Hva pleier du å gjøre?
1 Kristne møter er en helt nødvendig del av vår tilbedelse av Jehova. Apostelen Paulus oppfordrer oss med rette til ikke å holde oss borte når menigheten samles, «slik som noen pleier å gjøre». — Hebr. 10: 25.
2 Hva synes du om det å komme sammen med dine brødre og søstre på kristne møter? Hva viser det du pleier å gjøre, i den forbindelse? Er du regelmessig til stede på alle møtene, også menighetsbokstudiet? Eller har du for vane å være borte fra møtene? Hvilken rolle spiller møtene i ditt liv? Oppmuntrer du andre til å komme regelmessig på møtene? Har du oppmuntret noen som har vært på minnehøytiden, til å overvære møtene regelmessig?
3 Uansett hvordan vår daglige rutine er, kan vi ikke bagatellisere Paulus’ veiledning. Det er forståelig at en kristen fra tid til annen kanskje må hoppe over et møte på grunn av dårlig helse eller andre omstendigheter han ikke har herredømme over, men han bør så avgjort ikke ha for vane å gjøre det. (Rom. 2: 21) En kristen som har mange forpliktelser å ta hånd om, kanskje deriblant en rekke teokratiske aktiviteter, må forvisse seg om de viktigere ting. (Fil. 1: 10, NW) Møtene kommer inn under de viktigere ting for en kristen og er helt nødvendige for vårt åndelige ve og vel.
LA OSS OPPMUNTRE HVERANDRE
4 Da Paulus skrev brevet til romerne, sa han at han lengtet etter å se dem. Hvorfor? Jo, så han ’kunne gi dem del i en Åndens gave for å styrke dem’. (Rom. 1: 11) Han var ikke fornøyd med bare å sende dem et brev, skriftlige opplysninger som de skulle lese, men mente at det var viktig, ja, nødvendig, at de kom sammen, for han sa videre: «Sammen skal både jeg og dere få nytt mot.» (Rom. 1: 12) Også Paulus, som var en apostel, innså at han trengte oppmuntring ved å komme sammen med kristne trosfeller.
5 På møtene våre bør vi likeledes oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Et vennlig smil og en varm hilsen kan ha en positiv virkning på andre. Oppbyggende kommentarer, godt forberedte programposter, det å se at andre gjør åndelige fremskritt, og bare det å være blant brødre og søstre på møtene, kan være svært oppmuntrende. Selv om vi er slitne på slutten av dagen, erfarer vi som regel at vi føler oss mye bedre etter at vi har vært på møtet. Kristent vennskap og den kjærlighet våre brødre gir uttrykk for at de har til oss, vil oppmuntre oss til å «holde ut i det løp som er lagt opp for oss». (Hebr. 12: 1) Når vi lytter oppmerksomt til Guds Ord, forbereder vi oss på å «holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle». (Hebr. 10: 23, NW) Det er virkelig mange velsignelser vi får del i som følge av at vi er på møtene.
6 Nå som aldri før må vi holde fast ved vår tro og oppgløde andre til kjærlighet og gode gjerninger. Vi må gjøre så godt vi kan, for å overvære alle menighetsmøtene. Vi ønsker ikke å få for vane å holde oss borte når menigheten samles. Vi bør gjøre oss samvittighetsfulle bestrebelser for å oppmuntre og hjelpe andre, deriblant dem som overvar minnehøytiden, til å komme regelmessig på møtene. På den måten vil vi vise at vi har kjærlighet til andre og setter pris på våre kristne møter.