Tid og evighet — hva vet vi egentlig?

«OPPLEVELSEN av tid ser ut til å være en av de mest gåtefulle erfaringene for et menneske,» sier et oppslagsverk. Ja, å definere tid med enkle begreper er nesten umulig. Vi sier kanskje at tiden «går», «løper» eller «flyr», og til og med at vi selv befinner oss et sted «på tidens strøm». Men egentlig vet vi ikke hva vi snakker om.

Tid er blitt definert som «avstanden mellom to hendelser». Men ut fra det vi erfarer, ser det ut til at tiden er uavhengig av hendelser; det virker som den fortsetter å gå, enten noe skjer eller ikke. En filosof mener at tiden egentlig ikke eksisterer, men at det bare er noe vi innbiller oss. Men kan noe som så mye av vår erfaring er bygd på, bare være innbilning?

Bibelens syn på tid

Bibelen gir ikke noen definisjon av tid, og det tyder på at det kanskje ligger utenfor den menneskelige fatteevne å forstå tiden fullt ut. Den er som verdensrommets endeløse utstrekning, som også er vanskelig for oss å fatte. Tiden hører tydeligvis til de tingene som bare Gud fullt ut forstår, ettersom han alene er «fra uavgrenset tid til uavgrenset tid». — Salme 90: 2.

Men selv om Bibelen ikke definerer tid, omtaler den tid som noe virkelig. Bibelen forteller for eksempel at Gud skapte «lyskilder» — solen, månen og stjernene — som tidsangivere, til å «tjene som tegn og til å avmerke tidsperioder og til å avmerke dager og år». Mange av de hendelsene som er nedskrevet i Bibelen, er fastsatt på tidens strøm. (1. Mosebok 1: 14; 5: 3—32; 7: 11, 12; 11: 10—32; 2. Mosebok 12: 40, 41) Bibelen omtaler også tid som noe vi bør bruke på en vis måte, for at vi skal få del i Guds velsignelse med hensyn til evig tid — det vil si muligheten til å få leve evig. — Efeserne 5: 15, 16.

Evig liv — er det logisk å tro på det?

Mens det er vanskelig å forstå hva tid egentlig er, er det for mange enda vanskeligere å forstå tanken om evig liv. En av grunnene til det kan være at all vår erfaring med tid er forbundet med den syklus som omfatter fødsel, oppvekst, aldring og død. På den måten har vi lært å forbinde tidens gang med selve aldringsprosessen. For mange vil det føles som en motsetning til selve tidsbegrepet å tenke seg noe annet. De spør kanskje: «Hvorfor skulle mennesket være et unntak fra det alle andre levende skapninger ser ut til å være underlagt?»

Det man ofte ikke tenker på når man resonnerer på den måten, er at mennesket allerede er et unntak fra resten av skaperverket på mange andre områder. Det finnes for eksempel ikke noe dyr som har menneskets intellektuelle evner. Til tross for hva noen hevder, kan ikke dyr skape noe utover det deres instinkt driver dem til å gjøre. De har verken de kunstneriske evnene eller de samme mulighetene til å vise kjærlighet og verdsettelse som mennesker har. Når menneskene har fått så mye mer av disse egenskapene og evnene, som gjør livet meningsfylt, hvorfor skulle det da ikke også være mulig at de har fått mer når det gjelder selve livet?

Er det ikke merkelig at trær, som ikke kan tenke, i noen tilfeller lever i flere tusen år, mens fornuftutstyrte mennesker gjennomsnittlig kan leve bare 70—80 år? Er det ikke et paradoks at skilpadder, som verken har kreative eller kunstneriske evner, kan leve i over 200 år, mens mennesker, som er så rikt begavet med slike evner, ikke engang lever halvparten så lenge?

Selv om mennesket ikke helt kan forstå hva tid og evighet er, er løftet om evig liv et håp som er velbegrunnet i Bibelen. Uttrykkene «evig liv» og «det evige liv» forekommer mer enn 40 ganger i Bibelen. Men hvis det er Guds hensikt at mennesker skal leve evig, hvorfor er det ikke da allerede blitt virkelighet? Dette spørsmålet blir drøftet i den neste artikkelen.