Kan du gjøre mer for å ære Jehova?

¹ Dette er et viktig spørsmål, som vi alle bør tenke over. Som trofaste etterlignere av vår Mester, Jesus Kristus, ærer vi i dag vår Gud ved offentlig å kunngjøre hans navn. Dette er et ansvar som vi må påta oss hvis vi skal kunne oppnå Guds gunst. (Mark. 13: 10; Luk. 4: 18; Apg. 4: 20; Heb. 13: 15) For et stort privilegium — ja, for en stor ære — det er å bringe dette gode budskap ut til de «sauer» som ennå er spredt omkring, og som fremdeles har anledning til å bli en del av Jehovas universelle hjord! — Joh. 10: 16.

² Kan du og barna dine gjøre mer for å ære Jehova ved å øke deres andel i tjenesten? Over hele verden begynner stadig flere av dine brødre og søstre i pionertjenesten. I april måned 1992 var 952 her i landet opptatt i pionertjenesten som spesialpionerer, alminnelige pionerer eller hjelpepionerer. Har du personlig tenkt alvorlig over om du kan være pioner? Oppmuntrer du barna dine til å gjøre heltidstjenesten til sin livsgjerning?

³ Hvorfor ikke analysere hvilken innstilling du personlig har til pionertjenesten? Er det slik at hver gang dette emnet nevnes, er du rask til å trekke den slutning at dine omstendigheter ganske enkelt ikke gjør det mulig for deg å tjene som pioner? Det er sant at det ikke er mulig for alle å være pioner. Bibelske forpliktelser og andre begrensninger hindrer mange i å være opptatt i heltidstjenesten. (1. Tim. 5: 8) Men har du overveid saken under bønn i det siste? Har du drøftet emnet med familien for å se om i det minste én av dere kan være pioner? Vakttårnet for 1. mai 1983 inneholdt denne tankevekkende uttalelsen på side 23: «Alle kristne Ordets tjenere bør egentlig under bønn overveie om de kan være pionerer. Et sørafrikansk ektepar som har vært pionerer i 15 år, sa: ’Hvorfor vi er pionerer? Hvilke unnskyldninger ville vi kunne komme med overfor Jehova hvis vi ikke var det?’ Mange som ikke er pionerer, kunne gjerne stille seg selv et lignende spørsmål: ’Kan jeg virkelig fortelle Jehova hvorfor jeg ikke er pioner?’»

⁴ En annen artikkel om dette emnet hadde denne poengterte kommentaren: «Enhver av oss bør være ærlig overfor seg selv. Sier du: ’Ånden er ivrig, men kjødet er svakt’? Men er ånden virkelig ivrig? La oss unngå å bruke kjødets svakheter som en unnskyldning for ikke å være ivrig i ånden.» — w78-E 15.8. s. 23.

⁵ Foreldre som ønsker at det skal gå barna deres godt i livet: Ordspråkene 15: 20 gir oss denne forsikringen: «En klok sønn er til glede for sin far.» Gudfryktige foreldre gleder seg avgjort når deres sønner og døtre lever et liv som er viet tjenesten for Jehova. Men barna deres velger ikke automatisk en slik klok kurs. Verdens fristelser kan virke svært tillokkende. Dere foreldre, deres barns verdier blir stort sett formet etter deres egne verdier. Hvis dere alltid snakker positivt om heltidstjenestens velsignelser, hvis dere oppmuntrer barna til å søke omgang med nidkjære pionerer, og hvis dere er helt overbevist om at heltidstjenesten er den mest ærefulle livsgjerning barna kan velge, da vil denne positive holdningen uten tvil ha stor innvirkning på barna. Hjelp dem til å forstå verdien av å skaffe seg et godt navn hos Jehova framfor hos mennesker.

⁶ Dere unge, Ordspråkene 22: 1 (NW) viser hvilket valg dere må treffe: «Et navn er å foretrekke framfor store rikdommer; gunst er bedre enn selv sølv og gull.» Hva slags navn vil dere skaffe dere? Tenk på de menn og kvinner vi leser om i Bibelen som skaffet seg et navn hos Gud ved trofast tjeneste. Vi har Lukas, den elskede lege, og Enok, som vandret med den sanne Gud. Samuel fikk den beste utdannelse det er mulig å få, for han begynte å tjene i Jehovas tempel i ung alder. Tror du at disse trofaste tjenerne noen gang angret sitt valg? Hvorfor skulle de det? De levde alle sammen et lykkelig, produktivt og spennende liv. Og de oppnådde Jehovas varige gunst. — Sal. 110: 3; 148: 12, 13; Ordsp. 20: 29a; 1. Tim. 4: 8b.

