Visste du dette?

Hvorfor sier man «amen» i slutten av en bønn?

Ordet «amen» er både på norsk og på gresk en transkripsjon av det hebraiske ordet ʼamẹn. Dette ordet, som har grunnbetydningen «la det skje; la det være slik», eller «sannelig», blir vanligvis uttalt unisont av dem som lytter til en bønn, ed eller velsignelse. Ved å si «amen» viser man at man er enig i de tankene som nettopp er blitt uttrykt. Ifølge et oppslagsverk «betegner ordet sikkerhet, sannferdighet, pålitelighet og fravær av tvil». I bibelsk tid betydde det at man sa «amen» til en ed eller pakt, at man også påtok seg en juridisk forpliktelse og godtok de konsekvensene som var knyttet til eden eller pakten. – 5. Mosebok 27:15–26.

Når Jesus forkynte og underviste, innledet han noen av sine utsagn med ordet «amen». Ved å gjøre det understreket han at det han skulle si, var fullstendig pålitelig. I disse tilfellene er det greske ordet amẹn oversatt med «i sannhet» eller «sannelig». (Matteus 5:18; 6:2, 5; NO 1978/85) Når det står dobbelt, slik det alltid gjør i Johannes’ evangelium, er Jesu ord oversatt med «i sannhet, ja i sannhet». (Johannes 1:51) Jesu bruk av ordet «amen» på denne måten sies å være helt unik i den religiøse litteratur.

I De kristne greske skrifter blir «Amen» brukt som en tittel på Jesus for å vise at hans vitnesbyrd er ’trofast og sant’. – Åpenbaringen 3:14.

Hva var Urim og Tummim?

Det ser ut til at Urim og Tummim ble brukt i det gamle Israel for å finne ut hva som var Jehovas vilje i saker som angikk nasjonen eller dens ledere. Disse gjenstandene ble betrodd øverstepresten og ble oppbevart i folden på «domsbryststykket». (2. Mosebok 28:15, 16, 30) Selv om Bibelen aldri beskriver disse gjenstandene eller forteller nøyaktig hvordan de ble brukt, ser det ut til at forskjellige skriftsteder antyder at de ble brukt som lodd som gav svar fra Gud, enten «ja» eller «nei» eller ikke noe svar i det hele tatt.

Et eksempel på en slik bruk var da David bad Abjatar hente det som tydeligvis var øversteprestens efod, som inneholdt Urim og Tummim. David stilte Jehova to spørsmål: ’Kommer Saul til å sette etter meg?’, og: «Kommer Ke’ilas jordeiere til å overgi meg i hans hånd?» Svaret på begge disse spørsmålene var ja, og David fikk mulighet til å ta riktige avgjørelser. – 1. Samuelsbok 23:6–12.

Tidligere hadde kong Saul brukt Urim og Tummim for først å finne ut om det var folket eller han og hans sønn Jonatan som hadde pådratt seg skyld, og deretter for å finne ut om det var han eller Jonatan som var den skyldige. (1. Samuelsbok 14:40–42) Senere, da Saul hadde mistet Guds gunst, veiledet ikke Gud ham lenger «gjennom drømmer eller gjennom Urim eller gjennom profetene». – 1. Samuelsbok 28:6.

Ifølge jødisk tradisjon ble Urim og Tummim ikke brukt etter at Jehovas tempel var blitt ødelagt i 607 fvt.

[Bilde på side 27]

«Amen», Åpenbaringen 3:14. Codex Alexandrinus, 400-tallet evt.