Vis omsorg for nye brødre
1 Som innvigde tjenere for Jehova er vi forpliktet til å «gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk». (Gal. 6: 10) For å kunne gjøre det må vi kjenne brødrene. I betraktning av den store økning som nå finner sted, kan dette kreve at vi gjør oss ekstra anstrengelser for å ’utvide vårt hjerte’, slik at ikke de nye føler at de er overlatt til seg seg selv. — 2 Kor. 6: 11.
2 Vi bør tenke over hvilke vanskeligheter de nye blant oss kanskje står overfor. Noen av dem lever gjerne i et splittet hjem og må tåle hån og spott og blir kanskje også utsatt for fysiske overgrep. Tidligere venner kan ha vendt seg mot dem. På grunn av slike ting kan de nye føle seg nedtrykt og ensomme. Hvis vi vet hvordan de har det, kan vi oppmuntre dem og gi dem følelsen av å være ønsket og verdsatt.
3 Jesus Kristus sa om dem som hadde tatt opp hans åk og var blitt hans disipler: «Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller akrer for min skyld og for evangeliets skyld, uten at han skal få hundrefold igjen, nå her i tiden hus og brødre og søstre og mødre og barn og akrer.» (Mark. 10: 29, 30) Hver enkelt av oss bør spørre seg selv: Lar jeg min kjærlighet og omtanke omfatte de nye, slik at de får følelsen av at de har fått en kjærlig bror eller søster, far eller mor, sønn eller datter? Lar jeg dem forstå at de er like velkommen i mitt hjem som mine kjæreste kjødelige slektninger? Er jeg, i den utstrekning omstendighetene tillater det, våken for de muligheter jeg har for å dele mine goder med dem som trenger det?
4 En blir naturligvis ikke automatisk betraktet som en kjær bror eller søster, far eller mor, sønn eller datter av andre. Vi må vise at de virkelig kan betrakte oss som det, og ikke benytte oss av kristen gjestfrihet på en selvisk måte. Vi må ikke vente at vi alltid skal være blant dem som får. (2 Tess. 3: 10—12) Måtte vi alle fortsette å gi av oss selv, av vår tid, våre krefter og våre goder, og derved selv erfare at det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot. — Luk. 6: 38; Ap. gj. 20: 35, NW.