Jeg holder mitt løfte om å tjene Gud

FORTALT AV FRANZ GUDLIKIES

I mitt kompani på over hundre soldater var det bare fire som kom fra det med livet i behold. Ansikt til ansikt med døden falt jeg på kne og lovte Gud: «Hvis jeg overlever krigen, så vil jeg tjene deg for bestandig.»

JEG avla dette løftet for 54 år siden, i april 1945, da jeg var soldat i den tyske hær. Det var like før den annen verdenskrig endte, og den sovjetiske hær gjorde et omfattende framstøt mot Berlin. Vi befant oss like ved byen Seelow, ved elven Oder, mindre enn 65 kilometer fra Berlin. Her ble vi bombardert natt og dag med tungt artilleri, og kompaniet mitt led store tap.

Det var da jeg falt på kne og bad til Gud for første gang i mitt liv, med tårer i øynene. Jeg kom til å tenke på et skriftsted i Bibelen som min gudfryktige mor ofte siterte: «Kall på meg på trengselens dag. Jeg skal redde deg, og du skal gi meg ære.» (Salme 50: 15) Der, mens jeg satt livredd i skyttergraven, gav jeg det ovennevnte løftet til Gud. Hvordan greide jeg å holde det? Og hvordan hadde det seg at jeg var blitt soldat i den tyske hær?

Jeg vokser opp i Litauen

I 1918, under den første verdenskrig, erklærte Litauen seg uavhengig og opprettet et demokratisk styresett. Jeg ble født i 1925 i Memel-området (Klaipeda) ikke langt fra Østersjøen. Dette området var blitt innlemmet i Litauen året før jeg ble født.

Mine fem søstre og jeg hadde en lykkelig barndom. Far var som en nær venn — han gjorde alltid ting sammen med oss. Foreldrene våre var medlemmer av den evangeliske kirke, men deltok ikke i gudstjenester, for mor var blitt støtt av hykleriet til presten. Men hun leste ivrig i Bibelen, for hun hadde stor kjærlighet til Gud og hans Ord.

I 1939 tok Tyskland makten over den delen av Litauen hvor vi bodde. Senere, tidlig i 1943, ble jeg innkalt til militærtjeneste i den tyske hær. I et av slagene ble jeg såret, men etter at jeg hadde kommet meg på bena igjen, var jeg tilbake på østfronten. På denne tiden hadde krigslykken snudd seg, og tyskerne trakk seg tilbake for den sovjetiske hær. Det var da jeg nesten ble drept, slik jeg fortalte innledningsvis.

Jeg holder mitt løfte

Under krigen flyttet foreldrene mine til Tyskland, til byen Oschatz, som ligger like sørøst for Leipzig. Etter krigen var det vanskelig å finne dem. Men så glade vi var da vi til slutt var gjenforent! Kort tid etter, i april 1947, ble jeg med mor for å høre et foredrag, som ble holdt av Max Schubert, som var et av Jehovas vitner. Mor var sikker på at hun hadde funnet den sanne religion, og etter å ha overvært noen møter kom jeg til å dele hennes overbevisning.

Like etter dette falt mor ned fra en stige og pådrog seg skader som hun døde av noen måneder senere. Før hun døde, mens hun var på sykehuset, sa hun noe som var til stor oppmuntring for meg: «Jeg har mange ganger bedt om at minst ett av mine barn må finne veien til Gud. Nå forstår jeg at mine bønner er blitt besvart, så nå kan jeg dø i fred.» Jeg ser virkelig fram til den tiden da mor blir vekket opp fra døden og får vite at hennes bønner ble oppfylt! — Johannes 5: 28.

Den 8. august 1947, bare fire måneder etter at jeg hørte bror Schuberts tale, ble jeg døpt på et stevne i Leipzig, som symbol på min innvielse til Jehova Gud. Endelig hadde jeg begynt å ta skritt for å oppfylle mitt løfte til Gud. Snart ble jeg pioner, som Jehovas vitners heltidstjenere blir kalt. På den tiden var det nesten 400 pionerer i det som senere ble Den tyske demokratiske republikk (DDR), eller Øst-Tyskland.

Troen prøves tidlig

En nabo i Oschatz forsøkte å få meg interessert i marxismen ved å tilby meg en statsstøttet universitetsutdannelse, bare jeg ble medlem av Tysklands sosialistiske enhetsparti (SED). Jeg avslo tilbudet, slik Jesus avslo Satans tilbud. — Matteus 4: 8—10.

