Spørrespalten

● Når brødre i et katastrofeområde trenger penger, eller når en skal kjøpe ting som koster mer enn det en i øyeblikket har i menighetens kasse, hvordan bør da saken behandles i menigheten?

Paulus gjorde menighetene kjent med at de hadde det privilegium å tjene sine brødre i Jerusalem med materielle ting, da det ble en alvorlig hungersnød der, men han sa naturligvis ikke hvor mye hver enkelt eller hver menighet skulle gi. — 1 Kor. 16: 1—3; 2 Kor. 9: 5—7.

Når det inntreffer en katastrofe et sted, ønsker kanskje brødrene i det samme området, ettersom de er best i stand til å gi hjelp, å gi penger, mat, klær og andre ting som trengs, og de eldste vil organisere dette hjelpearbeidet. Hvis de eldste i disse og andre menigheter mener at det vil være riktig å gi et bidrag, og hvis det ikke er penger i kassen på dette tidspunkt, kan de gjøre menigheten kjent med saken. Det kan bli satt opp en spesiell bidragsbøsse for dette formål. Eller de kan sette fram et forslag (som må godkjennes av menigheten) om at de penger som kommer inn i den vanlige bidragsbøssen på de neste møtene, og som overstiger det beløp menigheten trenger for å dekke sine ordinære utgifter, skal sendes gjennom Selskapets avdelingskontor til dem som er i nød.

Hvis en krets ikke har nok penger på kontoen til å betale uventede utgifter i forbindelse med spesielle innkjøp til gagn for kretsen, kan stevnetilsynsmannen gjøre de andre eldste kjent med saken. (Hvis det dreier seg om en sak som angår et område, og den må tas hånd om før de eldste fra andre kretser kan komme sammen på et kretsstevne, kan det sendes et brev hvor det blir gjort rede for detaljene, til alle de presiderende tilsynsmenn.) De eldste i hver menighet bør drøfte saken og så sette fram et forslag som menigheten kan godkjenne. Dette vil gjøre det mulig for menighetens medlemmer å gi et bidrag i forhold til det de er i stand til.