Spørsmål fra leserne

Hvordan ser Jehovas vitner på medisinske behandlingsmetoder som innebærer bruk av ens eget blod, i betraktning av det Bibelen sier om den rette bruk av blod?

I stedet for å treffe en avgjørelse som utelukkende er basert på det man personlig foretrekker, eller på det medisinske fagfolk anbefaler, må hver enkelt kristen tenke alvorlig over det Bibelen sier. Dette er en sak mellom ham og Jehova.

Jehova, som har gitt oss livet, har forbudt inntak av blod. (1. Mosebok 9: 3, 4) I den loven Gud gav det gamle Israel, la han begrensninger på bruken av blod, fordi blodet representerer livet. Han sa: «Kjødets sjel [eller liv] er i blodet, og jeg har selv gitt dere det på alteret for å gjøre soning for deres sjeler.» Hva om en mann avlivet et dyr for å bruke det til mat? Gud sa: «Han [skal] la blodet renne ut og dekke det til med støv.»a (3. Mosebok 17: 11, 13) Jehova gjentok flere ganger budet om å ’helle ut’ blodet. (5. Mosebok 12: 16, 24; 15: 23) Det jødiske bokverket Soncino Chumash sier: «Man hadde ikke lov til å oppbevare blodet, men måtte i stedet gjøre det uegnet til føde ved å helle det ut på jorden.» Ingen israelitt hadde lov til å ta i besittelse, oppbevare og bruke blodet til en annen skapning. Enhver skapnings liv tilhørte Gud.

Forpliktelsen til å holde Moseloven endte da Messias døde. Men Gud har fortsatt det samme synet på blodets hellighet. Ledet av Guds hellige ånd påbød apostlene de kristne å ’avholde seg fra blod’. Dette påbudet kunne man ikke ta lett på. Det var moralsk like viktig som å avholde seg fra seksuell umoral og avgudsdyrkelse. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29; 21: 25) Da det ble vanlig å gi og overføre blod på 1900-tallet, forstod Jehovas vitner at denne framgangsmåten var i strid med Guds Ord.b

Det hender at en lege oppfordrer en pasient til å deponere en del av sitt eget blod noen uker før en operasjon (preoperativ autolog blodgivning), slik at legen kan gi pasienten hans eget lagrede blod hvis behovet oppstår. Men det å samle opp, lagre og overføre blod på denne måten er direkte i strid med det som sies i 3. Mosebok og 5. Mosebok. Blod skal ikke lagres; det skal helles ut — billedlig talt gis tilbake til Gud. Det er sant at Moseloven ikke gjelder i dag. Men Jehovas vitner har respekt for de prinsippene Gud innarbeidet i denne loven, og de er fast bestemt på å ’avholde seg fra blod’. Vi gir derfor ikke blod, og vi lagrer heller ikke vårt eget blod med tanke på en senere blodoverføring — i tråd med prinsippet om at blodet skal ’helles ut’. En slik framgangsmåte er i strid med Guds lov.

Andre behandlingsmetoder og tester som har med en persons eget blod å gjøre, er ikke like tydelig i strid med Guds uttrykte prinsipper. Mange kristne har for eksempel gått med på at noe av deres eget blod blir tappet for at det skal bli testet eller analysert og deretter bli kastet. Det kan også forekomme at leger anbefaler andre og mer innviklede framgangsmåter som har med en persons eget blod å gjøre.

Under visse kirurgiske inngrep kan for eksempel noe blod bli ført ut av kroppen i en prosess som kalles hemodilusjon. Det blodet pasienten har igjen, blir fortynnet. Senere blir blodet i det utvendige kretsløpet ført tilbake til pasienten, slik at blodverdien blir mer normal. Blod som renner ut av et sår, kan på lignende måte bli samlet opp og filtrert, slik at de røde blodcellene kan bli ført tilbake til pasienten. Dette kalles blodoppsamling. I en noe annerledes prosess kan blod bli ført inn i en maskin som midlertidig overtar en funksjon som normalt utføres av kroppsorganer (for eksempel hjertet, lungene eller nyrene). Blodet i maskinen blir deretter ført tilbake til pasienten. I andre tilfeller blir blod ført til en separator (sentrifuge), slik at skadelige eller ødelagte deler av det kan fjernes. Målet kan også være å skille ut noe av en blodbestanddel og bruke det et annet sted i kroppen. Videre blir det utført tester der noe blod blir tappet for at det skal bli tilsatt en markør eller bli blandet med et legemiddel, og deretter blir det ført tilbake til pasienten.

Detaljene kan variere, og det vil utvilsomt bli utviklet nye framgangsmåter, behandlingsmetoder og tester. Det er ikke vår oppgave å analysere hver eneste variasjon og treffe en avgjørelse. En kristen må selv avgjøre hvordan hans eget blod skal behandles i løpet av en operasjon, en medisinsk test eller en kur. Han bør på forhånd skaffe seg informasjon fra legen eller teknikeren om hva som kan komme til å bli gjort med blodet hans under prosessens gang. Deretter må han treffe en avgjørelse i samsvar med sin samvittighet. (Se rammen.)

De kristne må ha i tankene at de har innviet seg til Gud og er forpliktet til å ’elske ham av hele sitt hjerte, av hele sin sjel, av hele sin styrke og av hele sitt sinn’. (Lukas 10: 27) I motsetning til de fleste mennesker i verden er Jehovas vitner svært opptatt av å ha et godt forhold til Gud. Vår Livgiver oppfordrer alle til å sette sin lit til Jesu utgytte blod. Vi leser: «Ved hjelp av ham [Jesus Kristus] har vi utfrielsen ved en løsepenge ved dennes blod, ja tilgivelsen for våre overtredelser.» — Efeserne 1: 7.

[Fotnoter]

[Ramme/bilder på side 31]

SPØRSMÅL DU KAN STILLE DEG

Hvis noe av blodet mitt blir ført ut av kroppen og blodstrømmen kanskje til og med blir midlertidig avbrutt, kan jeg da med god samvittighet betrakte dette blodet som noe som fremdeles er en del av meg, slik at det ikke er nødvendig å «helle det ut på jorden»?

Får jeg problemer med min samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, hvis noe av blodet mitt under diagnostisering eller medisinsk behandling blir tappet, bearbeidet og ført tilbake til kroppen igjen?