Over 40 år under kommunistenes forbud

FORTALT AV MIKHAIL VASILEVICH SAVITSKII

Vakttårnet for 1. april 1956 rapporterte at det var blitt gjennomført «en stor utrenskning» av Jehovas vitner den 1., 7. og 8. april 1951. «Disse dagene er uforglemmelige for Jehovas vitner i Sovjet-Samveldet,» fortalte Vakttårnet. «På disse tre dagene ble alle Jehovas vitner som det var mulig å finne i det vestlige Ukraina, Hviterussland, Basarabia [Bessarabia], Moldavia [Moldova], Latvia, Litauen og Estland — i alt over sju tusen menn og kvinner  . . . stuet sammen i kjerrer og fraktet til en jernbanestasjon hvor de så ble ført over i kuvogner og sendt langt vekk.»

DEN 8. april 1951 ble min kone, min åtte måneder gamle sønn, mine foreldre, min yngre bror og mange andre Jehovas vitner ført bort fra sine hjem i og omkring Ternopol i Ukraina. De ble stuet sammen i kuvogner og så reiste de i nesten to uker. Til slutt ble de lesset av i den sibirske taiga (subarktisk skogsområde) vest for Bajkalsjøen.

Hvorfor ble ikke jeg tatt med i denne utrenskningen? Før jeg forteller hvor jeg befant meg på det tidspunktet, og hva som skjedde med oss alle etterpå, har jeg lyst til å fortelle hvordan jeg ble et av Jehovas vitner.

Bibelens sannhet når oss

I september 1947, da jeg var bare 15 år, kom to Jehovas vitner hjem til oss i den lille landsbyen Slaviatin, som ligger cirka 50 kilometer fra Ternopol. Mens mor og jeg satt og lyttet til disse ungdommene — en av dem het Maria — skjønte jeg at dette ikke var en hvilken som helst religion. De fortalte hva de trodde på, og de gav oss klare svar på de bibelske spørsmålene våre.

Jeg trodde at Bibelen var Guds Ord, men var skuffet over kirken. Bestefar pleide å si: «Prestene skremmer folk med snakk om pine i et brennende helvete, men selv frykter de ingenting. De bare røver fra de fattige og bedrar dem.» Jeg husker at de polakkene som bodde i landsbyen vår, ble utsatt for voldshandlinger og ildspåsettelse i begynnelsen av den annen verdenskrig. Sjokkerende nok var det de gresk-katolske prestene som stod bak disse angrepene. Senere så jeg flere titalls av de massakrerte ofrene, og jeg var oppsatt på å få vite hvorfor slike grusomheter skjedde.

Da jeg studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, begynte jeg å forstå. Jeg fikk lære grunnleggende bibelske sannheter, deriblant at det ikke finnes et brennende helvete, og at Satan Djevelen bruker falsk religion for å sette i gang krig og blodsutgytelse. Med jevne mellomrom under mitt personlige studium stoppet jeg opp, bad til Jehova og takket ham inderlig for det jeg fikk lære. Jeg begynte å fortelle min yngre bror Stakh om disse bibelske sannhetene, og jeg ble svært glad da han godtok dem.

Jeg praktiserer det jeg lærer

Jeg innså at jeg måtte gjøre forandringer i livet mitt, og sluttet straks å røyke. Jeg forstod også at jeg trengte å komme regelmessig sammen med andre for å studere Bibelen på en organisert måte. For å komme til et hemmelig sted hvor det ble holdt møter, gikk jeg cirka ti kilometer gjennom skogen. Noen ganger var det bare noen få kvinner som kom seg på møtet, og selv om jeg ikke var døpt ennå, ble jeg bedt om å lede det.

Det var risikabelt å ha bibelsk litteratur. Ble man tatt med det, kunne man få fengselsstraff på opptil 25 år. Jeg hadde likevel lyst til å ha mitt eget bibliotek. En av naboene våre hadde studert sammen med Jehovas vitner, men han hadde sluttet på grunn av frykt. Litteraturen hadde han gravd ned i hagen. Jeg takket Jehova av hele mitt hjerte da mannen gravde opp alle sine bøker og blad og gikk med på å la meg få dem. Jeg gjemte litteraturen i bikubene til faren min — der var det ikke sannsynlig at noen andre ville lete.

I juli 1949 innviet jeg mitt liv til Jehova og ble døpt som symbol på min innvielse. Det var den lykkeligste dagen i mitt liv. Den broren som arrangerte den hemmelige dåpen, understreket at det ikke er lett å være en sann kristen, og at mange prøvelser lå foran oss. Jeg fikk snart erfare sannheten i det han sa. Men mitt liv som et døpt Jehovas vitne begynte gledelig. To måneder etter at jeg var blitt døpt, giftet jeg meg med Maria. Hun var den ene av de to som hadde gjort mor og meg kjent med sannheten.

