Hvem var makkabeerne?

FOR mange er makkabeertiden som en ferdskriver. Akkurat som man kan få tak i bestemte opplysninger ved å studere ferdskriveren i et fly etter en flystyrt, kan man få en viss innsikt i en overgangstid for den jødiske nasjon ved å sette seg inn i det som skjedde i makkabeertiden. Denne tiden med store forandringer for jødene var perioden mellom den tiden da de siste bøkene i De hebraiske skrifter ble fullført, og den tiden da Jesus Kristus levde på jorden.

Hvem var makkabeerne? Hvilken betydning fikk de for jødedommen før Messias’ forutsagte komme? — Daniel 9: 25, 26.

En bølge av hellenistisk innflytelse

Aleksander den store erobret territorier hele veien fra Hellas til India (336— 323 f.v.t.). Hans enorme rike medvirket til at hellenismen — gresk språk og kultur — spredte seg. Aleksanders offiserer og soldater giftet seg med lokale kvinner, med den følge at gresk kultur smeltet sammen med fremmede kulturer. Etter Aleksanders død ble hans rike delt mellom hans generaler. I begynnelsen av det andre århundre før vår tidsregning mistet de greske ptolemeerne i Egypt herredømmet over Israel, som nå tilfalt Antiokhos III av det greske selevkidedynastiet i Syria. Hvordan ble jødene i Israel berørt av det hellenistiske styret?

En historiker skriver: «Ettersom jødene ikke kunne unngå kontakt med sine helleniserte naboer, langt mindre med sine egne brødre utenlands, var det ikke til å unngå at de tok opp i seg gresk kultur og gresk tankegang. . . . Selv det å puste innebar i den hellenistiske perioden at man tok opp i seg den greske kultur!» Jøder tok seg greske navn. De begynte mer eller mindre å følge greske skikker og å kle seg på gresk vis. Assimileringens makt gjorde seg på en snikende måte stadig mer gjeldende.

Korrupte prester

Prestene hørte med blant de jødene som var mest mottagelige for den hellenistiske innflytelsen. For mange av dem betydde det at de godtok hellenismen, at de lot jødedommen med tiden få vinne terreng. Én slik jøde var Jason (kalt Josva på hebraisk), bror til øverstepresten Onias III. Mens Onias var borte, i Antiokia, tilbød Jason de greske myndigheter bestikkelser. Hvorfor? For å få dem til å utnevne ham som øversteprest istedenfor Onias. Den greske selevkideherskeren Antiokhos Epifanes (175—164 f.v.t.) tok villig imot tilbudet. Tidligere hadde ikke greske herskere blandet seg opp i det jødiske øversteprestelige embete, men Antiokhos trengte midler til sine felttog. Han var også glad for å få en jødisk leder som mer aktivt fremmet helleniseringen. På Jasons anmodning gav Antiokhos Jerusalem status som gresk by (polis). Og Jason bygde et gymnas der unge jøder og til og med prester deltok i idrettskonkurransene.

Svik avlet svik. Tre år senere tilbød Menelaus, som kanskje ikke var av presteætt, større bestikkelser, og Jason flyktet. For å betale Antiokhos tok Menelaus store pengesummer fra skattkammeret i templet. Ettersom Onias III (som var i eksil i Antiokia) protesterte mot dette, sørget Menelaus for at han ble drept.

Da det gikk rykter om at Antiokhos var død, vendte Jason tilbake til Jerusalem. Han hadde med seg tusen mann for å forsøke å ta øversteprestembetet fra Menelaus. Men Antiokhos var ikke død. Da Antiokhos fikk høre om hva Jason hadde gjort, og at det var uro blant jøder som var imot hans helleniseringspolitikk, tok han hevn.

