Spørsmål fra leserne
Mange Jehovas vitner feirer bryllupsdager. Både bryllupsdager og fødselsdager feires jo på årsdagen for den aktuelle begivenheten. Hvorfor kan man feire bryllupsdager, men ikke fødselsdager?
Egentlig er det ikke nødvendig å feire noen av delene. Men dette betyr ikke at fødselsdager og bryllupsdager kan sidestilles, eller at de kristne må betrakte bryllupsdagsfeiring på samme måte som de betrakter fødselsdagsfeiring.
Begge deler er spesielle årsdager, for en «årsdag» er en «dag nøyaktig ett år etter samme dato forrige år eller et av de foregående år». En årsdag kan være årsdagen for en bilulykke man har vært utsatt for, en måneformørkelse man har sett, en spesiell utflukt sammen med familien, og så videre. Men de kristne lager seg jo ikke merkedager av alle mulige slike hendelser, og de holder ikke selskap for å feire dem. Vi må tenke over de forskjellige sidene ved en bestemt begivenhet og vurdere hva som er passende.
Gud gav for eksempel israelittene uttrykkelig befaling om at de hvert år skulle feire den dagen da hans engel gikk forbi husene deres i Egypt, og den etterfølgende utgangen av Egypt i 1513 f.v.t. (2. Mosebok 12: 14) Når så jødene, deriblant Jesus, siden feiret årsdagen for denne begivenheten, var det i lydighet mot Gud, og de gjorde det ikke med et selskap eller med å gi gaver. Jødene feiret også årsdagen for gjeninnvielsen av templet. Selv om Bibelen ikke påla dem å feire denne historiske begivenheten, antyder Johannes 10: 22, 23 at Jesus ikke hadde noe å innvende mot at de gjorde det. Og de kristne har et spesielt møte på årsdagen for Jesu død. Dette har de i lydighet mot en klar befaling i Guds Ord. — Lukas 22: 19, 20.
Hva så med bryllupsdager? I noen land er det vanlig at ektepar feirer den dagen da de inngikk ekteskapet, en ordning som Gud har innstiftet. (1. Mosebok 2: 18—24; Matteus 19: 4—6) Vi vet at Bibelen ikke stiller ekteskapet i noe dårlig lys. Jesus var til stede ved et bryllup, og han var med på å gjøre det til en hyggelig anledning. — Johannes 2: 1—11.
Det vil derfor ikke være rart om et ektepar på årsdagen for bryllupet tar seg tid til å minnes denne glederike anledningen og til å tenke over sin beslutning om å arbeide for at ekteskapet skal være lykkelig. Om de skal fokusere på denne glederike anledningen helt privat, bare de to, eller ha noen få nære venner eller slektninger sammen med seg, må bli opp til dem. Men en slik anledning bør ikke bli brukt som unnskyldning bare for å holde et stort selskap. Ved en slik anledning vil de kristne la seg lede av de samme prinsippene som de lar seg lede av hver dag. Om man vil gjøre bryllupsdagen til en merkedag eller ikke, er altså en personlig sak. — Romerne 13: 13, 14.
Hva med fødselsdagsfeiring? Finner vi noen holdepunkter i Bibelen når det gjelder dette?
Bibelstudentene, som Jehovas vitner tidligere var kjent som, feiret faktisk fødselsdager i begynnelsen av vårt århundre. Mange av dem hadde en liten bok som ble kalt «Daglig himmelsk Manna». Den inneholdt et skriftsted for hver dag, og mange kristne limte inn små fotografier på de sidene som svarte til sine trosfellers fødselsdager. The Watch Tower for 15. februar 1909 fortalte at bror Russell, Selskapets daværende president, ble kalt inn på scenen under et stevne i Jacksonville i Florida. Hvorfor? Han fikk noen kasser med grapefrukt, ananas og appelsiner som en overraskende fødselsdagsgave. Dette gir oss et lite innblikk i fortiden. Vi kan se dette i sammenheng med at bibelstudentene på den tiden også feiret den 25. desember som årsdagen for Jesu fødsel, altså hans fødselsdag. Det var til og med vanlig at de holdt julemiddag på hovedkontoret i Brooklyn.
Guds folk har selvfølgelig vokst åndelig sett i mange henseender siden den gang. I 1920-årene hjalp sannhetens tiltagende lys dem til å forstå følgende:
Jesus ble ikke født den 25. desember, en dato som er knyttet til hedensk religion. Bibelen sier at vi skal minnes den dagen da Jesus døde, ikke den dagen da han eller noen andre ble født. Å minnes Jesu død er i harmoni med Forkynneren 7: 1 og med det faktum at utfallet av en trofast persons liv er av større betydning enn den dagen da vedkommende ble født. Bibelen forteller ikke om at noen trofast tjener feiret fødselsdagen sin. Den forteller om fødselsdagsfeiringer blant hedninger og setter disse feiringene i forbindelse med grusomme handlinger. La oss se nærmere på bakgrunnen til disse fødselsdagsfeiringene.
Den første er fødselsdagen til den faraoen som levde på Josefs tid. (1. Mosebok 40: 20—23) I forbindelse med dette sier artikkelen om fødselsdager i Hastings’ Encyclopædia of Religion and Ethics: «Den skikk å feire sin fødselsdag er, når det gjelder form, innhold og beregning av tid, forbundet med visse primitive religiøse grunnsetninger.» Etterpå siterer oppslagsverket egyptologen sir J. Gardner Wilkinson, som skrev: «Alle egyptere tilla dagen, til og med timen de var født, stor betydning. Som i Persia er det sannsynlig at hver enkelt feiret sin fødselsdag med store festligheter, og at de hilste sine venner velkommen med alle de fornøyelser som samfunnet hadde å by på, og med mer enn den vanlige overdådigheten av bordets delikatesser.»
En annen fødselsdagsfeiring som blir omtalt i Bibelen, er Herodes’ fødselsdag. I forbindelse med denne feiringen ble døperen Johannes halshogd. (Matteus 14: 6—10) The International Standard Bible Encyclopedia (1979-utgaven) sier: «De før-hellenistiske grekerne feiret fødselsdagene til guder og framstående menn. Det gr[eske] ordet genéthlia siktet til disse feiringene, mens genésia siktet til feiringene til minne om viktige avdøde personers fødselsdager. I 2. Makk[abeerbok] 6: 7 nevnes Antiokhos IVs månedlige genéthlia, og under denne feiringen ble jødene tvunget til å ’delta i offermåltidene’. . . . Når Herodes feiret sin fødselsdag, handlet han i samsvar med en hellenistisk skikk; det finnes ingen vitnesbyrd om fødselsdagsfeiringer i Israel i før-hellenistisk tid.»
De sanne kristne i dag er riktignok ikke overdrevent opptatt av opprinnelsen til alle skikker og sedvaner og deres eventuelle forbindelse med religion i gammel tid. Men de vil heller ikke ignorere de klare hentydningene som faktisk finnes i Guds Ord, deriblant det at Bibelen bare forteller om hedninger som feiret fødselsdager, og at disse feiringene blir satt i forbindelse med grusomheter. Bibelen stiller altså fødselsdagsfeiringer i et dårlig lys, en kjensgjerning som oppriktige kristne ikke ser bort fra.
Mens det altså er en helt personlig sak om kristne velger å markere bryllupsdagen sin, finnes det gode grunner til at modne kristne lar være å feire fødselsdager.