Min første prøvelse kom plutselig

Den 16. april 1950 da jeg var på vei hjem fra den lille byen Podgaitsi, stod jeg plutselig ansikt til ansikt med noen fra militæret. De fant den bibelske litteraturen som jeg hadde med meg til studiegruppen vår. Jeg ble arrestert. I løpet av de første dagene i varetekt ble jeg slått med kjepp, og jeg fikk ikke lov til å spise eller sove. Jeg fikk befaling om å gjøre hundre dype knebøyninger med hendene over hodet, men jeg var så utmattet at jeg ikke klarte det. Etterpå ble jeg kastet ned i en kald, fuktig kjeller, og der var jeg i 24 timer.

De mishandlet meg på denne måten for å svekke min motstand og få meg til å gi dem informasjon. «Hvor fikk du tak i litteraturen, og hvem skulle ha den?» forlangte de å få vite. Jeg nektet å avsløre noe som helst. Så ble det avsnittet i loven som jeg ble anklaget for å ha overtrådt, lest opp for meg. Loven sa at det å spre og det å være i besittelse av antisovjetisk litteratur skulle straffes med henrettelse eller 25 års fengsel.

«Hvilken av disse straffene foretrekker du?» spurte de.

«Ingen av dem,» svarte jeg, «men jeg stoler på Jehova, og med hans hjelp godtar jeg hva som helst han måtte tillate.»

Etter sju dager lot de meg overraskende nok gå. Det jeg hadde opplevd, hjalp meg til å forstå sannheten i det Jehova har lovt: «Jeg vil slett ikke forlate deg og slett ikke svikte deg.» — Hebreerne 13: 5.

Jeg var svært dårlig da jeg kom hjem igjen, men far tok meg med til lege, og jeg kom meg fort. Far delte ikke resten av familiens religiøse overbevisning, men han støttet oss i vår tilbedelse.

Fengslet og landsforvist

Noen måneder senere ble jeg innkalt til tjeneste i den sovjetiske hær. Jeg forklarte hvorfor jeg av samvittighetsgrunner nektet å gjøre militærtjeneste. (Jesaja 2: 4) I februar 1951 ble jeg likevel dømt til fire års fengsel og sendt til et fengsel i Ternopol. Senere ble jeg overført til et annet fengsel i Lviv, en større by omkring 120 kilometer unna. Mens jeg satt der, fikk jeg vite at mange Jehovas vitner var blitt deportert til Sibir.

Sommeren 1951 ble noen av oss sendt lenger enn til Sibir, nemlig helt til Det fjerne østen. Vi reiste i en måned — rundt 11 000 kilometer — og vi krysset elleve tidssoner! Bare én gang, etter å ha vært på toget i over to uker, stoppet vi et sted hvor vi fikk lov til å ta oss et bad. Det var på et stort offentlig bad i Novosibirsk i Sibir.

Der, midt i en stor skare av fanger, hørte jeg en mann si med høy stemme: «Hvem her tilhører Jonadab-familien?» På den tiden ble betegnelsen «Jonadab» brukt om dem som har håp om å få leve evig på jorden. (2. Kongebok 10: 15—17; Salme 37: 11, 29) Med én gang gav flere fanger seg til kjenne som Jehovas vitner. For en stor glede det var for oss å hilse på hverandre!

Åndelig virksomhet i fangeleirene

I Novosibirsk ble vi enige om et passord, slik at vi kunne finne igjen hverandre når vi kom fram til bestemmelsesstedet. Vi havnet alle i den samme fangeleiren ved Japanhavet, ikke langt fra Vladivostok. Der organiserte vi regelmessige bibelstudiemøter. Det styrket meg virkelig åndelig sett å være sammen med disse modne, eldre brødrene, som var blitt idømt lange fengselsstraffer. De ledet møtene på omgang og brukte skriftsteder og beslektede punkter som de husket fra Vakttårnet.

Det ble stilt spørsmål, og brødrene svarte. Mange av oss noterte disse kommentarene på papirbiter som vi rev av tomme sementsekker. Vi tok vare på notatene og bandt dem sammen, slik at vi kunne bruke dem som vårt personlige bibliotek. Etter et par måneder ble de som hadde fått lange straffer, sendt til leirer i det nordligste Sibir. Tre av oss yngre brødrene ble overført til en by i nærheten, Nakhodka, som ligger mindre enn 650 kilometer fra Japan. I to år var jeg fange der.