Antiokhos går til handling

Moshe Pearlman skriver i sin bok The Maccabees: «Selv om opptegnelsene ikke er helt entydige, ser det ut til at Antiokhos har trukket den slutning at det hadde vært et politisk feilgrep å gi jødene religiøs handlefrihet. Etter hans mening hadde det siste opprøret i Jerusalem ikke oppstått som følge av rent religiøse motiver, men som følge av en rådende proegyptisk stemning i Judea, og denne politiske innstillingen hadde gitt seg utslag på en farlig måte nettopp fordi jødene, som det eneste av alle hans folk, hadde strebet etter og var blitt innrømmet et stort mål av religiøs separatisme. . . . Han bestemte seg for at det skulle settes en stopper for dette.»

Den israelske statsmannen Abba Eban oppsummerer hva som skjedde deretter: «I årene 168 og 167 [f.v.t.] ble i rask rekkefølge jøder massakrert, templet plyndret og utøvelsen av den jødiske religion forbudt. Det ble dødsstraff for omskjærelse og for overholdelse av sabbaten. Den groveste krenkelsen kom i desember 167, da det på ordre fra Antiokhos ble reist et alter for Zevs inne i templet og jødene ble pålagt å ofre svinekjøtt — som jo var urent ifølge jødisk lov — til grekernes gud.» I denne perioden beholdt Menelaus og andre helleniserte jøder sine embeter og gjorde nå tjeneste i et tempel som var blitt vanhelliget.

Mens det var mange jøder som godtok hellenismen, fantes det en ny gruppe som tok til orde for en strengere overholdelse av Moseloven. Denne gruppen kalte seg hasidim, som betyr «de fromme». Det jevne folket, som nå var dypt forarget over de helleniserte prestene, tok i stadig større grad parti for hasideerne. Man gikk inn i en tid da mange led martyrdøden, for jøder i hele landet ble tvunget til enten å følge hedenske skikker og offerritualer eller å dø. Makkabeernes apokryfiske skrifter inneholder en rekke beretninger om menn, kvinner og barn som foretrakk å dø framfor å inngå kompromiss.

Makkabeerne reagerer

Den ekstreme måten Antiokhos gikk fram på, fikk mange jøder til å kjempe for sin religion. I Modi’in, nordvest for Jerusalem, i nærheten av der hvor byen Lod nå ligger, ble en prest som het Mattatias, bedt om å gå til sentrum av byen. Ettersom lokalbefolkningen hadde respekt for Mattatias, prøvde kongens representant å overtale ham til å delta i en hedensk offerhandling — for at han skulle redde sitt eget liv og foregå med et eksempel for resten av befolkningen. Da Mattatias nektet, trådte en annen jøde fram, en som var rede til å gå på akkord. Full av harme grep Mattatias et våpen og drepte ham. De greske soldatene ble så paralysert av at denne eldre mannen reagerte på en voldelig måte, at de ikke visste ordet av det før Mattatias hadde drept den greske embetsmannen også. De fem sønnene til Mattatias og byens innbyggere overmannet de greske troppene før de fikk forsvart seg.

Mattatias ropte ut: ’La alle som er nidkjære for Loven, følge meg!’ For å unnslippe represalier flyktet han og sønnene opp i åsene. Og etter hvert som nyheten om det de hadde gjort, spredte seg, var det flere og flere jøder (deriblant mange hasideere) som sluttet seg til dem.

Mattatias satte sin sønn Juda til å lede de militære operasjonene. Han ble kalt Makkabeus (Makkabeeren), som betyr «hammeren», kanskje på grunn av hans militære dyktighet. Mattatias og hans sønner ble kalt hasmoneere, et navn som er avledet av bynavnet Hesjmon eller av navnet på en forfader. (Josva 15: 27) Men siden Juda Makkabeeren ble den mest fremtredende personen under opprøret, ble hele slekten etter hvert kjent som makkabeerne.