En dag i april 1949 kom to politimenn til meg på arbeidsplassen og forlangte at jeg skulle følge med dem. Jeg ble tatt med til det lokale kontoret for den sovjetiske etterretningstjenesten, hvor jeg ble anklaget for å arbeide for kapitalister i Vesten. De sa jeg kunne bevise at jeg var uskyldig, ved å fortsette i hus-til-hus-arbeidet samtidig som jeg rapporterte alle som snakket negativt om Sovjetunionen eller SED, og alle som kom på Jehovas vitners møter. Da jeg nektet å samarbeide, sperret de meg inne i en celle. Senere ble jeg ført fram for noe som så ut til å være en militær domstol. Jeg ble dømt til 15 år med straffarbeid i Sibir!

Det gjorde inntrykk på offiserene at jeg beholdt sinnsroen. De sa at dommen kom til å stå ved lag, men at det ville være tilstrekkelig at jeg meldte meg en gang i uken til jeg var rede til å samarbeide med dem. For å få råd av modne brødre reiste jeg til Magdeburg, hvor Selskapet Vakttårnets avdelingskontor lå på den tiden. Reisen var vanskelig, siden jeg var under oppsikt. Ernst Wauer, som tjente ved Selskapets juridiske avdeling i Magdeburg, sa til meg: «Kjemp og du kommer til å vinne. Inngå kompromiss og du kommer til å bli overvunnet. Det lærte vi i konsentrasjonsleirene.»a Dette rådet hjalp meg til å holde mitt løfte om å tjene Gud.

Forbud og fengsling på nytt

I juli 1950 ble jeg anbefalt til å tjene som reisende tilsynsmann. Kort tid etter, den 30. august, foretok politiet en razzia i bygningene våre i Magdeburg, og forkynnelsesarbeidet ble forbudt. Jeg fikk derfor en ny oppgave. Paul Hirschberger og jeg skulle nå samarbeide med 50 menigheter. Vi skulle være to eller tre dager sammen med hver menighet for å hjelpe brødrene til å bli organisert, slik at de kunne fortsette sin tjeneste selv om arbeidet var blitt forbudt. I månedene som fulgte, unngikk jeg seks ganger å bli arrestert av politiet!

En av menighetene var blitt infiltrert av en person som angav oss til Stasi, Statens sikkerhetstjeneste. Derfor ble Paul og jeg i juli 1951 arrestert på gaten av fem menn som siktet på oss med skytevåpen. I ettertid forstod vi at vi ikke hadde stolt nok på Jehovas organisasjon. Våre eldre brødre hadde rådd oss til aldri å reise sammen. Selvsikkerhet førte til at vi mistet friheten. Dessuten hadde vi ikke på forhånd drøftet hva vi skulle si hvis vi ble arrestert.

Jeg satt alene i en celle med tårer i øynene og bønnfalt Jehova om hjelp til ikke å forråde mine brødre eller å gå på akkord med min tro. Etter at jeg hadde sovnet, ble jeg plutselig vekket av at jeg hørte stemmen til min venn Paul. Han ble forhørt av Stasi i rommet rett over min celle. Siden det var varmt og fuktig den natten, stod balkongdøren åpen, slik at jeg så vidt kunne høre alt som ble sagt. Senere, da jeg ble forhørt, gav jeg de samme svarene, noe som overrasket tjenestemennene. Mors yndlingsskriftsted dukket stadig opp i tankene mine: «Kall på meg på trengselens dag. Jeg skal redde deg.» Det var svært oppmuntrende. — Salme 50: 15.

Etter forhøret satt Paul og jeg fem måneder i varetekt i Stasi-fengselet i Halle og senere i Magdeburg. Mens jeg var i Magdeburg, fikk jeg noen ganger små glimt av det stengte avdelingskontoret vårt. Jeg ønsket at jeg kunne arbeide der i stedet for å sitte i fengsel! I februar 1952 ble dommen mot oss kunngjort: «Ti år i fengsel og tjue års tap av borgerrettigheter.»

Jeg bevarer min tro i fengsel

De av Jehovas vitner som hadde fått en dom på ti år eller mer, måtte gå med spesielle identifikasjonsmerker en del av tiden. Det ble sydd et rødt bånd på det ene buksebenet og på det ene jakkeermet. I tillegg ble et lite rundt stykke rød papp festet på utsiden av celledøren for å advare fangevokterne om at vi var farlige forbrytere.

Myndighetene betraktet oss faktisk som de verste forbrytere. En fangevokter forklarte hvorfor vi ikke fikk tillatelse til å ha en bibel: «Et Jehovas vitne med en bibel i hånden, er som en forbryter med et skytevåpen i hånden.» For å få fatt i noen bruddstykker av Bibelen leste vi verkene til den russiske forfatteren Lev Tolstoj som ofte siterer bibeltekster i bøkene sine. Vi lærte oss disse bibelsitatene utenat.

