Kan du tjene i et fremmed land?
«JEG hadde alltid drømt om å begynne i misjonærtjenesten. Som enslig tjente jeg i Texas i USA, hvor det var stort behov for forkynnere. Etter at jeg giftet meg, samarbeidet jeg med min kone der. Da datteren vår ble født, tenkte jeg: ’Vel, det satte en stopper for planene mine om å tjene som misjonær.’ Men Jehova gjør drømmer til virkelighet, særlig hvis de har med hans vilje å gjøre.» — Jesse, som nå tjener i Ecuador sammen med sin kone og deres tre barn.
«Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg kunne gjøre noe slikt uten å gjennomgå misjonærskolen Gilead. Jeg frydet meg når jeg så en av dem jeg hadde studert Bibelen med, forkynne eller holde en tale, og jeg takket Jehova for at han hadde gitt meg denne muligheten.» — Karen, en enslig søster som var pioner i Sør-Amerika i åtte år.
«Etter at min kone og jeg hadde vært i heltidstjenesten i 13 år i USA, følte vi at vi trengte en ny utfordring. Vi er lykkeligere enn noen gang; det er virkelig en enestående levemåte.» — Tom, som tjener som pioner sammen med sin kone, Linda, i Amazonasområdet.
Disse uttalelsene, som vitner om verdsettelse, kommer fra mennesker som på grunn av omstendighetene ikke har kunnet få opplæring som misjonærer ved Vakttårnets bibelskole Gilead. De har ikke desto mindre erfart de gledene og utfordringene som det å tjene i et fremmed land byr på. Hvordan har dette vært mulig? Er dette en tjeneste du kan ta del i?
Nødvendig å ha de rette motiver
Det skal mer enn eventyrlyst til for å lykkes i et distrikt i et fremmed land. De som har holdt ut, har gjort det fordi de har hatt de rette motiver. I likhet med apostelen Paulus ser de det slik at de står i gjeld til andre mennesker, ikke bare til Gud. (Romerne 1: 14) De kunne ha fullført sin gudgitte forkynnergjerning ved å delta i tjenesten på sitt hjemsted. (Matteus 24: 14) Men fordi de følte at de hadde en stor gjeldsbyrde, ble de tilskyndt til å gjøre seg spesielle anstrengelser for å hjelpe dem som sjelden får mulighet til å høre det gode budskap.
Et annet motiv kan være ønsket om å arbeide i et mer fruktbart distrikt — og det med rette. Hvem ville ikke ha forflyttet seg mot den delen av et fiskevann hvor det stod en annen fisker som drog inn den ene fisken etter den andre? På samme måte har oppmuntrende rapporter om usedvanlig stor økning i andre land ansporet mange til å dra til steder hvor det er «en stor mengde fisk». — Lukas 5: 4—10.
Beregn omkostningene
I mange land er det ikke tillatt for utenlandske religiøse frivillige arbeidere å utføre verdslig arbeid. De som ønsker å tjene i et fremmed land, må derfor vanligvis være økonomisk uavhengige. Hvordan har noen taklet denne utfordringen? Mange har solgt eller leid ut hjemmet sitt for å skaffe til veie de nødvendige midler. Andre har solgt bedriften sin. Noen har spart penger for å nå målet sitt. Og andre igjen har tjent i et fremmed land i et år eller to, vendt tilbake til sitt hjemland for å arbeide og legge seg opp noen penger og så reist utenlands igjen for å fortsette sin tjeneste.
En absolutt fordel ved å være i et utviklingsland er at levekostnadene vanligvis er betydelig lavere enn i et industriland. Det har gjort det mulig for noen å leve bra med beskjedne midler. Utgiftene vil naturligvis for en stor del avhenge av hvilken levestandard en velger. Også i utviklingsland kan man få komfortable boliger, men de koster også mye mer.
Man må selvsagt finne ut hva ting koster, før man flytter. Men det er mer enn de økonomiske omkostningene som kommer inn i bildet. Noen uttalelser fra noen som har tjent i Sør-Amerika, kan kanskje være opplysende.
Den største utfordringen
«Det var virkelig en kamp for meg å lære spansk,» forteller Markku fra Finland. «Jeg antok at ettersom jeg ikke kunne språket, ville det gå en stund før jeg kunne tjene som menighetstjener. Jeg fikk meg en overraskelse da jeg etter bare to måneder ble bedt om å lede bokstudiet! Det oppstod naturligvis mange pinlige øyeblikk. Jeg hadde spesielt problemer med navn. En gang kalte jeg bror Sancho for ’bror Chancho (svin)’, og jeg kommer aldri til å glemme at jeg kalte søster Salamea for ’Malasea (ond)’. Brødrene og søstrene var heldigvis veldig tålmodige.» Markku skulle med tiden komme til å tjene som kretstilsynsmann i det landet sammen med sin kone, Celine, i åtte år.