Templet tilbake til jødene

I opprørets første år klarte Mattatias og hans sønner å organisere en liten hær. Mer enn én gang ble grupper av hasidiske militære angrepet av greske tropper på sabbaten. De var i stand til å forsvare seg, men de ville ikke bryte sabbaten. Det førte til massenedslakting. Mattatias, som nå ble betraktet som en autoritet på det religiøse område, innførte en bestemmelse som tillot jøder å forsvare seg på sabbaten. Denne bestemmelsen gav ikke bare opprøret nytt liv, men gav også støtet til en ny linje innenfor jødedommen — heretter hadde religiøse ledere tillatelse til å tilpasse den jødiske lov etter de skiftende forhold. Talmud gjenspeiler denne utviklingen i den senere uttalelsen: «La dem vanhellige én sabbat, så de kan hellige mange sabbater.» — Joma 85b.

Etter at Juda Makkabeeren hadde mistet sin far, som var kommet opp i årene, var det han som ble den ubestridte lederen for opprøret. Han innså at han ikke var i stand til å slå fienden i åpen kamp, så han tenkte ut nye metoder, lik geriljakrig i nyere tid. Han slo Antiokhos’ styrker på steder der de ikke kunne ty til sine vanlige forsvarsmetoder. På denne måten lyktes det Juda å slå styrker som var langt større enn hans egne, i det ene slaget etter det andre.

På grunn av indre stridigheter og Romas tiltagende makt ble herskerne i selevkideriket mindre opptatt av å håndheve antijødiske bestemmelser. Det ble derfor mulig for Juda å trenge sine angrepsstyrker helt fram til Jerusalems porter. I desember 165 f.v.t. (eller kanskje 164) inntok han og hans tropper templet, renset de redskapene som hørte til det, og gjeninnviet templet — på årsdagen tre år etter at det var blitt vanhelliget. Jødene feirer minnet om dette hvert år under hanukka, innvielseshøytiden.

Politikk settes høyere enn gudfryktighet

Målene for opprøret var blitt nådd. Forbudene mot å utøve jødedommen var blitt fjernet. Tilbedelsen og ofringene ved templet var blitt gjeninnført. Hasideerne var fornøyde og forlot hæren til Juda Makkabeeren for å vende tilbake til hjemmene sine. Men Juda hadde andre ideer. Han hadde en veltrent hær, så hvorfor ikke bruke den til å opprette en selvstendig jødisk stat? De religiøse sakene som hadde vært årsak til opprøret, ble nå erstattet av politiske motiver. Så kampen fortsatte.

Juda Makkabeeren ønsket støtte i kampen mot selevkidenes herredømme og inngikk derfor en avtale med Roma. Han ble drept i et slag i 160 f.v.t., men hans brødre fortsatte kampen. Hans bror Jonatan styrte utviklingen slik at selevkideherskerne gikk med på at han ble utnevnt til øversteprest og hersker i Judea, riktignok fremdeles underlagt deres overherredømme. Da Jonatan ble bedratt, fanget og drept som følge av en syrisk sammensvergelse, var det hans bror Simon — den siste gjenlevende av makkabeerbrødrene — som overtok. Under Simons styre ble de siste spor av selevkidenes herredømme fjernet (i 141 f.v.t.). Simon fornyet alliansen med Roma, og den jødiske ledelse godtok ham som hersker og øversteprest. På denne måten ble det opprettet et uavhengig hasmoneerdynasti på makkabeernes hender.

Makkabeerne gjenopprettet tilbedelsen i templet før Messias’ komme. (Jevnfør Johannes 1: 41, 42; 2: 13—17.) Men om folk hadde mistet tilliten til presteskapet som følge av det de helleniserte jødene hadde gjort, fikk de i hvert fall ikke større tillit til dem under hasmoneerne. Et styre av prester som var opptatt av politikk, framfor et styre av en konge i den trofaste Davids slektslinje brakte så visst ikke det jødiske folk virkelige velsignelser. — 2. Samuelsbok 7: 16; Salme 89: 3, 4, 35, 36.

[Bilde på side 21]

Mattatias, far til Juda Makkabeeren, ropte ut: ’La alle som er nidkjære for Loven, følge meg!’

[Rettigheter]

Mattatias retter sin anmodning til de jødiske flyktningene/The Doré Bible Illustrations/Dover Publications