Vi presenterer det gode budskap — ved gruppevitning
1 Det er både praktisk og oppbyggende å komme sammen med andre og forberede felttjenesten. En slik ordning oppmuntrer brødrene til å samarbeide skulder ved skulder i forkynnelsen av budskapet.
2 Noen menigheter har et frammøte til felttjeneste rett etter et av møtene i Rikets sal. Det er kanskje nokså mange som slutter opp om denne ordningen, men bokstudielederne bør likevel være oppmerksom på de behov forkynnerne i deres respektive grupper har. Denne ordningen passer kanskje for flertallet av forkynnerne, som går ut i felttjenesten den dagen. Andre menigheter har sine frammøter i helgene på de stedene hvor det er menighetsbokstudier. Det er åpenbare fordeler ved en slik ordning. Det er klart at forholdene varierer fra menighet til menighet. Noen ganger kan det passe å slå små grupper sammen. Eldsterådet vil vurdere de lokale forhold og avgjøre hva som vil være best for menigheten. — Se Organisert for å fullføre vår tjeneste, sidene 96, 97.
STØTT OPP OM FRAMMØTENE
3 Gruppevitning som blir arrangert ved bokstudiene, gir studielederen god anledning til å yte personlig hjelp. Både nye og mer erfarne forkynnere kan ha utbytte av å samarbeide med de eldste og menighetstjenerne.
4 Frammøter på hverdagene kan holdes i Rikets sal eller andre steder som passer for forkynnerne. Hvorvidt det skal arrangeres to eller flere frammøter, avhenger av forholdene og av hvorvidt det finnes eldste, menighetstjenere eller andre som kan få i oppdrag å ta hånd om frammøtet og ta ledelsen i felttjenesten.
5 Ettersom tiden er kort, ønsker vi å nå så mange som mulig med budskapet. Hva kan bokstudielederne eller de som får i oppdrag å ta hånd om gruppen, gjøre for å forvisse seg om at alle utnytter den tiden de har satt av til gruppevitning, best mulig? Frammøtene bør ikke vare lenger enn mellom ti og 15 minutter. (Se Organisert for å fullføre vår tjeneste, side 77.) Vi kan spare mye tid når forkynnerne får tildelt distrikt før de går ut. Dermed unngår vi at store grupper samles på et gatehjørne og ser uorganisert ut. Noen tildeler kvalifiserte forkynnere deler av distriktet for en viss tid. Så snart gruppene er satt sammen, kan de straks dra ut i distriktet. Tjenestetilsynsmannen bør være våken for å løse eventuelle problemer med organiseringen av gruppene, slik at det kan brukes mer tid i felttjenesten.
6 Mange som har vært forkynnere i lang tid, tenker med glede tilbake på opplevelser som de har hatt i årenes løp mens de har samarbeidet med andre. Slike opplevelser styrker enheten i menigheten og kjærlighetens bånd. Noen ganger kan det være gode grunner til at to forkynnere arbeider sammen, men i mange distrikter kan det bli utrettet mer når en arbeider alene og andre arbeider i nærheten. Når vi arbeider alene i felttjenesten, der hvor omstendighetene tillater det, vil vi kunne treffe flere. Den tid kan dessuten komme da vårt forkynnelsesarbeid blir pålagt uventede restriksjoner, og da kan det være fint å ha vent seg til å kunne arbeide alene. (Se Vakttårnet for 15. november 1985, side 13, avsnitt 11.) God dømmekraft og et ønske om å få utrettet så mye som mulig bør være avgjørende for hvordan vi går fram.
7 Apostelen Paulus oppfordret de kristne på hans tid til å «holde urokkelig fast ved bekjennelsen av» sitt håp. Han oppfordrer oss også til å «ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Og la oss ikke holde oss borte når vår menighet samles . . . La oss heller oppmuntre hverandre, så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg». (Hebr. 10: 23—25) Ved å støtte opp om menighetens arrangementer for gruppevitning kan vi oppgløde våre brødre «til kjærlighet og gode gjerninger». Når vi gjør det, vil vi høste mange gode resultater i tjenesten for Jehova.