Kan du flytte til et sted der det er større behov for forkynnere?

«Vi levde et komfortabelt liv i USA, men vi var bekymret for at det materialistiske miljøet der skulle øve en negativ innflytelse på oss og de to sønnene våre. Min kone og jeg hadde tidligere tjent som misjonærer, og vi hadde et ønske om igjen å erfare den glede det gir å leve enkelt.»

MOTIVERT av dette ønsket bestemte Ralph og Pam seg i 1991 for å skrive til flere avdelingskontorer for å fortelle at de gjerne ville flytte til et sted der det var større behov for forkynnere. Brødrene ved avdelingskontoret i Mexico svarte at det var et presserende behov for noen som kunne forkynne for den engelsktalende befolkningen der i landet. De skrev faktisk at «markene» i det distriktet var «hvite til innhøstning». (Joh 4:35) Ralph og Pam reagerte straks positivt på oppfordringen. De bestemte seg for å flytte til Mexico sammen med sine to sønner, som da var åtte og tolv år, og begynte å gjøre de nødvendige forberedelser.

Et enormt distrikt

Ralph forteller: «Før vi forlot USA, sa noen velmenende brødre og søstre til oss: ’Det er altfor farlig å flytte til utlandet!’ ’Hva om dere blir syke?’ ’Hvorfor flytte til et annet engelskspråklig distrikt? Engelsktalende mennesker der er ikke interessert i sannheten!’ Men vi var fast bestemt på å dra. Vår beslutning om å dra var tross alt ikke en impulshandling. Vi hadde planlagt det i mange år. Vi hadde unngått dyre lån, vi hadde spart penger, og hele familien hadde snakket mye om hvilke vanskeligheter vi ville kunne møte.»

Først besøkte Ralph og familien hans avdelingskontoret i Mexico. Der viste brødrene dem et kart over hele landet og sa til dem: «Dette er distriktet deres!» Familien slo seg ned i San Miguel de Allende, en by som ligger 24 mil nordvest for Mexico by, og der det bor mange mennesker fra forskjellige land. Tre år etter at familien var kommet, ble det opprettet en engelskspråklig menighet på 19 forkynnere i den byen. Det var den første engelskspråklige menigheten i Mexico – men det var mer arbeid å ta fatt på.

Det bor anslagsvis én million amerikanske statsborgere i Mexico. Dessuten er det mange meksikanske akademikere og studenter som har engelsk som annetspråk. Ralph forklarer: «Vi bad om flere arbeidere. Vi sørget alltid for å ha et ekstra rom til brødre og søstre som kom til vårt distrikt for å ’utspeide landet’, for å si det slik.» – 4. Mos 13:2.

De forenklet livet for å utvide sin tjeneste

Snart kom det flere brødre og søstre som ønsket å utvide sin tjeneste. Blant dem var Bill og Kathy fra USA. De hadde allerede tjent 25 år i distrikter der det var stort behov for forkynnere. De lurte på om de skulle lære seg spansk, men de ombestemte seg etter å ha flyttet til byen Ajijic ved Chapalasjøen, et fristed for pensjonister fra USA. Bill sier: «I Ajijic fikk vi mer og mer å gjøre i arbeidet med å lete etter engelsktalende mennesker som ønsket å lære sannheten å kjenne.» Innen to år etter at Bill og Kathy hadde kommet til byen, hadde de gleden av å se at det ble opprettet en menighet – den andre engelskspråklige menigheten i Mexico.

Ken og Joanne fra Canada ønsket også å forenkle livet og bruke mer tid i forkynnelsen. De flyttet også til Mexico. Ken forteller: «Det tok sin tid å venne seg til å bo i et område der man kanskje ikke har varmt vann, strøm eller telefonforbindelse på flere dager.» Men det å delta i forkynnelsesarbeidet gav virkelig stor glede. Ken ble snart utnevnt til menighetstjener, og to år senere ble han utnevnt til eldste. Til å begynne med var det en utfordring for datteren deres, Britanny, å tilhøre en liten engelskspråklig menighet med få andre unge. Men da hun begynte å hjelpe til med Rikets sal-bygging, fikk hun mange gode venner over hele landet.

Patrick og Roxanne fra staten Texas i USA ble svært glade da de fikk høre at det var et engelskspråklig misjonærdistrikt ikke så langt unna dem. «Etter å ha besøkt Monterrey, en by i det nordøstlige Mexico, følte vi at Jehova ledet oss dit for at vi skulle hjelpe til der,» sier Patrick. I løpet av fem dager fikk de solgt huset sitt i Texas, og de kunne ’komme over til Makedonia’, billedlig talt. (Apg 16:9) Det har ikke vært enkelt å tjene til livets opphold i Mexico, men de har hatt gleden av å se en liten gruppe på 17 forkynnere vokse til en menighet på 40 forkynnere i løpet av bare to år.

