skal leve på grunn av tro’, og ’hvis han viker tilbake, har min sjel ikke behag i ham’.» Kort tid senere var det to ungarske offiserer i forlegningen som snakket med meg, og den ene av dem sa: «Du har ingen anelse om hvor stor respekt vi har for deg fordi du holder så fast ved bibelske prinsipper! Gi ikke opp!»

Dagen etter gikk jeg til dem som hadde tilbudt meg friheten for 200 pengö, og sa: «Ettersom Jehova Gud tillater at jeg sitter i fengsel, kommer han også til å ta seg av min løslatelse. Jeg vil ikke kjøpe meg fri.» Så ble jeg dømt til ti års fengsel. Men dette var ikke det siste forsøket som ble gjort på å få meg til å inngå kompromiss. Domstolen tilbød seg å benåde meg hvis jeg gikk med på å tjenestegjøre i hæren i bare to måneder, og jeg trengte ikke engang å bære våpen! Jeg avslo det tilbudet også, og så begynte jeg å sone.

Forfølgelsen tiltar

Jeg ble ført tilbake til fengselet i Pécs. Denne gangen var torturen enda hardere. Jeg ble bakbundet og hengt opp etter hendene i omkring to timer. Det førte til at skuldrene mine kom ut av ledd. En slik tortur ble gjentatt over en periode på cirka seks måneder. Jeg kan bare takke Jehova for at jeg ikke gav opp.

I 1942 ble en gruppe av oss — politiske fanger, jøder og 26 Jehovas vitner — ført til byen Kursk, som lå i et område som var okkupert av tyske tropper. Vi ble overgitt til tyskerne, og de satte fangene til å bringe mat, våpen og klær til soldater ved fronten. Vi Jehovas vitner nektet å utføre den slags arbeid, for det ville være et brudd på vår kristne nøytralitet. Det førte til at vi ble sendt tilbake til ungarerne.

Til slutt havnet vi i fengselet i Kursk. I flere dager ble vi slått med gummikøller tre ganger om dagen. Jeg fikk et slag i tinningen som gjorde at jeg falt ned på kne. Mens de fortsatte å slå meg, tenkte jeg: ’Det er ikke så vanskelig å dø.’ Hele kroppen var nummen, så jeg følte ingenting. I tre døgn fikk vi absolutt ingenting å spise. Så ble vi stilt for retten, og seks ble dømt til døden. Etter at dommen var eksekvert, var vi 20 igjen.

De trosprøvene vi ble stilt på disse oktoberdagene i 1942 i Kursk, er de største jeg noen gang har gjennomgått. Vi følte det på samme måte som kong Jehosjafat i gammel tid da hans folk stod overfor en svært vanskelig situasjon: «I oss er det ingen kraft overfor denne store folkemengden som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot deg.» — 2. Krønikebok 20: 12.

Vi 20 ble satt til å grave vår egen fellesgrav, med 18 ungarske soldater til å holde øye med oss. Da vi var ferdige med gravingen, fikk vi beskjed om at vi hadde ti minutter på oss til å underskrive et dokument, hvor det blant annet stod: «Jehovas vitners lære er ikke riktig. Jeg vil ikke lenger tro på den eller støtte den. Jeg vil kjempe for mitt ungarske fedreland . . . Min underskrift bekrefter at jeg melder meg inn i den katolske kirke.»

Etter ti minutter kom ordren: «Høyre om! Marsj til graven!» Og så: «Første og tredje fange ned i graven!» Disse to fikk ti minutter til på seg til å underskrive dokumentet. En av soldatene oppfordret dem inntrengende: «Gi nå avkall på deres tro og kom opp av graven!» Ingen sa et ord. Den offiseren som hadde kommandoen, skjøt da begge to.

«Hva med de andre?» spurte en av soldatene offiseren.

«Bind dem,» svarte han. «Vi torturerer dem en stund til og skyter dem klokken seks i morgen.»

Plutselig ble jeg så redd, ikke for å dø, men for at jeg ikke skulle klare å holde ut torturen og komme til å inngå kompromiss. Så jeg tok et skritt fram og sa: «Unnskyld, men vi er like skyldige som våre brødre som dere nettopp har skutt. Hvorfor skyter dere ikke oss også?»

Men det gjorde de ikke. Vi ble bakbundet og hengt opp etter hendene. Da vi mistet bevisstheten, kastet de vann over oss. Smertene var uutholdelige, for skuldrene kom ut av ledd på grunn av kroppsvekten. Denne torturen pågikk i cirka tre timer. Plutselig kom det så ordre om at de ikke skulle skyte flere Jehovas vitner.