Noen ganger fikk vi et nummer at Vakttårnet. Det tjente som åndelig føde for oss i mange måneder. Med tiden fikk vi også brev. Jeg fikk tårer i øynene da jeg leste det første brevet fra familien min (som nå var landsforvist). Dette brevet fortalte om det som stod i det Vakttårnet som er sitert innledningsvis. Hjemmene til Jehovas vitner var blitt invadert, og familiene hadde fått bare to timer på seg til å forlate stedet.

Sammen med familien igjen

Jeg ble løslatt i desember 1952 — da hadde jeg sonet to av de fire årene jeg var blitt idømt. Familien min var blitt deportert til den lille landsbyen Gadaley, i nærheten av Tulun i Sibir, og der ble vi gjenforent. Det var jo fantastisk å være sammen igjen. Sønnen min, Ivan, var nesten tre år, og datteren min, Anna, nesten to. Men friheten var relativ. De lokale myndighetene inndrog passet mitt, og jeg var under nøye oppsikt. Jeg fikk ikke dra mer enn tre kilometer hjemmefra. Senere fikk jeg lov til å ri på hest til torget i Tulun. Jeg utviste forsiktighet da jeg møtte trosfeller der.

Nå hadde vi to jenter, Anna og Nadia, og to gutter, Ivan og Kolja. I 1958 fikk vi enda en sønn, Volodja. Og senere, i 1961, fikk vi en datter til, Galia.

KGB (den tidligere komiteen for statens sikkerhet) arresterte og forhørte meg ofte. Hensikten deres var ikke bare å få meg til å gi opplysninger om menigheten, men også å skape mistanke om at jeg samarbeidet med dem. Så de tok meg med på en fin restaurant og prøvde å få tatt bilder av meg der jeg smilte og så ut til å ha det hyggelig sammen med dem. Men jeg skjønte hva motivet deres var, og gjorde meg bevisste anstrengelser for hele tiden å se morsk ut. Hver gang jeg var blitt arrestert, fortalte jeg brødrene akkurat hva som hadde skjedd. Derfor tvilte de aldri på min lojalitet.

Kontakt med fangeleirene

I årenes løp ble hundrevis av Jehovas vitner satt i fangeleirer. I denne perioden holdt vi regelmessig kontakt med våre brødre som var innesperret, og vi forsynte dem med litteratur. Hvordan gjorde vi det? Når brødre og søstre ble løslatt fra en leir, fortalte de oss måter som vi i all hemmelighet kunne få inn litteratur på, trass i strenge kontroller. I cirka ti år klarte vi å forsyne våre brødre i disse leirene med blad og bøker, som vi fikk via Polen og andre land.

Mange av våre kristne søstre brukte mange lange timer på å skrive av litteratur i så liten skrift at man kunne gjemme et helt blad i noe så smått som en fyrstikkeske! I 1991, da vi ikke lenger var under forbud, og vi fikk blad i fire farger, sa en av søstrene: «Nå kommer vi til å bli glemt.» Hun tok feil. Mennesker glemmer kanskje, men Jehova kommer aldri til å glemme arbeidet til slike lojale. — Hebreerne 6: 10.

Flytting og tragedier

I slutten av 1967 ble det foretatt husundersøkelse hjemme hos broren min i Irkutsk. Det ble funnet film og trykte eksemplarer av bibelsk litteratur. Han ble dømt og fikk tre års fengsel. Men ingenting ble funnet da huset vårt ble gjennomsøkt. Myndighetene var likevel overbevist om at vi var involvert, så vi måtte forlate området. Vi flyttet cirka 5000 kilometer vestover, til byen Nevinnomyssk i Kaukasus. Der holdt vi oss travelt opptatt med uformell forkynnelse.

Den første dagen i skoleferien i juni 1969 ble vi rammet av en tragedie. Da den tolv år gamle sønnen vår, Kolja, prøvde å finne igjen en ball like ved en høyspenningstransformator, fikk han et kraftig elektrisk støt. Over 70 prosent av kroppen ble forbrent. På sykehuset snudde han seg mot meg og spurte: «Kommer vi til å kunne dra sammen til øya igjen?» (Han snakket om en øy som vi likte å dra til.) «Ja, Kolja,» sa jeg, «vi skal dra til den øya igjen. Når Jesus Kristus oppreiser deg til liv igjen, kan du være sikker på at vi skal dra til den øya.» Halvt bevisstløs fortsatte han å synge en av de Rikets sanger han likte best; en som han var glad i å spille på trompet sammen med orkestret i menigheten. Tre dager senere døde han, i full tillit til håpet om en oppstandelse.

