Forkynnelse i boligblokker — en utfordring

Mange menigheters distrikt består hovedsakelig av større og mindre boligblokker. Noen av disse er det ikke noe problem å komme inn i, mens andre er stengt. Det som kommer fram i dette innlegget, bør anvendes i samsvar med de lokale forhold. Vi er sikker på at de opplysningene som blir gitt her, vil være til hjelp for alle forkynnere.

¹ Befalingen er blitt gitt. Det er en utfordring. Kan du avlegge «et grundig vitnesbyrd om det gode budskap»? (Apg. 20: 21, 24, NW) Det er av største betydning at du gjør det. Hvorfor? Fordi det ikke er så mye tid igjen til å forkynne om Riket og gjøre disipler. (Matt. 24: 14; 28: 19, 20; 1. Kor. 7: 29) Noe som utgjør en utfordring i denne forbindelse, er at det etter hvert er blitt vanskeligere å forkynne i mange boligblokker.

² Men for å kunne avlegge «et grundig vitnesbyrd» er det innlysende at vi også må anstrenge oss for å få avlagt et vitnesbyrd for alle dem som bor i boligblokker i vårt distrikt.

Nødvendig å ha en positiv holdning

³ Mange forkynnere som har vært vant til å arbeide i villastrøk og landdistrikter, kvier seg for å forkynne i boligblokker. Det hender også at slike distrikter ikke blir så grundig eller effektivt gjennomarbeidet. Det er kanskje ikke alltid så lett å forkynne på slike steder, men den største hindringen som må overvinnes, har ofte med vår egen innstilling å gjøre.

⁴ Husk at de som bor i boligblokker, er vanlige mennesker som er lik oss på mange måter. Mange er unge par som nylig har stiftet familie. Og de som bor på slike steder, har naturligvis de samme åndelige og følelsesmessige behov som alle andre. Forkynnere som har erfaring i å arbeide i boligblokker, har funnet at det er et produktivt distrikt. Ja, mange dyktige forkynnere setter stor pris på å arbeide i slike distrikter på grunn av de gode resultatene de oppnår der.

Hvorfor er det en utfordring?

⁵ Hvorfor er det etter hvert blitt en større utfordring å forkynne for dem som bor i boligblokker? Legg merke til hva en som har vært vaktmester i en stor boligblokk i sju år, sa: «Fordi kriminalitet og vold stadig tiltar, er de som bor i vår blokk, først og fremst opptatt av sikkerhet.» Inngangsdøren til mange slike blokker er derfor stengt, og ringeapparatene er ofte utstyrt med calling. Hvis noen banker direkte på entrédøren til de enkelte leilighetene i slike hus, kan det hende at de som bor der, føler at sikkerheten ikke er god nok.

⁶ Noe som vil hjelpe oss til å overvinne eventuell motvilje når det gjelder å arbeide i slike distrikter, er å huske på at vi har de beste motiver. Vi er ikke ute for å skade folk, men for å hjelpe dem. Det er kjærlighet til Gud og til vår neste som driver oss. Vi ønsker at de som bor i slike distrikter, skal forstå at de ikke trenger å være redd for Jehovas vitner. — 2. Kor. 2: 17; Ef. 6: 15.

Hvis du blir bedt om å forlate bygningen

⁷ Men sett at en vaktmester eller en portner kommer og ber oss om å forlate bygningen. Som oftest er det best å rette seg etter det med en gang. Så sant det er mulig, ønsker vi å unngå en konfrontasjon og kanskje bli truet med å bli anmeldt til politiet. Hvis anledningen byr seg, kan vi på en taktfull og vennlig måte forklare hvorfor vi er der. «Gi uttrykk for at du forstår vaktmesterens situasjon, og at det kan være et problem å tilfredsstille kravene til sikkerhet i slike bygninger i våre dager,» foreslår en pioner som har lang erfaring i å arbeide i boligblokker. På denne måten kan du kanskje få lov til å arbeide i bygningen. Men hvis ikke, bør du forlate den og ta det med et smil. — Kol. 4: 6.

