Alle kommer til å være fri

«Jeg [mener] at lidelsene i den nåværende tidsperiode ikke er for noe å regne sammenlignet med den herlighet som skal bli åpenbart på oss. Skapningen venter jo med spent forventning på Guds sønners åpenbarelse. For skapningen ble lagt under nytteløsheten, ikke av sin egen vilje, men ved ham som la den under den, på grunnlag av håp om at skapningen selv også skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få Guds barns herlige frihet. For vi vet at hele skapningen fortsetter å sukke sammen og være i smerte sammen inntil nå.» — ROMERNE 8: 18—22.

PAULUS gir i denne delen av sitt brev til de kristne i Roma en utmerket oversikt over hvorfor mange menneskers liv mangler sann frihet og så ofte er kjennetegnet av tomhet og smerte. Han forklarer også hvordan vi kan oppnå sann frihet.

«Lidelsene i den nåværende tidsperiode»

Paulus bagatelliserer ikke «lidelsene i den nåværende tidsperiode» når han sier at de «ikke er for noe å regne sammenlignet med den herlighet som skal bli åpenbart på oss». Både på Paulus’ tid og senere led de kristne mye under det harde totalitære styret som ble utøvd av de romerske myndigheter, som brydde seg lite om menneskerettigheter. Så snart Roma begynte å tro at de kristne var fiender av staten, utsatte myndighetene dem for brutal undertrykkelse. Historikeren J.M. Roberts sier: «Mange kristne i hovedstaden [Roma] led virkelig en forferdelig død på arenaen eller ble brent levende.» (Shorter History of the World) I en omtale av dem som ble ofre for Neros forfølgelse, heter det: «Noen ble korsfestet, andre ble sydd inn i dyreskinn og jaget av hunder, noen ble oversmurt med bek og satt fyr på for å tjene som levende fakler når det begynte å bli mørkt.» — New Testament History av F.F. Bruce.

Det er klart at disse første kristne gjerne ville hatt frihet fra slik undertrykkelse, men de var ikke villige til å gå på akkord med Jesu lære for å oppnå det. De forholdt seg for eksempel helt nøytrale til striden mellom de styrende romerske myndigheter og slike jødiske frihetskjempere som selotene. (Johannes 17: 16; 18: 36) For selotene var «det å snakke om å vente til Guds tid var inne, ikke det som den daværende krise krevde». Det som ifølge dem trengtes, var «voldelige aksjoner mot fienden», de styrende i Roma. (New Testament History) De første kristne tenkte annerledes. «Å vente til Guds tid var inne», var for dem det eneste realistiske valget. De var overbevist om at ikke noe annet enn Guds inngripen ville gjøre varig slutt på «lidelsene i den nåværende tidsperiode» og bringe sann, varig frihet. (Mika 7: 7; Habakkuk 2: 3) Men før vi ser nærmere på hvordan det vil skje, skal vi undersøke hvorfor i det hele tatt «skapningen ble lagt under nytteløsheten».

’Underlagt nytteløsheten’

Benjamin Wilson sier i The Emphatic Diaglott at ordet «skapningen» her ikke sikter til «det animalske og det livløse skaperverk», som noen antyder, men snarere til «hele menneskeheten». (Jevnfør Kolosserne 1: 23.) Det sikter til hele den menneskelige familie — alle blant oss som lengter etter frihet. Vi ble ’underlagt nytteløsheten’ på grunn av våre første foreldres handlinger. Det var «ikke av [vår] egen vilje» eller som følge av den enkeltes personlige valg at dette skjedde. Vi arvet denne tilstanden. Så fra et bibelsk synspunkt tok Rousseau feil når han sa at «mennesket er født fritt». Hver enkelt av oss er født i trelldom under synd og ufullkommenhet. Vi ble gjort til slaver, for å si det slik, for et system som er fullt av frustrasjon og nytteløshet. — Romerne 3: 23.