⁷ Når det går barna godt i livet, er foreldrene stolte. Det de har investert i form av opplæring, tukt og undervisning av denne «arv fra Jehova», får de mangedobbelt igjen. (Sal. 127: 3, NW) Hva kan gjøre en far eller mor mer stolt enn en sønn eller en datter som gjør alt han eller hun kan for å ære Jehova? Mange unge i vår tid følger i Lukas’, Enoks og Samuels fotspor, noe dette brevet illustrerer: «Jeg er 16 år gammel. Jeg begynte som alminnelig pioner . . . ni måneder etter at jeg ble døpt, og siden da er jeg stadig blitt velsignet av Jehova. . . . Det å være pioner er også en hjelp på skolen. Før kunne jeg bli ertet av klassekameratene mine fordi jeg er et av Jehovas vitner. Nå er jeg nødt til å gjøre mye mer ut av mitt personlige studium og er derfor i stand til å ’svare den som håner meg’.»

⁸ Utdanning som gjør en skikket for tjenesten: Vi må også vurdere spørsmålet om verdslig utdannelse. Dette er et område der det er spesielt behov for å ha et likevektig syn. Vakttårnet for 1. november 1992 inneholdt artikkelen «Utdanning med en hensikt». Under underoverskriften «En hensiktsmessig utdanning» stod det blant annet: «De kristne bør være i stand til å forsørge seg selv, også hvis de er pionerer, heltidsforkynnere. (2. Tessaloniker 3: 10—12) . . . Hvor mye utdanning trenger en kristen ungdom for å følge disse bibelske prinsippene og oppfylle sine kristne forpliktelser? . . . Hva [slags lønn] kan betegnes som ’passelig’ . . . for dem som ønsker å være pionerer, heltidsforkynnere av det gode budskap? De må vanligvis ha en deltidsjobb for å unngå å legge ’en dyr byrde’ på sine brødre eller på familien. — 1. Tessaloniker 2: 9.»

⁹ Hvis den som planlegger å bli pioner, kommer til at det er nødvendig med videre utdanning for å kunne utføre heltidstjeneste, gir Vakttårnet for 1. november 1992 denne anbefalingen: «Hvis en kristen ungdom velger videre utdanning, vil han gjøre vel i å ta denne mens han bor hjemme, hvis det i det hele tatt er mulig. Da kan han opprettholde sine normale kristne studievaner og sin møtedeltagelse og forkynnervirksomhet.»

¹⁰ En ung mann på 22 år i Afrika måtte gå på handelsskole, selv om han først og fremst ønsket å være pioner. Mens han gikk på handelsskolen, begynte han som hjelpepioner. Kameratene hans gjorde narr av ham og sa at han helt sikkert kom til å stryke til eksamen. Han svarte bestandig: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet.» Han utviste selvdisiplin ved å stå svært tidlig opp hver morgen, gjøre lekser i to timer og så delta i felttjenesten om ettermiddagen etter skoletid. Hele skolen ble overrasket da denne unge mannen ble nummer tre ved en spesiell eksamen som ble avlagt for å velge ut de tre dyktigste elevene, som skulle få et stipend. Den eleven som ble nummer to, var en interessert person som vår bror, pioneren, studerte Bibelen med på skolen. Den eleven som ble nummer én, var et annet nidkjært ungt vitne for Jehova.

¹¹ De eldste gjør sitt: De eldste i menigheten, som er stolt over det arbeidet som pionerene utfører, gir disse nidkjære tjenerne stor oppmuntring. De eldste er glad for å gjøre dette, for de vet at flittige, produktive pionerer er en velsignelse for enhver menighet. Når noen har vært alminnelig pioner i et års tid, er han kvalifisert til å få ytterligere opplæring ved pionertjenesteskolen. Dette kurset har vist seg å være et uvurderlig redskap når det gjelder å forbedre pionerenes effektivitet. Selv om pionerene utgjør fortroppen i arbeidet, trenger også de kjærlig oppmuntring, og de eldste bør være våkne for å dekke dette behovet. — 1. Pet. 5: 1—3.

¹² Hvordan kan de eldste oppmuntre til pionertjeneste? En bra begynnelse vil være at de fra tid til annen vurderer hvem som kanskje kan trakte etter dette privilegiet. De eldste kan kontakte enkeltpersoner som ser ut til å befinne seg i en gunstig situasjon med tanke på pionertjenesten, deriblant mange som er regelmessige hjelpepionerer, men også pensjonister, husmødre og skoleelever. Ingen bør få følelsen av at de er forpliktet til å søke. Med litt praktisk oppmuntring kan det imidlertid være at de som har et ønske om å begynne, men som har nølt med å søke, finner ut at pionertjenesten er innenfor deres rekkevidde.

¹³ Når de eldste oppmuntrer dem som ønsker å søke, bør de ha i tankene at det ikke er nødvendig at en søker har vært hjelpepioner i flere måneder før han begynner som alminnelig pioner. (km 8/86, innlegget, avsn. 24—26) De eldste bør naturligvis være noenlunde sikre på at søkeren er i stand til å oppfylle timekravet.

¹⁴ Etter at søknaden er vurdert av menighetens tjenesteutvalg og omhyggelig kontrollert av sekretæren, som forvisser seg om at alle spørsmålene er besvart, bør den straks sendes til Selskapet.