⁸ Husk at du ikke må betrakte vaktmesteren eller portneren som din personlige fiende. Slike mennesker har en jobb å gjøre, og i de fleste tilfelle er de ikke forutinntatt mot Jehovas vitner. «Jeg har fått beskjed fra dem som eier leilighetene, om ikke å slippe noen inn,» sier vaktmesteren i en blokk med 62 leiligheter. «I noen slike blokker blir den fremgangsmåten fulgt at fremmede ikke blir sloppet inn hvis ikke de er blitt bedt om å komme av noen som bor der.»

⁹ Vi må se i øynene at det finnes leiegårder hvor gårdeieren har avtalt med leieboerne at han skal avgjøre hvem som får og hvem som ikke får henvende seg til dem som bor der. Hvis leieboerne er villige til å la gårdeieren treffe slike viktige avgjørelser for dem, kommer de inn under prinsippet om «samfunnsansvarlighet», og vi vil ikke insistere på å få treffe dem. Men det betyr ikke at vi slutter å prøve å få avlagt et grundig vitnesbyrd i slike tilfelle. Hvordan kan vi møte denne utfordringen?

Kjenn distriktet

¹⁰ Det vil være en stor fordel å kjenne forholdene i hver bygning. Det er jo noe som gjelder i alle distrikter. Hver boligblokk kan behandles som et spesielt distrikt.

¹¹ Vet du hva slags folk det er som bor i en bestemt bygning? Er det hovedsakelig eldre mennesker? Er det enslige, eller er det ektepar? Familier? Er det mange utlendinger der? Er det mennesker med vanlig inntekt som bor der, eller er det tydelig at de må være ganske velstående? Akkurat som vi må være elastiske når vi velger innledninger som vi skal bruke fra dør til dør, må vi kunne være elastiske og tilpasse oss når vi arbeider i forskjellige typer boligblokker.

Prøv å få komme inn

¹² Det er naturligvis ingenting som er bedre enn å få snakke med folk ansikt til ansikt. Vårt mål bør være å prøve å innlede en slik personlig samtale. Det kommer naturligvis an på hva slags bygning det dreier seg om, men i noen tilfelle vil kanskje et par forkynnere kunne komme inn ved ganske enkelt å vente ved inngangsdøren til noen som bor der, kommer ut eller skal inn. I slike tilfelle vil de ofte holde opp døren så forkynnerne kan komme inn i bygningen. Denne fremgangsmåten passer ikke alltid, men i noen tilfelle kan den være brukbar.

¹³ Forkynneren kan også benytte calling-anlegget og ringe på hos de forskjellige beboerne helt til han treffer noen som er villig til å la ham komme inn og snakke med dem. Avhengig av hva slags bygning det er, og hvordan bestemmelsene er, kan forkynneren så fortsette å ringe på direkte hos de andre i bygningen når han først har kommet inn. Noen steder kan det være forstandig å forlate bygningen etter at en har snakket med den som slapp en inn, og så fortsette å henvende seg til de andre beboerne ved hjelp av calling-anlegget. Dette tar naturligvis mer tid, men mange steder vil en unngå problemer hvis en går fram på denne måten.

¹⁴ Det er viktig å velge det rette tidspunkt når en skal arbeide i slike distrikter. Det blir stadig mer alminnelig at både mann og kone arbeider utenfor hjemmet, så det er ikke mange en treffer hjemme midt på dagen. Noen liker å sove lenge lørdag og søndag. Tidlig på kvelden og lørdag og søndag ettermiddag er derfor en fin tid å arbeide på i slike bygninger. Hvis forkynnerne prøver å gjennomarbeide slike distrikter om formiddagen i helgene, tar de ofte folk på sengen, og det kan føre til klager og andre problemer.

¹⁵ Erfaringene har vist at reaksjonen i boligblokker ofte er mer positiv når det er et ektepar eller en far eller mor og et barn eller to søstre som samarbeider. Mye avhenger av situasjonen på stedet. Ta dette i betraktning når dere planlegger å arbeide i bygninger hvor det har vært vanskelig å få folk til å reagere positivt.