Hvorfor er det slik? Fordi våre første foreldre, Adam og Eva, ønsket å bli «som Gud», ha fullstendig selvbestemmelsesrett og selv avgjøre hva som var godt og ondt. (1. Mosebok 3: 5) De overså en viktig side ved frihet. Det er bare Skaperen som kan ha absolutt frihet. Han er den universelle Overherre. (Jesaja 33: 22; Åpenbaringen 4: 11) Menneskers frihet vil måtte innebære frihet innenfor visse grenser. Det er derfor disippelen Jakob oppmuntret de kristne på hans tid til å la seg lede av «den fullkomne lov som hører friheten til». — Jakob 1: 25.

Jehova viste med rette Adam og Eva bort fra sin universelle familie, og de døde som følge av det. (1. Mosebok 3: 19) Men hva med deres etterkommere? I sin barmhjertighet lot Jehova Adam og Eva frambringe barn, selv om de nå bare var i stand til å overføre ufullkommenhet, synd og død til sine etterkommere. Dermed «spredte [døden] seg til alle mennesker». (Romerne 5: 12) På den måten la Gud «skapningen . . . under nytteløsheten».

«Guds sønners åpenbarelse»

Jehova la skapningen under nytteløsheten «på grunnlag av håp» om at menneskene en dag ville få friheten tilbake gjennom «Guds sønners» virksomhet. Hvem er disse ’Guds sønner’? De er disipler av Jesus Kristus, og i likhet med resten av den menneskelige «skapningen» er de født i trelldom under synd og ufullkommenhet. De har fra fødselen av ingen rett til å være en del av Guds rene og fullkomne universelle familie. Men Jehova gjør noe bemerkelsesverdig for dem. Ved hjelp av Jesu Kristi gjenløsningsoffer frir han dem fra trelldom under arvesynd og erklærer dem «rettferdige», eller åndelig rene. (1. Korinter 6: 11) Deretter adopterer han dem som «Guds sønner» og bringer dem tilbake til sin universelle familie. — Romerne 8: 14—17.

Som Jehovas adopterte sønner kommer de til å få et strålende privilegium. De skal være «prester for vår Gud, og de skal herske som konger over jorden» sammen med Jesus Kristus i Guds himmelske rike, eller regjering. (Åpenbaringen 5: 9, 10; 14: 1—4) Dette er en regjering som er grunnfestet på prinsipper om frihet og rettferdighet — ikke på undertrykkelse og tyranni. (Jesaja 9: 6, 7; 61: 1—4) Apostelen Paulus sier at disse Guds sønner er medarbeidere av Jesus, den lenge lovte «Abrahams ætt». (Galaterne 3: 16, 26, 29) De spiller derfor en nøkkelrolle i forbindelse med oppfyllelsen av et løfte som Gud gav sin venn Abraham. En del av dette løftet går ut på at ved hjelp av Abrahams ætt (eller avkom) «skal alle jordens nasjoner visselig velsigne seg». — 1. Mosebok 22: 18.

Hvilke velsignelser skal Guds sønner bringe menneskeheten? De vil ha en andel i å frigjøre hele menneskeheten fra de fryktelige følgene av den adamittiske synd og i å føre menneskene tilbake til fullkommenhet. Mennesker «av alle nasjoner og stammer og folk» kan velsigne seg selv ved å vise tro på Jesu gjenløsningsoffer og underordne seg under hans gagnlige styre. (Åpenbaringen 7: 9, 14—17; 21: 1—4; 22: 1, 2; Matteus 20: 28; Johannes 3: 16) På denne måten vil «hele skapningen» igjen kunne glede seg over «Guds barns herlige frihet». Dette vil ikke være noen slags begrenset, kortvarig politisk frihet, men snarere frihet fra alt som har påført menneskene smerte og bekymring helt siden Adam og Eva gjorde opprør mot Guds overherredømme. Det er derfor ikke rart at apostelen Paulus kunne si at «lidelsene i den nåværende tidsperiode ikke er for noe å regne» sammenlignet med den herlige tjeneste som de trofaste kommer til å utføre.