Østover — deretter flukt

Tre uker senere ble vi sendt ut på noen dagers marsj til vi kom til elven Don. De som hadde kommandoen, sa at vi aldri kom til å komme levende tilbake. Om dagen ble vi satt til å utføre meningsløst arbeid, for eksempel til å grave grøfter som vi så måtte fylle. Om kvelden hadde vi en viss bevegelsesfrihet.

Slik jeg så det, hadde vi valget mellom to muligheter. Vi kunne dø der og da, eller vi kunne flykte fra tyskerne og overgi oss til russerne. Det var bare tre av oss som bestemte oss for å prøve å flykte over den islagte elven Don. Den 12. desember 1942 bad vi en bønn til Jehova og drog av gårde. Vi kom fram til den russiske fronten og ble straks internert i en leir med omkring 35 000 fanger. Da våren kom, var det bare 2300 fanger som fremdeles var i live. Resten hadde sultet i hjel.

Frihet, men enda en tragedie

Resten av krigen og flere måneder etter krigens slutt var jeg fange hos russerne. I november 1945 kom jeg hjem til Zahor. Gården vår var i elendig forfatning, så jeg måtte begynne forfra igjen. Min kone og barna hadde arbeidet på gården under krigen, men i oktober 1944, da russerne nærmet seg, var de blitt evakuert til et område lenger øst. Alt vi eide og hadde, var blitt plyndret.

Det verste var at da jeg kom hjem, var min kone alvorlig syk. I februar 1946 døde hun. Hun ble bare 38 år. Vi fikk så lite tid til å glede oss over at vi var blitt gjenforent etter mer enn fem lange, vanskelige år med atskillelse.

Jeg fant trøst hos mine åndelige brødre. Jeg overvar møter og deltok i forkynnelsen fra hus til hus. I 1947 fikk jeg lånt noen penger så jeg kunne reise til Brno, en reise på 40 mil, for å overvære et stevne. Der fikk jeg mye trøst og oppmuntring blant mine kristne brødre, deriblant Nathan H. Knorr, som da var president for Selskapet Vakttårnet.

Friheten etter krigen ble kortvarig. I 1948 begynte kommunistene å undertrykke oss. Mange av de brødrene som tok ledelsen i Jehovas vitners arbeid i Tsjekkoslovakia, ble arrestert i 1952, og jeg fikk ansvaret for menighetene. I 1954 ble også jeg arrestert, og jeg ble dømt til fire års fengsel. Sønnen min, Ján, og hans sønn Juraj ble også kastet i fengsel på grunn av sin kristne nøytralitet. Jeg satt to år i Pankrác statsfengsel i Praha. I 1956 ble det kunngjort amnesti, og jeg ble løslatt.

Endelig frihet!

I 1989 mistet kommunistene sitt grep om Tsjekkoslovakia, og Jehovas vitners arbeid ble juridisk anerkjent. Nå hadde vi frihet til å komme sammen og til å forkynne fritt. På den tiden var det nesten hundre Jehovas vitner i Zahor, noe som betydde at én av ti personer i landsbyen var et vitne. For noen år siden bygde vi en stor, vakker Rikets sal i Zahor med sitteplass til omkring 200.

Jeg har ikke lenger så god helse, så brødrene kjører meg til Rikets sal. Jeg gleder meg over å være der og setter pris på å kunne kommentere på Vakttårn-studiet. Jeg er spesielt glad for at representanter for tre generasjoner i min familie, deriblant flere av mine barnebarn, tjener Jehova. En av dem tjente som reisende tilsynsmann for Jehovas vitner i Tsjekkoslovakia helt til han fikk familieforpliktelser som gjorde at han måtte slutte.

Jeg er takknemlig for at Jehova gav meg styrke under alle mine prøvelser. Det var det at jeg hele tiden holdt oppmerksomheten rettet mot ham, som holdt meg oppe. Det var som om jeg «så den usynlige». (Hebreerne 11: 27) Ja, jeg har følt at han har utfridd meg ved sin mektige hånd. Derfor forsøker jeg fortsatt å overvære alle menighetens møter og å gjøre hans navn kjent ved å delta i det offentlige forkynnelsesarbeidet i den utstrekning jeg klarer det.

[Bilde på side 25]

Rikets sal i Zahor

[Bilde på side 26]

Jeg ser det som et privilegium å få kommentere på Vakttårn-studiet