¹⁶ Stå ikke nølende og usikker ved inngangen når du skal arbeide i en boligblokk. Vær sikker i din fremtreden. Gå bestemt bort til heisen og ta den opp til den etasjen du skal arbeide i. Da vil ikke de som ser deg, så lett bli mistenksomme.

Klesdrakt og ytre for øvrig

¹⁷ Er du antrukket på en måte som sømmer seg for en forkynner av det gode budskap? Dette er særlig viktig i boligblokker for ikke å skape unødig engstelse hos beboerne. En pioner som arbeidet i et slikt distrikt, sa: «Du vil kanskje bli overrasket over å merke at folk vil høre på deg hvis du er pent kledd. De vil stoppe opp og vie deg ekstra oppmerksomhet.»

¹⁸ Forkynnere med store, tunge feltvesker kan også virke mistenkelige. En vaktmester fortalte om hva beboerne kan tro når de ser fremmede som går og bærer på store vesker: «De kan ha verktøy i veskene som de vil bruke til å gjøre innbrudd med.» Noen forkynnere bruker derfor mindre oppsiktsvekkende feltvesker.

¹⁹ Når det er dårlig vær, må du huske å tørke godt av deg på bena før du går inn i bygningen. De som gjør rent, vil sette pris på det og kanskje ikke være så snare til å nekte deg å komme inn.

²⁰ Husk at lyd lett forplanter seg i boligblokker. Snakk derfor rolig. Bruk bare den stemmestyrken som er nødvendig for at beboeren skal kunne høre hva du sier. To forkynnere som samarbeider, bør snakke lavt, for beboerne kan gjerne høre hva de sier. De bør snakke med hverandre på en rolig måte. På den måten vil de unngå å vekke mistenksomhet.

Hvordan vi ringer på

²¹ Hvordan ringer du på døren? Hvis en forkynner ringer kraftig på døren eller banker hardt på den, kan beboeren bli skremt. I noen typer bygninger har enkelte forkynnere kommet til at det er best ikke å ringe på hver eneste dør etter hverandre nedover en korridor. De foretar først et par besøk i den ene enden av korridoren og går så bort i den andre enden og fortsetter fram og tilbake på denne måten helt til de har gjennomarbeidet hele etasjen.

²² Mange ser i kikkhullet i døren før de åpner den. Hva kan du gjøre når du merker det? En søster som har lang erfaring i å arbeide i boligblokker, sa: «Se direkte på kikkhullet og smil vennlig.» På den måten får beboeren se at du vet at han er der. Hvis beboeren spør: «Hvem er det?», kan du si navnet ditt og navnet til den som du eventuelt har med deg. Hvis beboeren fremdeles ikke åpner, kan du fortelle at du er et av Jehovas vitner.

²³ «Jeg liker å stå slik at jeg er helt synlig for beboeren når han ser gjennom kikkhullet, i stedet for å stå ut til siden, slik at han ikke kan se meg,» sier en annen forkynner. «Jeg smiler, som om jeg blir fotografert. Hvis jeg arbeider sammen med min kone, sørger jeg for at hun er helt synlig, for det vil ofte berolige beboeren når han får uventet besøk.»

Unngå konfrontasjoner

²⁴ Hvis du treffer en fiendtlig innstilt beboer som truer med å tilkalle vaktmesteren eller portneren, er det best å forlate etasjen og heller gå tilbake en annen gang. Kanskje du synes det er best å notere navnet på beboeren eller nummeret på leiligheten og legge en notis om dette i det futteralet som distriktet oppbevares i, slik at denne leiligheten kan bli tatt til slutt neste gang distriktet blir gjennomarbeidet. Andre ganger vil det beste være å forlate bygningen for å unngå en mulig konfrontasjon med vaktmesteren eller portneren. Det er alltid best å prøve å løse problemene på en fredelig måte uten oppstyr av noe slag.