Forut for arrestasjonen i 1951 hadde jeg forlovet meg med Elsa Riemer. Hun besøkte meg så ofte som mulig i fengselet og sendte en matpakke til meg en gang i måneden. Hun gjemte også åndelig føde i pakkene. En gang stappet hun artikler fra Vakttårnet i noen pølser. Vaktene pleide å skjære opp pølsene for å kontrollere om det var gjemt noe i dem, men denne gangen kom pakken like før arbeidsdagen var slutt, og ble derfor ikke sjekket.

På den tiden delte Karl Heinz Kleber og jeg en liten celle med tre innsatte som ikke var Jehovas vitner. Hvordan skulle vi klare å lese Vakttårnet uten å bli lagt merke til? Vi gjemte Vakttårn-artiklene i en bok som vi lot som vi leste. Vi sendte også denne dyrebare åndelige føden videre til andre vitner som satt i fengselet.

Vi benyttet også anledningen mens vi var i fengselet, til å fortelle andre om Guds rike. Jeg ble svært glad da en av mine medfanger som følge av det ble en troende. — Matteus 24: 14.

Tilbake til heltidstjenesten

Den 1. april 1957 ble jeg løslatt etter å ha sittet inne i nesten seks år. Mindre enn to uker senere giftet jeg meg med Elsa. Da Stasi fikk vite at jeg var løslatt, søkte de å finne et påskudd for å få meg i fengsel igjen. For å unngå at det skulle skje, krysset Elsa og jeg grensen til Vest-Berlin for å slå oss ned der.

Da vi kom til Vest-Berlin, ønsket Selskapet å vite hvilke planer vi hadde. Vi sa at den ene skulle arbeide, mens den andre skulle være pioner.

Da fikk vi spørsmålet: «Hvordan ville dere like å bli pionerer begge to?»

«Hvis det er mulig, starter vi med én gang,» svarte vi.

Dermed begynte vi å tjene som spesialpionerer i 1958 og fikk en liten godtgjørelse hver måned som bidrog til at vi kunne forsørge oss. Vi fant stor glede i å se personer som vi hadde studert Bibelen med, forandre sitt liv for å bli tjenere for Jehova. De ti neste årene i spesialpionertjenesten lærte oss å samarbeide nært som mann og kone. Elsa var alltid ved min side, til og med når jeg reparerte bilen. Dessuten leste, studerte og bad vi sammen.

I 1969 fikk vi tildelt en ny oppgave, reisetjenesten. Vi skulle besøke en ny menighet hver uke for å tjene brødrenes behov. Josef Barth, som var en erfaren mann i reisetjenesten, gav meg dette rådet: «Hvis du ønsker å lykkes i oppgaven, så vær en bror for brødrene.» Jeg forsøkte å følge det rådet. Resultatet var at vi fikk et varmt og harmonisk forhold til våre trosfeller, noe som gjorde det lett å gi råd når det var behov for det.

I 1972 fikk Elsa diagnosen kreft og ble operert. Senere utviklet hun også revmatisme. Selv om hun var plaget av smerter, reiste hun sammen med meg hver uke og tjente menighetene ved å samarbeide med søstrene i tjenesten så mye hun kunne.

Nye tilpasninger

I 1984 fikk mine svigerforeldre behov for daglig omsorg og tilsyn, så vi sluttet i reisetjenesten for å ta oss av dem, noe vi gjorde inntil de døde fire år senere. (1. Timoteus 5: 8) Så, i 1989, ble Elsa alvorlig syk. Heldigvis har hun kommet seg litt, men jeg må ta meg av alle gjøremål i huset. Fortsatt lærer jeg nye ting om hvordan en skal behandle en person som lider av kroniske smerter. Men til tross for stress og påkjenninger har vi bevart vår kjærlighet til åndelige ting.

Vi står heldigvis fortsatt på pionerlisten. Men vi har også lært at det som er viktigst, ikke er hvilken stilling vi har, eller hvor mye vi klarer å gjøre, men at vi forblir trofaste. Vi ønsker å tjene vår Gud, Jehova, ikke bare noen få år, men i all evighet. Vårt liv har vært en fin forberedelse med tanke på framtiden. Selv under de største prøvelser har Jehova gitt oss styrke til å lovprise ham. — Filipperne 4: 13.

[Fotnote]

[Bilde på side 23]

Her, i Magdeburg, satt jeg fengslet

[Rettigheter]

Gedenkstätte Moritzplatz Magdeburg für die Opfer politischer Gewalt; foto: Fredi Fröschki, Magdeburg

[Bilde på side 23]

Vi giftet oss i 1957

[Bilde på side 23]

Elsa og jeg i dag