Rapport fra Rikets forkynnere

Teokratisk vekst i Namibia

DET gode budskap om Guds rike nådde Namibia først i slutten av 1920-årene. Etter den tid har hundrevis av oppriktige mennesker reagert positivt på frelsens budskap. Følgende opplevelser viser hvordan Jehova samler inn disse attråverdige menneskene til sin hjord. — Haggai 2: 7.

◻ Paulus bor nordøst i Namibia og livnærer seg som bonde. Han ble første gang kontaktet av Jehovas vitner da han besøkte hovedstaden, Windhoek. Paulus ble raskt overbevist om at han hadde funnet sannheten. Da han reiste hjem, hadde han med seg boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Deretter, på en reise til Rundu, den nærmeste byen hvor det var en Rikets sal, fant Paulus Jehovas vitner og bad dem inntrengende om å besøke ham.

Avstanden var imidlertid altfor stor til at vitnene kunne komme og lede et ukentlig bibelstudium med Paulus. Han begynte derfor å studere Bibelen på egen hånd. I tillegg forkynte han ivrig for andre om det han lærte. Etter en tid ble det dannet en bibelstudiegruppe. Da den lille gruppen hørte på radioen at det skulle holdes et stevne for Jehovas vitner i Rundu, skrapte de sammen det lille de hadde tjent, og ordnet med transport for å kunne være til stede.

For en spennende opplevelse det var for dem å være sammen med Jehovas vitner for første gang! Det ble raskt truffet tiltak for at kvalifiserte brødre skulle besøke denne gruppen regelmessig. I dag er det seks forkynnere i den landsbyen hvor Paulus bor.

◻ Da Johanna hørte noen snakke stygt om Jehovas vitner, vakte det hennes interesse for Guds navn. Hun forteller: «Første gang jeg hørte navnet Jehova, gjorde det et uutslettelig inntrykk på meg, så jeg begynte å lure på hvem Jehova er. Mannen min og jeg bodde i nærheten av Walvis Bay ved Namibias kyst. En gang drog vi inn til byen, og der så jeg noen Jehovas vitner som leverte bladet Vakttårnet på gaten. Jeg fikk et eksemplar, og siden jeg hadde mange spørsmål, bad jeg om å få et bibelstudium. Jeg gråt da de fortalte at bilen deres hadde brutt sammen, og at de derfor ikke kunne komme. Kort tid senere døde mannen min, og jeg flyttet til Keetmanshoop. En spesialpioner (heltidsforkynner) var blitt sendt dit for å forkynne, og han gav meg boken Den sannhet som fører til evig liv. Jeg forstod med en gang at den hadde sannhetens rene klang.

Med tiden ble jeg innbudt til å være med ut i forkynnelsesarbeidet, men jeg ble overmannet av menneskefrykt. Mens jeg gikk fra dør til dør, bad jeg til Jehova om at han heller måtte la meg dø enn å få meg til å forkynne. Da jeg første gang var med på gatearbeid, gjemte jeg meg i et trangt smug og håpet at ingen så meg. Til slutt fikk jeg samlet nok mot til å holde opp et blad og vise det til en forbipasserende, og det var først da jeg klarte å få fram noen ord. Med Jehovas hjelp klarte jeg den dagen å gjøre flere titalls mennesker delaktig i det håp Bibelen har gitt meg.

Selv om jeg er fattig materielt sett, verdsetter jeg i dag, tolv år senere, det privilegiet det er å være pioner, og jeg har fortsatt stor glede av å forkynne sannheten om Riket for andre.»