²⁵ Vaktmestere (og mange beboere også) klager ofte over at det blir lagt trykksaker ved dørene. En bror skriver: «Nesten hver eneste gang da brødre og søstre har bedt om tillatelse til å arbeide i en bygning, har de fått det under forutsetning av at de ikke legger igjen litteratur. Grunnen er ganske enkelt den at det blir ekstra arbeid for vaktmesteren å gå og samle opp litteratur som blir liggende på gulvet i oppgangene og korridorene.» Hvis du legger igjen en traktat eller en løpeseddel der hvor det ikke er noen hjemme, må du derfor sørge for at den ikke er synlig for utenforstående.

²⁶ Som en oppsummering kan vi si at mange boligblokker kan gjennomarbeides på vanlig måte hvis vi velger det rette tidspunkt og er omtenksomme og taktfulle.

Hvis vi ikke får komme inn

²⁷ Men sett at en vaktmester eller en portner nekter deg adgang til bygningen. Hva kan du gjøre da? Be om tillatelse til å legge igjen litteratur i hallen eller vestibylen eller å sette opp en opplysning på oppslagstavlen om vårt program for bibelstudium og hvor de som er interessert, kan få nærmere opplysninger.

²⁸ Disse forslagene er praktiske. En kretstilsynsmann sa: «Mellom 80 og 85 prosent av de bygningene som vi før ikke fikk adgang til, fikk vi lov til å komme inn i enten for å levere trykksaker eller for å kontakte beboerne direkte, etter at vi hadde satt oss i forbindelse med vaktmesteren eller portneren.»

²⁹ Her kommer noen flere forslag med hensyn til hvordan vi kan gå fram for å få avlagt et vitnesbyrd i slike bygninger:

◻ VED INNGANGSDØREN

³⁰ Ved hjelp av calling-anlegget ved inngangsdøren kan vi prøve å få personlig kontakt med alle som bor i boligblokken. Bruk en kort innledning og be om å få snakke med den som bor i leiligheten. Hvis vedkommende ikke inviterer deg inn, så spør om han kan tenke seg å komme ned og snakke med deg. Innøv på forhånd sammen med andre forkynnere hva du skal si, og hvordan og i hvilken tone du skal si det.

◻ FORKYNNELSE PÅ GATEN

³¹ Det kan være effektivt å utføre gatearbeid i nærheten av inngangen til boligblokken. Utfør dette arbeidet om morgenen og om ettermiddagen på den tiden da folk vanligvis er på vei til eller fra arbeidet. Hvis de fleste i bygningen har direkte adgang til garasjen innenfra og bruker bil til og fra jobben, vil det naturligvis være til liten eller ingen nytte å utføre gatearbeid utenfor.

◻ FORKYNNELSE PR. TELEFON

³² Det kan hende at det lar seg gjøre å få navnene på dem som bor i bygningen, fra navneskiltene ved ringeapparatene eller fra en tavle inne i hallen. Så kan du finne telefonnumrene deres i telefonkatalogen. Hvis ikke dette går, kan du kanskje finne navnene i en adressebok. Når forkynnerne har funnet navnene og telefonnumrene til dem som bor i en bygning, kan det organiseres «telefondistrikter» under ledelse av tjenestetilsynsmannen.

³³ Uansett hvilken form for forkynnelse vi utfører, er det viktig at vi fører fullstendige og nøyaktige notater. Før du foretar en telefonoppringning, har du allerede vedkommendes navn, adresse og telefonnummer og kan skrive det ned. Gjør plass til notater angående beboerens interesser og bakgrunn og hva dere drøftet i løpet av den første samtalen og senere samtaler.

³⁴ Slike oppringninger må bare foretas på rimelige tidspunkter. La ikke telefonen kime i det uendelige. Noen få signaler vil være nok, for i de fleste leiligheter befinner ikke folk seg så langt fra telefonen.