Chris, kona til Jesse, som vi siterte tidligere, sier: «Jeg husker første gang vi fikk besøk av kretstilsynsmannen, etter at vi hadde vært der i bare tre måneder. Jeg oppfattet at broren brukte illustrasjoner og sa noen vakre ord for å appellere til vårt hjerte, men jeg forstod ham ikke. Jeg begynte å gråte der jeg satt. Jeg felte ikke bare noen tårer; jeg hulket. Etter møtet prøvde jeg å forklare kretstilsynsmannen hvorfor jeg hadde oppført meg slik jeg gjorde. Han var svært vennlig og sa det som alle andre sa hele tiden: ’Ten paciencia, hermana’ (’Vær tålmodig, søster’). Et par år senere traff jeg ham igjen og snakket med ham i 45 minutter, og jeg frydet meg over at vi kunne kommunisere.»
«Det er viktig å legge seg i selen,» sier en annen bror. «Jo større anstrengelser vi gjør oss for å lære språket, desto flinkere blir vi til å kommunisere.»
Alle er enige om at det er mange fordeler ved å gjøre seg slike anstrengelser. Når en person bestreber seg på å lære et nytt språk, framelsker han ydmykhet, tålmodighet og utholdenhet. Det åpner store muligheter til å forkynne det gode budskap for andre. Det at en lærer spansk, vil for eksempel sette en i stand til å kommunisere på et språk som blir talt av over 400 millioner mennesker verden over. Mange som senere har måttet vende tilbake til sitt hjemland, har kunnet bruke sine spanskkunnskaper til å hjelpe mennesker som har spansk som morsmål.
Hva med hjemlengsel?
Deborah, som tjente i Amazonasområdet sammen med mannen sin, Gary, forteller: «Med det samme vi kom til Ecuador i 1989, hadde jeg sterk hjemlengsel. Jeg lærte å knytte meg mer til brødrene og søstrene i menigheten. De ble som min familie.»
Karen, som ble nevnt innledningsvis, sier: «Jeg bekjempet hjemlengselen ved å delta i tjenesten hver dag. På den måten dagdrømte jeg ikke om hjemlandet mitt. Jeg tenkte også på at foreldrene mine var stolte av det arbeidet jeg utførte i et fremmed land. Mor oppmuntret meg alltid med ordene: ’Jehova kan ta bedre vare på deg enn jeg kan.’»
Makiko, fra Japan, sier spøkefullt: «Etter å ha vært ute i felttjenesten hele dagen er jeg ganske sliten. Så når jeg om kvelden er kommet i hus og begynner å lengte hjem, sovner jeg vanligvis. Derfor varer ikke hjemlengselen så lenge.»
Hva med barna?
Hvis man har barn, må man ta deres behov i betraktning, for eksempel når det gjelder skolegang. Med hensyn til dette har noen valgt å gi barna hjemmeundervisning, mens andre har meldt barna inn på skolen på stedet.
Al flyttet til Sør-Amerika sammen med sin kone, deres to barn og sin egen mor. Han sier: «Vi erfarte at det at barna gikk på skolen, hjalp dem til å lære språket hurtig. I løpet av tre måneder snakket de det nokså flytende.» De to tenåringsguttene til Mike og Carrie derimot får brevundervisning gjennom en offentlig godkjent brevskole. Foreldrene sier: «Vi fant ut at vi ikke kunne overlate lekselesingen til dem selv. Vi måtte virkelig engasjere oss i kursopplegget for å forvisse oss om at guttene holdt seg à jour med det fastlagte pensumet.»
David og Janita, fra Australia, sier om de to guttene sine: «Vi ville at guttene våre skulle få førstehånds kjennskap til hvordan andre mennesker lever. Det er lett å tenke slik at den levemåten vi er oppvokst med, er normen, men det er faktisk de færreste som lever slik som vi. De har også sett at teokratiske prinsipper fungerer over hele verden, uansett land eller kultur.»
«Jeg var bare fire år gammel da familien vår flyttet fra England i 1969,» sier Ken. «Selv om jeg var skuffet over at vi ikke bodde i en leirhytte med gresstak, slik jeg hadde forestilt meg at vi skulle, følte jeg at jeg hadde den mest spennende oppvekst et barn kan ha. Jeg syntes alltid synd på andre barn som ikke hadde den samme muligheten. På grunn av den gode omgangen jeg hadde med misjonærer og spesialpionerer, begynte jeg som hjelpepioner da jeg var ni år gammel.» Ken er nå reisende tilsynsmann.
«Vi føler oss virkelig hjemme i Ecuador nå,» sier Gabriella, Jesses datter. «Jeg er så glad for at foreldrene mine bestemte seg for å dra hit.»