Jeff og Deb er et annet ektepar som har forenklet livet for å kunne utvide sin tjeneste. De solgte den romslige boligen sin i USA og flyttet inn i en liten leilighet i Cancún, en by på Mexicos østkyst. Tidligere hadde de vært vant til å overvære stevner nær hjemmet sitt og i bygninger med klimaanlegg. Nå tok det åtte timer å kjøre til det nærmeste engelske stevnet, som ble holdt i et utendørsanlegg. De har imidlertid vært vitne til at det er blitt opprettet en menighet med omkring 50 forkynnere i Cancún.

Noen meksikanske brødre og søstre begynte også å støtte opp om forkynnelsesarbeidet på engelsk. Da Rubén og hans familie hørte at den første engelskspråklige menigheten var blitt opprettet i San Miguel de Allende, og at denne menigheten hadde hele Mexico som sitt distrikt, bestemte de seg straks for å hjelpe til. Det innebar at de måtte lære seg engelsk, bli vant til en annerledes kultur og reise langt – 80 mil hver uke – for å komme på møtene. Rubén forteller: «Vi fikk mulighet til å forkynne for utlendinger som hadde bodd i Mexico i mange år, men som aldri før hadde fått høre det gode budskap på sitt eget språk. Noen av dem gav med tårer i øynene uttrykk for sin takknemlighet.» Etter at Rubén og familien hans hadde hjulpet menigheten i San Miguel de Allende, tjente de som pionerer i byen Guanajuato, i det sentrale Mexico, hvor de hjalp til med å opprette en engelskspråklig menighet med over 30 forkynnere. I dag tjener de i en engelskspråklig gruppe i Irapuato, en by i nærheten av Guanajuato.

Å nå dem som det er vanskelig å nå

Foruten utlendinger er det mange meksikanere som snakker engelsk. Fordi de ofte bor i eksklusive boligstrøk hvor det er hushjelpen som åpner døren, kan det være vanskelig å få forkynt Rikets budskap for beboerne. Eller hvis beboerne selv åpner, vil de kanskje ikke lytte til budskapet fordi de tror at Jehovas vitner er en liten, lokal sekt. Men når de får besøk av Jehovas vitner fra andre land, reagerer noen av dem positivt.

Tenk for eksempel på Gloria i byen Querétaro i det sentrale Mexico. Hun sier: «Jeg hadde hatt besøk av spansktalende Jehovas vitner tidligere, men jeg hadde aldri hørt på dem. Da familien min og vennene mine begynte å få problemer, ble jeg imidlertid deprimert og begynte å be til Gud om at han måtte hjelpe meg til å finne en løsning. Kort tid etter fikk jeg besøk av en engelsktalende kvinne. Hun spurte om det var noen i huset som snakket engelsk. Fordi hun var utlending, ble jeg nysgjerrig og sa til henne at jeg snakket engelsk. Mens hun snakket, tenkte jeg: Hva i all verden gjør en amerikaner her? Men jeg hadde jo bedt til Gud om å få hjelp, så denne kvinnen var kanskje Guds svar på min bønn.» Gloria tok imot tilbudet om et bibelstudium, gjorde svært raske framskritt og ble døpt, til tross for motstand fra familien. I dag tjener Gloria som alminnelig pioner, og mannen og sønnen hennes tjener også Jehova.

De som utvider sin tjeneste, blir belønnet

Å tjene der det er større behov for forkynnere, har sine utfordringer, men det gir mange velsignelser. Ralph, som ble omtalt innledningsvis, sier: «Vi ledet bibelstudier med folk fra Storbritannia, Kina, Jamaica, Sverige og også med noen prominente personer fra Ghana. Noen av dem vi studerte Bibelen med, begynte selv i heltidstjenesten. I de senere år har familien vår vært vitne til at det er blitt opprettet sju engelskspråklige menigheter. Begge sønnene våre begynte som pionerer sammen med oss, og de tjener nå på Betel i USA.»

I Mexico er det for tiden 88 engelskspråklige menigheter og mange grupper. Hva er årsaken til en slik hurtig vekst? Mange engelsktalende mennesker i Mexico hadde aldri hatt besøk av Jehovas vitner før. Andre reagerte positivt fordi de ikke følte det gruppepresset som kunne ha utgjort en hindring for dem i hjemlandet. Atter andre tok imot tilbudet om et bibelstudium fordi de hadde gått av med pensjon og hadde tid til å studere Bibelen. Dessuten tjener over en tredjedel av forkynnerne i de engelskspråklige menighetene som pionerer, noe som i høy grad bidrar til den begeistring og vekst som preger disse menighetene.