Når begynner «Guds sønners åpenbarelse»? Om kort tid, når Jehova gjør det klart overfor alle hvem Guds sønner er. Det vil være etter at disse «sønner» er blitt oppreist til liv i åndeverdenen, når de sammen med Kristus går i gang med å rense jorden for ondskap og undertrykkelse i Guds krig, Har–​Magedon. (Daniel 2: 44; 7: 13, 14, 27; Åpenbaringen 2: 26, 27; 16: 16; 17: 14; 19: 11—21) Rundt oss ser vi stadig flere beviser for at vi befinner oss langt inne i «de siste dager» — den tiden da det opprør som Gud har tolerert så lenge, og den ondskap det har resultert i, vil ta slutt. — 2. Timoteus 3: 1—5; Matteus 24: 3—31.

Ja, det er riktig som apostelen Paulus sier, at «hele skapningen fortsetter å sukke sammen og være i smerte sammen inntil nå». Men det skal den ikke gjøre stort lenger. Millioner som lever nå, vil få oppleve «gjenopprettelsen av alt det som Gud talte om gjennom sine hellige profeters munn i gammel tid», innbefattet gjenopprettelsen av fred, frihet og rettferdighet for hele menneskeheten. — Apostlenes gjerninger 3: 21.

Sann frihet til slutt

Hva må du gjøre for å kunne få del i denne «Guds barns herlige frihet»? Jesus Kristus sa: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler, og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Johannes 8: 31, 32) Dette er nøkkelen til frihet — at vi gjør oss kjent med og så adlyder Kristi bud og lære. Dette bringer en viss frihet allerede nå. Og i nær framtid kommer det til å medføre fullstendig frihet under Jesu Kristi styre. Det som er forstandig av oss å gjøre, er derfor å bli kjent med Jesu «ord» gjennom et studium av Bibelen. (Johannes 17: 3) I likhet med de første kristne bør du komme regelmessig sammen med menigheten av Kristi sanne disipler. Ved å gjøre det kan du ha gagn av de frigjørende sannhetene som Jehova gjør tilgjengelige gjennom sin organisasjon i dag. — Hebreerne 10: 24, 25.

Mens du «venter . . . på Guds sønners åpenbarelse», kan du framelske den samme tillit til Kristi beskyttende omsorg og støtte som Paulus hadde — selv når all den lidelse og urettferdighet som du blir utsatt for, kan virke nærmest uutholdelig. Etter at Paulus hadde drøftet Guds sønners åpenbarelse, spurte han: «Hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet? Vil trengsel eller nød eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd?» (Romerne 8: 35) De kristne på Paulus’ tid var selvfølgelig fremdeles «i lenker», for å bruke Rousseaus ord, i form av undertrykkende krefter av det ene eller andre slaget. De ’ble drept dagen lang’, som «slaktesauer». (Romerne 8: 36) Lot de dette ta motet fra seg?

«Tvert imot,» skriver Paulus, «i alt dette kommer vi til å stå fullstendig seierrike ved ham som elsket oss.» (Romerne 8: 37) Hvordan kunne de første kristne være seierrike til tross for alt det som de måtte utholde? Paulus svarer: «Jeg er overbevist om at verken død eller liv eller engler eller regjeringer eller ting som nå er, eller ting som skal komme, eller makter eller høyde eller dybde eller noe annet som er skapt, vil kunne skille oss fra Guds kjærlighet, som er i Kristus Jesus, vår Herre.» (Romerne 8: 38, 39) Du kan også komme deg ’seierrik’ gjennom all slags «trengsel eller nød eller forfølgelse» som du kanskje i mellomtiden må utholde. Guds kjærlighet utgjør en garanti for at vi snart — om svært kort tid — «skal bli frigjort fra [all trelldom] . . . og få Guds barns herlige frihet».

[Bilder på side 6]

«Hele skapningen fortsetter å sukke sammen og være i smerte sammen inntil nå»

[Bilde på side 7]

’Skapningen skal bli frigjort fra all trelldom og få Guds barns herlige frihet’