Hjelp enker og farløse
1 Et av de krav som stilles til sanne tilbedere, er at de skal «se til farløse og enker i deres trengsel». (Jak. 1: 27) I mange av Jehovas folks menigheter finnes det kvinner og barn som bokstavelig talt er enker og farløse, og som har behov for en slik kjærlig hjelp som den disippelen Jakob oppfordrer de kristne til å gi dem som er i en slik situasjon. Men det finnes også andre i menighetene som har behov for kjærlig omsorg og hjelp.
2 De problemene disse har, kan være svært ulike. Noen enker er kanskje nødt til å ha verdslig arbeid, samtidig som de har et hjem å stelle og barn som de må gi hjelp og veiledning. Disse søstrenes timeplan kan være så besatt at de er helt utkjørt når kvelden kommer. Andre enker har kanskje kommet opp i årene og har problemer med helsen og økonomien. Andre igjen kan ha forholdsvis god helse og god økonomi, men er ensomme og nedtrykt. Søstre som har en ikke-troende ektefelle, kan bli nedtrykt fordi de ikke kan ha noe åndelig fellesskap med sin mann. De bør imidlertid bestrebe seg på å vinne sin ektefelle ved å ha en gudfryktig oppførsel. (1 Pet. 3: 1, 2) Når det gjelder farløse (eller for den saks skyld morløse) barn, er det mange som virkelig savner den av foreldrene som er borte. Særlig gutter i tenårene kan ha vanskelig for å drøfte personlige problemer med moren. Hvis faren ikke er troende, kan barna få ubibelsk veiledning og bli spottet og kanskje til og med slått, men de bør likevel vise tilbørlig lydighet. — Ef. 6: 1—3.
Hvordan vi kan hjelpe dem
3 Det er klart at farløse og enker iblant oss har spesielt behov for å bli oppmuntret og oppbygd. For at vi skal kunne oppmuntre eller hjelpe dem, må vi vite hvordan situasjonen er i det enkelte tilfelle. Hvordan kan vi avgjøre hva slags hjelp de har behov for, ettersom de ikke står fram og drøfter sine problemer og sine innerste følelser med hele menigheten? Som oftest kan vi ikke spørre direkte: «Er det noe jeg kan gjøre for deg? Er det noe du trenger?» Vi kan imidlertid finne ut en god del om hvordan de har det, ved å iaktta dem og ved å høre på tilfeldige bemerkninger de kommer med. Ansiktsuttrykket kan for eksempel si oss mye. Ser de trette og slitne ut? Jo mer vi snakker med dem i Rikets sal, mens vi går sammen med dem på feltet, eller hjemme hos dem eller hos oss, jo bedre kjennskap får vi til hva de virkelig har behov for. Vi bør naturligvis ikke blande oss opp i deres privatliv.
4 Når vi har funnet ut på hvilke områder vedkommende trenger og vil sette pris på å få hjelp og oppmuntring, bør vi gjøre det vi kan, for å gi slik hjelp. Det kan dreie seg om å gjøre rent i huset, vaske klær eller handle. Noen ganger kan det være behov for hjelp i form av penger, klær eller mat. (Se 1 Timoteus 5: 3—10; 1 Johannes 3: 17, 18.) Slike som har behov for hjelp, vil kanskje sette stor pris på at du lar dem være med deg på bibelstudier eller gjenbesøk og i andre greiner av tjenesten. Vi kan være med på å dekke deres behov for fellesskap ved å invitere dem til oppbyggende selskapelig samvær. — Luk. 14: 12—14.
5 Vi må naturligvis passe på at vi ikke er påtrengende overfor noen som kanskje ikke føler seg spesielt knyttet til oss. Når en bror virkelig har omsorg for en gutt som er i en uheldig situasjon, og viser det, vil gutten med tiden vanligvis reagere positivt. Forholdet vil utvikle seg på en naturlig måte, kanskje uten at noen av dem behøver å si noe om det. Det kan for eksempel være at de virkelig kommer til å sette pris på å arbeide sammen i felttjenesten og utveksle tanker og erfaringer. Selv om broren aldri kan innta farens plass, kan han være en fortrolig venn. På grunn av aldersforskjellen er han kanskje som en far, men han vil med rette innse at han mer er som en eldre bror.
6 Nøyaktig hvor mye en kan gjøre, avhenger naturligvis av omstendighetene. Det kan for eksempel være begrenset hva en enslig bror kan gjøre for å hjelpe en enke og hennes barn uten at noen skal få et galt inntrykk. En enke bør på den annen side ikke tolke det at hennes barn blir vist interesse, som et bevis for at noen er interessert i henne som en mulig ektefelle. Det er ofte best at søstre hjelper enker, eller at ektepar gjør det sammen. Hvis noen hjelper barn som kommer på møtene uten foreldrene, bør de dessuten ta hensyn til foreldrenes følelser og ikke undergrave deres innflytelse og veiledning.
7 Ja, vi kan være en kilde til oppmuntring for farløse og enker og andre i menigheten hvis vi er våken for deres behov og gjør det vi kan, for å hjelpe dem. Vi vil gjøre det hvis vi følger apostelen Peters veiledning: «Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre!» — 1 Pet. 4: 8.