Hjelp dem som har spesielt behov for det
1 Er vi på utkikk etter anledninger til å samarbeide med dem som på grunn av et eller annet handikap bare har begrensede muligheter til å snakke om Jehova og hans godhet? I de fleste menigheter finnes det én eller flere som har slike problemer. De kan være invalide, blinde, døve eller gamle. Jehova har naturligvis behag i den begrensede tjeneste de kan utføre, men bør vi trekke den slutning at deres ønske om å tjene fullt ut er mindre enn vårt?
2 Noen av dem som har fysiske handikap, er mer oppmerksomme på Jehovas kjærlighet og godhet enn andre og ønsker å gjøre mer. De skulle kanskje ønske at de hadde flere muligheter til å tjene Jehova, og det kan være at de kan tjene i større utstrekning hvis de får hjelp fra andre. Det vil føre til større glede for alle parter. Ville det ikke være et uttrykk for kjærlig interesse å ta dem med i våre planer? Vi kan være på utkikk etter muligheter til å ta dem med oss og til å hjelpe dem til å delta i tjenesten. Dette er i samsvar med vårt mål — at vi skal HJELPE HVERANDRE!
Hva vi kan gjøre
3 En slik omtanke vil være i harmoni med Jehovas ånd, som gjennomsyrer den kristne menighet. Paulus sa at det er «mange lemmer, men bare ett legeme», og at enkelte «lemmer på legemet . . . synes å være svakest» på grunn av begrensninger som kan være av fysisk art. Og hva fører det til? «Om ett lem lider, lider alle de andre med.» Når vi anstrenger oss for å yte slike forkynnere «hjelpetjenester», fører det til at hele menigheten blir knyttet bedre sammen i kjærlighet, og forkynnelsen av Rikets budskap får større vekt. — 1. Kor. 12: 19—31.
4 Kan du tenke deg noen måter du kan gjøre det på? I én menighet var det en blind bror som ikke var helt tilfreds med det han utrettet i tjenesten for Jehova. Han ville gjerne gjøre mer. En annen bror la merke til dette og spurte om han kunne hjelpe ham på noen måte. Etter en tid ledet den blinde broren et regelmessig bibelstudium. Hvordan klarte han det? Den andre broren tok seg tid til å lese et kapittel høyt for ham hver uke. Han ble så med den blinde broren på bibelstudiet og leste spørsmålene. Ettersom den blinde broren var godt kjent med stoffet, kunne han lede et fint studium, og det hadde han naturligvis stor glede av.
5 I en annen menighet var det flere døve. Det var ingen som kunne hjelpe dem med å tolke programmet, så noen av de unge brødrene og søstrene i menigheten lærte seg fingerspråket. De viste virkelig broderkjærlighet ved på denne måten å sette seg i stand til å tolke programmet på møtene for de døve. De tok dem også med seg i tjenesten og sørget for at de fikk anledning til å gi uttrykk for sitt håp. Dette førte til at det fant sted en utveksling av oppmuntringer.
6 En søster var så funksjonshemmet at det var omtrent umulig for henne å komme på møtene og å delta i gruppevitning. En rekke omtenksomme forkynnere begynte da å gjøre opptak av møtene etter tur, slik at hun kunne høre på programmet hjemme. Foruten at de regelmessig besøkte henne for å oppmuntre henne, hjalp de henne med å delta i tjenesten. De ga henne navn og adresse til interesserte som hun kunne skrive til, og noen av disse fikk hun opprettet bibelstudier med. Det har også hendt i andre tilfelle at den interesserte har kommet til den invalides sykeseng, og at studiet er blitt ledet regelmessig derfra. Noen forkynnere tar invalide med seg i en rullestol når de utfører gatearbeid, og når de arbeider i leiegårder hvor en rullestol lett kan kjøre fra dør til dør. Det tar naturligvis litt mer tid og krever litt større anstrengelser, men tenk på hvilke goder og velsignelser det medfører!
7 Det er sikkert mange i deres menighet som har lignende behov. Har dere en forkynner som er utlending og har problemer med språket? Er det noen eldre brødre og søstre som trenger en hjelpende hånd? Hva med dem som har kroniske lidelser som bare tillater dem å delta i tjenesten under helt spesielle forhold? Hvis dere tenker litt over dette, vil dere sikkert kunne hjelpe deres brødre på en måte som kan bringe både dem og dere stor glede.
8 Når vi planlegger vår virksomhet med tanke på å samarbeide med andre, kan de som har forskjellige handikap, være forvisset om at «hvis en av dem skulle falle, kan den andre reise sin partner opp». Og som ordspråket sier: «En venn viser alltid kjærlighet, og en frende er født til å hjelpe i nød.» — Fork. 4: 10, NW; Ordsp. 17: 17.