Rapport fra Rikets forkynnere

En tidligere motstander lærer sannheten å kjenne

DET er blitt sagt mye om borgerkrigen i Liberia i nyhetene. Titusener mistet livet, og enda flere ble drevet bort fra hjemmene sine. Trass i disse vanskelighetene fortsetter oppriktige mennesker å ta imot sannheten. Følgende opplevelse illustrerer dette.

James ble opplært av den lutherske kirke fra han var ti år gammel. Da han ble redaktør for en kirkelig avis, brukte han stillingen sin til å skrive nedsettende om Jehovas vitner. Og dette til tross for at han aldri hadde truffet et eneste vitne.

Med tiden sluttet James å jobbe i denne avisen, og han gjorde det godt som eier av et motell. En dag da han satt i resepsjonen i motellet, kom det to velkledde søstre og ville snakke med ham. Han bad dem inn fordi de var så ordentlig kledd. Men da de forklarte hvorfor de var kommet, sa han: «Jeg har ikke tid til å snakke.» Vitnene tilbød ham abonnement på bladene Vakttårnet og Våkn opp!, og han tok imot tilbudet bare for å få søstrene til å gå. I tolv måneder fikk han bladene hjem til seg, men han bare la dem i en plastpose uten engang å ta av papiromslaget.

Siden borgerkrigen raste, puttet James penger og andre verdisaker i en pose for å kunne flykte ved første tegn til angrep. En formiddag eksploderte en granat bak bakdøren, og i panikk tok han tak i posen og løp for livet. Han sluttet seg til tusener av andre sivile som også trakk seg tilbake, og han måtte gå gjennom flere kontrollposter. På disse stedene hendte det ofte at uskyldige sivile ble plyndret og drept uten noen bestemt grunn.

Ved den første kontrollposten ble James stilt noen spørsmål, og så fikk han beskjed om å åpne posen sin. Da han gjorde det og så hva som var i den, kunne han ikke tro sine egne øyne. Til sin forferdelse oppdaget han at den posen han hadde tatt med seg, ikke inneholdt verdisakene. I panikken hadde han tatt med seg posen med alle de uåpnede numrene av Vakttårnet og Våkn opp! Men da soldaten så bladene og at James’ navn stod på merkelappene, sa han: «Ja vel, du er et av Jehovas vitner. Vi er ikke ute etter dere, for vi vet at dere ikke lyver.» Soldaten tok noen blad ut av posen, og så sa han at James skulle dra videre.

Det samme skjedde på ni forskjellige kontrollposter, for alle de som hadde kommandoen, regnet med at James var et av Jehovas vitner. Så de lot ham passere helskinnet. Nå var James glad for at han ikke hadde tatt med seg verdisakene, for etter det han hadde sett, ville han høyst sannsynlig ha blitt drept på grunn av eiendelene sine.

Da han til slutt kom til den siste og mest fryktede kontrollposten, ble han forferdet da han så flere lik ligge rundt omkring. Skrekkslagen påkalte han Jehovas navn. Han bad til Gud og sa at om han ville hjelpe ham forbi denne drapsmarken, så skulle han tjene ham resten av livet.

James viste fram posen til soldatene, og igjen sa de: «Det er ikke disse menneskene vi er ute etter.» De snudde seg mot ham og tilføyde: «En av brødrene dine bor nedi denne bakken. Gå og vær sammen med ham.» Nå hadde James helt forandret mening om Jehovas vitner. Han oppsøkte straks denne broren, og det ble ordnet med et bibelstudium i boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. a

Et angrep noen få dager senere tvang James til å flykte fra området. Denne gangen løp han inn i skogen med et fast grep om «Paradisboken». I løpet av de elleve månedene som han var isolert fra vitnene, studerte han denne boken fem ganger. Da han endelig kunne dra tilbake til byen, begynte han igjen å studere Bibelen sammen med vitnene, og han gjorde raske framskritt. Kort tid senere ble han døpt, og nå tjener han trofast sammen med sine åndelige brødre.

[Fotnote]