Store velsignelser i vente

Det er ingen tvil om at folk verden over vil reagere positivt når de hører det gode budskap bli forkynt på deres eget språk. Det gjør en derfor varm om hjertet når en ser at svært mange åndeligsinnete brødre og søstre – unge og eldre, enslige og gifte – er villig til å flytte til områder der det er stort behov for forkynnere. De kan riktignok møte vanskeligheter, men disse blir små sammenlignet med den glede de føler når de finner oppriktige mennesker som tar imot Bibelens sannheter. Kan du gjøre forandringer som vil gjøre det mulig for deg å flytte til et distrikt i ditt eget land eller i et annet land der det er større behov for forkynnere?a (Luk 14:28–30; 1. Kor 16:9) Da kan du være sikker på at du har store velsignelser i vente.

[Fotnote]

[Ramme på side 21]

Glade pensjonister vekker oppmerksomhet

Beryl flyttet fra Storbritannia til Canada. Der arbeidet hun som daglig leder i flere internasjonale selskaper. Hun var også en dyktig rytter og ble til og med tatt ut til å representere Canada i de olympiske leker i 1980. Da Beryl og mannen hennes ble pensjonister og slo seg ned i Chapala i Mexico, gikk de ofte ut og spiste på lokale spisesteder. Når Beryl la merke til engelsktalende pensjonister som så ut til å være lykkelige, presenterte hun seg for dem og spurte hva de drev med i Mexico. Disse glade menneskene viste seg som regel å være Jehovas vitner. Beryl og mannen hennes tenkte at hvis en kan oppnå lykke og en mening med livet fordi en kjenner Gud, ville de også lære ham å kjenne. Etter å ha gått på møtene i flere måneder begynte Beryl å studere Bibelen og ble et av Jehovas vitner. Hun begynte etter hvert som alminnelig pioner, noe hun var i flere år.

[Ramme på side 22]

«Det er en velsignelse å ha dem her»

De som flytter til land der det er større behov for forkynnere, blir satt stor pris på av brødrene på stedet. Et avdelingskontor i Karibia skrev: «Hvis de mange hundre utlendingene som tjener her, skulle reise sin vei, ville det svekke menighetenes stabilitet. Det er en velsignelse å ha dem her.»

Guds Ord sier at «kvinnene som kunngjør det gode budskap, er en stor hær». (Sal 68:11) Det er derfor ikke overraskende at det er mange søstre blant dem som tjener i utlandet. Slike selvoppofrende, ofte enslige, søstre er til stor hjelp. Et avdelingskontor i Øst-Europa skrev: «Mange av menighetene våre har en stor prosentandel søstre; noen steder utgjør søstrene nærmere 70 prosent. De fleste av dem er nye i sannheten, men enslige pionersøstre som har kommet fra andre land, gir uvurderlig hjelp ved å lære opp slike nye. Vi betrakter disse utenlandske søstrene som en sann gave!»

Hvordan ser slike søstre på det å tjene i andre land? «Det er mange utfordringer,» sier Angelica, som er i midten av 30-årene og var enslig pionersøster i utlandet i mange år. «I et av de distriktene jeg forkynte i, trasket jeg dag etter dag på gjørmete veier og var omgitt av nedslående eksempler på menneskelig lidelse. Men det gav meg en god følelse å hjelpe folk jeg traff i tjenesten. Jeg ble også rørt over at søstrene på stedet mange ganger takket meg for at jeg hadde kommet for å hjelpe dem. En søster sa at det at jeg hadde kommet hele den lange veien til hennes land for å tjene som pioner, hadde oppmuntret henne til også å begynne i heltidstjenesten.»

Sue, en pioner som er i begynnelsen av 50-årene, sier: «Du møter definitivt utfordringer, men de er for ingenting å regne sammenlignet med de velsignelsene du får. Tjenesten er virkelig spennende! Ettersom jeg bruker mye tid i tjenesten sammen med unge søstre, forteller jeg dem hva jeg har lært ut fra Bibelen og vår litteratur om det å overvinne hindringer. De forteller meg ofte at det at jeg har taklet vanskelige situasjoner og fortsatt å tjene som enslig pioner i mange år, hjelper dem til å forstå at de også kan overvinne hindringer de møter i livet. Det å kunne hjelpe disse søstrene gir meg en dyp følelse av tilfredshet.»

[Kart på side 20]

(Se den trykte publikasjonen)

MEXICO

Monterrey

Guanajuato

Irapuato

Ajijic

Chapala

Chapala-sjøen

San Miguel de Allende

Querétaro

MEXICO BY

Cancún

[Bilde på side 23]

Noen får anledning til å forkynne for utlendinger som aldri før har fått høre det gode budskap