³⁵ Ettersom vedkommende som tar telefonen, ikke kan se oss, må vi prøve å gjøre oppringningen så personlig som mulig. Hvordan kan vi gjøre det? Først må du presentere deg ved fornavn og etternavn. Budskapet virker mer verdig når vi bruker vårt fulle navn. For det annet bør du bruke beboerens navn flere ganger i løpet av samtalen. For det tredje bør du sørge for at du høres blid og hyggelig ut, samtidig som du også snakker på en verdig måte. For det fjerde bør du snakke langsomt og artikulere tydelig, mer enn du ville gjøre vanligvis. For det femte bør du være kortfattet og komme inn på Bibelen tidlig i samtalen, kanskje i en av de første setningene. Hvis vedkommende tror at du er en selger, bør du straks forklare at du ikke er det, ved å si noe slikt som: «Vi er ikke ute etter å verve medlemmer, samle inn penger eller selge noe. Vårt motiv er kjærlighet til Gud og vår neste.»

³⁶ Ettersom du ikke kan se beboerens ansikt og se hvordan han reagerer, bør du prøve å lære deg å tyde reaksjonen på stemmen for å vite i hvilken retning du skal lede samtalen.

³⁷ Når du nærmer deg slutten på samtalen, bør du prøve å tenke ut et spørsmål som beboeren kan tenke på, eller noe å si som kan skape grunnlag for en ny oppringning eller et personlig besøk. Mange nøler med å ta imot besøk av fremmede, så noen avsluttende ord i likhet med dette kan være virkningsfulle: «Det har vært hyggelig å snakke med Dem. De har noen interessante synspunkter, og jeg synes det er hyggelig å høre at De er oppriktig interessert i Bibelen. Vi besøker noen andre som bor i samme hus som Dem, så kanskje vi en gang kan ringe på og se om De er hjemme, og hilse på Dem personlig?»

³⁸ Hvis det passer, kan vi så tilby litteratur og spørre om når det vil passe at vi kommer og leverer den. Eller vi kan vente med å tilby litteratur til vi treffer vedkommende personlig.

³⁹ Hvis den vi ringer til, viser interesse, er det bedre å treffe vedkommende personlig etter den første eller den andre oppringningen i stedet for å foreta flere oppringninger. Vi kan da kontakte ham via calling-anlegget, presentere oss og si at vi kunne ha lyst til å hilse på ham. Jo mindre som blir sagt over calling-anlegget, jo bedre er det.

⁴⁰ Forkynnelse pr. telefon kan bringe gode resultater. Denne opplevelsen viser det:

En mann som bodde i en bygning hvor det var vanskelig å komme inn, sa følgende da en pioner ringte til ham: «Dette høres kanskje rart ut, men jeg har nettopp hatt visse problemer, og akkurat før De ringte, lurte jeg på om det virkelig finnes noen Gud, og om han bryr seg om menneskene.» Det ble avtalt at pioneren skulle besøke ham, og det var gode muligheter for at det ville bli opprettet et bibelstudium.

Ta imot utfordringen

⁴¹ Vårt oppdrag går ut på å «avlegge et grundig vitnesbyrd om det gode budskap» og prøve å nå alle slags mennesker med budskapet om Riket. (Apg. 20: 24, NW) Det viser seg at det bor mange rettferdig innstilte mennesker i boligblokker så vel som andre steder. Når vi ikke nøler med å arbeide i slike distrikter og ikke gjennomarbeider dem på en overfladisk måte, avlegger vi et grundig vitnesbyrd og kan erklære at vi er «uten skyld om noen forspiller sitt liv». — Apg. 20: 26.

⁴² Ettersom det blir stadig flere distrikter av den typen vi har omtalt her, spør vi: Vil du ta imot utfordringen? Vil du ha en optimistisk holdning til det å arbeide i slike distrikter og foreta de nødvendige forandringer for at behovet skal bli dekket? Når vi gjør det, vil vi fullføre det gudgitte oppdrag vi har fått, og forkynne det gode budskap og gjøre disipler blant dem som bor i vårt distrikt, også blant dem som bor i boligblokker.

[Ramme på side 5]

FORKYNNELSE I BOLIGBLOKKER

● Ring eller bank på kort, men bestemt

● Snakk med moderat stemmestyrke

● Vær vennlig; presenter deg

● Kom raskt til poenget

● Tilby litteratur, men aksepter avslag

● Skap grunnlag for en ny samtale senere

[Ramme på side 6]

HVA DU BØR GJØRE NÅR . . . EN FORSTANDIG FORKYNNER VIL . . .