Året etter ble vår sønn på 20 år, Ivan, innkalt til militærtjeneste. Da han nektet å tjenestegjøre, ble han arrestert og måtte sitte tre år i fengsel. I 1971 ble jeg innkalt, og igjen ble jeg truet med fengsel for ikke å ville tjenestegjøre. Saken min drog ut i månedsvis. I mellomtiden fikk min kone kreft, og hun trengte mye tilsyn. På grunn av dette ble saken min avvist. Maria døde i 1972. Hun hadde vært en trofast livsledsager, lojal mot Jehova til sin død.

Familien blir spredt vidt omkring

I 1973 giftet jeg meg med Nina. I 1960 hadde faren hennes kastet henne ut hjemmefra fordi hun var blitt et av Jehovas vitner. Hun var en nidkjær Ordets tjener og en av de søstrene som hadde stått på i arbeidet med å skrive av bladene for dem som var i leirene. Barna mine ble også glad i henne.

Myndighetene begynte å mislike virksomheten vår i Nevinnomyssk, og de øvde press på oss for å få oss til å dra derfra. Så i 1975 flyttet min kone, mine døtre og jeg til det sørlige Kaukasus i Georgia. Samtidig flyttet sønnene mine, Ivan og Volodja, til Dzjambul på den sørlige grensen av Kasakhstan.

I Georgia var Jehovas vitners virksomhet i startfasen. Vi forkynte uformelt i og omkring Gagra og Sukhumi ved svartehavskysten, og etter et år ble ti nye vitner døpt i en elv oppe på fjellet. Snart forlangte myndighetene at vi drog fra området, så vi flyttet til det østlige Georgia. Der intensiverte vi våre bestrebelser på å finne mennesker med en rett innstilling, og Jehova velsignet oss.

Vi kom sammen i små grupper. Vi hadde språkproblemer, for vi kunne ikke georgisk, og en del georgiere snakket ikke noe særlig russisk. I begynnelsen studerte vi bare med russere. Men snart gikk det framover med forkynnelsen og undervisningen på georgisk, og nå er det tusener av Rikets forkynnere i Georgia.

I 1979 sa arbeidsgiveren min, presset av KGB, at jeg ikke lenger var velkommen i landet hans. Det var på denne tiden min datter Nadia ble utsatt for en bilulykke. Både hun og den lille datteren hennes omkom. Året før døde mor trofast mot Jehova, og faren og broren min satt alene igjen i Nevinnomyssk. Så vi bestemte oss for å reise tilbake dit.

Utholdenhet fører til velsignelser

I Nevinnomyssk fortsatte vi å framstille bibelsk litteratur under jorden. Da jeg en gang på midten av 1980-tallet ble innkalt av myndighetene, sa jeg til dem at jeg hadde drømt at jeg gjemte bladene våre. De lo. Idet jeg skulle gå, sa en av dem: «Måtte du ikke ha flere drømmer om hvordan du gjemmer litteraturen deres.» Til slutt sa han: «Snart kommer litteraturen til å ligge framme på hyllene dine, og med Bibelen i hånden kommer du til å gå til møtene arm i arm med din kone.»

Sørgelig nok døde min datter Anna i 1989 på grunn av aneurisme i hjernen. Hun var ikke mer enn 38 år. I august samme år leide vitnene i Nevinnomyssk et tog og reiste til Warszawa for å overvære et internasjonalt stevne. Det var 60 366 til stede, deriblant flere tusen fra Sovjetunionen. For oss var det som en drøm. Mindre enn to år senere, den 27. mars 1991, var jeg en av de fem som hadde vært eldste i Sovjetunionen i mange år, som hadde det privilegium å undertegne det historiske dokumentet i Moskva som offisielt anerkjente Jehovas vitner som en religiøs organisasjon.

Jeg er lykkelig for at de av barna mine som fremdeles lever, tjener Jehova trofast. Og jeg gleder med til Guds nye verden og til å få se igjen Anna, Nadia og datteren hennes og Kolja. Når Kolja er blitt oppreist fra de døde, skal jeg holde løftet mitt om å ta ham med til den øya som vi begge var så glad i å dra til for så mange år siden.

I mellomtiden har det vært en stor glede å se den raske vekst Bibelens sannhet har i dette vidstrakte landet. Jeg er oppriktig glad for min lodd i livet, og jeg takker Jehova for at han lot meg bli et av hans vitner. Jeg er overbevist om at det som står i Salme 34: 8, er sant: «Smak og se at Jehova er god; lykkelig er den sunne og sterke mann som tar sin tilflukt til ham.»

[Bilde på side 25]

Det året jeg ble gjenforent med familien min i Tulun

[Bilder på side 26]

Over: Far og barna mine utenfor huset vårt i Tulun i Sibir

Øverst til høyre: Min datter Nadia og datteren hennes, som begge døde i en bilulykke

Til høyre: Et familiebilde tatt i 1968