På den annen side har det vært barn som av forskjellige grunner ikke har kunnet tilpasse seg, og familien deres har vært nødt til å vende tilbake til hjemlandet. Det er derfor tilrådelig å besøke det fremmede landet før en flytter dit. På den måten kan en treffe sine avgjørelser på grunnlag av førstehånds opplysninger.
Velsignelser forbundet med å flytte
Ja, en møter mange utfordringer og må ofre mye når en flytter til et fremmed distrikt. Har det vist seg å være umaken verdt for dem som har flyttet? La dem fortelle selv.
Jesse: «I de ti årene vi har vært i byen Ambato, har vi sett antallet av menigheter vokse fra to til elleve. Vi har hatt det privilegium å være med på å opprette fem av disse menighetene, og vi har deltatt i byggingen av to Rikets saler. Hvert år har vi også hatt gleden av å hjelpe gjennomsnittlig to av dem vi har studert Bibelen med, til å oppfylle kravene for å bli døpt. Det er bare én ting jeg angrer på — at vi ikke drog hit ti år tidligere.»
Linda: «Folks verdsettelse av det gode budskap og av våre anstrengelser er til stor oppmuntring for oss. En av dem som studerte Bibelen, Alfonso, som bor i en liten landsby i regnskogen, forstod for eksempel hvor gagnlig det ville være om det ble holdt offentlige foredrag i området. Han hadde nettopp flyttet inn i et nytt trehus, som det bare fantes noen få av i landsbyen. Han kom til at hans hus var den eneste bygningen i byen som var verdig nok for Jehova, og han flyttet derfor tilbake til stråhytten sin og gav huset sitt til brødrene for at de skulle bruke det som Rikets sal.»
Jim: «Vi bruker ti ganger mer tid på å snakke med folk i tjenesten enn vi gjorde i USA. Dessuten er livet her mindre hektisk. Det er ikke tvil om at man har mer tid til studium og felttjeneste.»
Sandra: «Det gir meg stor tilfredshet å se hvordan Bibelens sannhet forandrer folk til det bedre. Jeg studerte en gang Bibelen med Amada, en 69 år gammel kvinne som eide en liten dagligvarebutikk. Hun hadde pleid å tynne ut melken som hun solgte, med to desiliter vann pr. liter. Dessuten snøt hun kundene sine ved å unnlate å gi dem fullt mål av den utvannede melken. Men etter at Amada hadde studert det som står under underoverskriften ’Ærlighet gjør oss lykkelige’ i boken Kunnskap som fører til evig liv, sluttet hun med slike urette handlinger. Det var en stor glede å se henne bli døpt en tid senere.»
Karen: «Jeg har aldri hatt så stort behov for å stole på Jehova og er heller ikke blitt brukt så mye av ham som her. Jeg har fått et dypere og sterkere vennskapsforhold til Jehova.»
Hvordan er det med deg?
I årenes løp har tusenvis av Jehovas vitner flyttet for å tjene i et annet land. Noen blir i et år eller to, mens andre blir værende for godt. Deres erfaring og åndelige modenhet og deres økonomiske midler er aktiva de bruker med det for øye å utbre Rikets interesser i et fremmed land. De har kunnet tjene i områder hvor lokale Rikets forkynnere på grunn av mangel på verdslig arbeid ikke har kunnet tjene. Mange har anskaffet seg en firehjulsdrevet bil med tanke på at de skal kunne gjennomarbeide distrikter som ellers er utilgjengelige. Andre, som foretrekker å bo i byen, utgjør en stabiliserende faktor i store menigheter hvor det er få eldste. Men alle som én understreker at de har fått mye mer i form av åndelige velsignelser enn det de har gitt.
Kan du få det privilegium det er å tjene i et fremmed land? Hvorfor ikke undersøke mulighetene for å flytte hvis omstendighetene dine tillater det? Det første og nødvendige skrittet du må ta, er å skrive til Selskapets avdelingskontor i det landet hvor du vurderer å tjene. De spesifikke opplysningene du får, vil hjelpe deg til å avgjøre hvilke muligheter du har til å lykkes. Det ble dessuten gitt mange praktiske forslag i artikkelen «Dra bort fra ditt land og din slekt» i Vakttårnet for 15. august 1988. Med riktig planlegging og Jehovas velsignelse kan kanskje du også erfare gleden ved å tjene i et fremmed land.
[Bilde på side 24]
TOM OG LINDA PÅ EN AVSIDESLIGGENDE VEI, PÅ VEI TIL ET JÍVARO-SAMFUNN
[Bilde på side 25]
MANGE TJENER I QUITO, HOVEDSTADEN I ECUADOR
[Bilde på side 25]
MAKIKO FORKYNNER I ANDESFJELLENE
[Bilde på side 26]
FAMILIEN HILBIG HAR TJENT I ECUADOR DE SISTE FEM ÅRENE