¹⁵ Sekretæren bør holde de eldste informert om eventuelle problemer som pionerene måtte ha. Dette er spesielt viktig i menigheter der det er mange pionerer. I tillegg til å vurdere virksomheten til pionerene ved slutten av tjenesteåret, som det blir anmodet om i Menighetens analytiske rapport (S-10-N), bør sekretæren ha et møte med tjenestetilsynsmannen i begynnelsen av mars for å se om det er noen som har problemer med å oppfylle timekravet, og som kanskje trenger personlig oppmerksomhet. (Se Vår tjeneste for Riket for februar 1993 under Opplysninger.) Hvis det straks blir gitt hjelp, vil pioneren kanskje bli i stand til å nå målet innen utløpet av tjenesteåret.

¹⁶ Et stort antall nye pionerer er unge av år og relativt nye i sannheten. Vi gleder oss virkelig over deres ivrige ånd! Men disse nye trenger fremdeles opplæring for å bli dyktige i hus-til-hus-arbeidet, for å kunne foreta effektive gjenbesøk og for å kunne undervise når de leder bibelstudier. Hvis de unge pionerene ikke får denne opplæringen, kan det hende at de blir motløse etter et års tid og etter hvert slutter i pionertjenesten fordi de ikke oppnår gode resultater i tjenesten. Årvåkne eldste vil kanskje være i stand til å oppdage mindre problemer eller en nedtrapping av virksomheten. Hvis problemet straks blir viet oppmerksomhet, og pioneren får hjelp, kan han kanskje glede seg over å utføre en produktiv tjeneste i mange år.

¹⁷ Kan du fiske i andre vann? Noen av Jesu disipler var fiskere. Fra tid til annen hendte det at de fisket hele natten uten å få noen ting. (Joh. 21: 3) Enkelte steder her i landet der ’menneskefisket’ har pågått i årevis, er det kanskje noen pionerer som kommer fram til at det er for få «fisk» igjen i de «vann» som tilhører deres menighet. (Matt. 4: 19) Men hvor begeistret blir vi ikke når vi hører opplevelser fra steder der forkynnere og pionerer leder mange bibelstudier! Den gleden som pionerer på slike steder erfarer, er tydelig.

¹⁸ Noen er kanskje begynt i pionertjenesten fordi de visste at det var rett å gjøre det, men har lurt på om de ville lykkes i denne tjenesten. De har kanskje hatt sine tvil da de søkte. Til å begynne med oppnådde de kanskje få resultater i tjenesten. Men med tiden ble de dyktigere, og det var tydelig at Jehova velsignet deres arbeid. Som følge av dette økte deres glede og tillit. For noen har pionertjenesten også vist seg å bli et springbrett til Betel-tjeneste, opplæring ved Gilead-skolen og misjonærtjeneste, tjenesteopplæringsskolen og til og med tjeneste som reisende tilsynsmann.

¹⁹ Det er kanskje ikke mulig for deg å dra nytte av opplæringen ved Gilead-skolen, men det er fremdeles muligheter for å fiske i andre vann her i landet hvis ditt nåværende distrikt ikke er særlig produktivt. Det å flytte vil kanskje kreve at du må foreta visse justeringer i din livsstil, men de åndelige belønningene kommer uten tvil til å bli svært store. — Matt. 6: 19—21.

²⁰ Hvis omstendighetene tillater det, kan det også være at du er i stand til å hjelpe en menighet i nærheten, innenfor din egen krets. Hvis du er kvalifisert, vil kretstilsynsmannen med glede komme med forslag til menigheter i kretsen der det er behov for en pioner til.

²¹ Noen pionerer og forkynnere har vært i stand til å dekke behovet i sitt eget område mens de ble værende på hjemstedet. De har kanskje kjennskap til et annet språk. Er det slik at en anselig del av befolkningen i ditt distrikt snakker et annet språk? Er det noen som trenger å få del i Rikets budskap ved hjelp av noen som kan tegnspråk? De som har kjennskap til andre språk, kan være til stor hjelp når det gjelder å nå alle slags mennesker med Rikets budskap. Dette kan være en stor utfordring, men kan også vise seg å gi stor lønn. — 1. Tim. 2: 4; Tit. 2: 11.

²² Hvis du for tiden gjør alt du kan for å ære Jehova, bør du glede deg over dine nåværende tjenesteprivilegier. Hvis du føler at du kan gjøre mer, bør du legge saken fram for Jehova i bønn. Analyser grundig hvilke forandringer dine omstendigheter tillater deg å foreta. Drøft planene dine med en eldste som har pionerånd, eller med kretstilsynsmannen. Når du under bønn har tatt en praktisk avgjørelse, bør du straks handle i samsvar med den, i tillit til Jehovas løfte om at han vil ære dem som ærer ham. — Heb. 13: 5, 6; 1. Sam. 2: 30.