Watchtower ONLINE LIBRARY
Watchtower
ONLINE LIBRARY
Norsk
  • BIBELEN
  • PUBLIKASJONER
  • MØTER
  • km 8/95 s. 3–4
  • La oss stille villig opp for å gjøre enhver god gjerning

Ingen videoer tilgjengelig.

Det oppsto en feil da videoen skulle spilles av.

  • La oss stille villig opp for å gjøre enhver god gjerning
  • Vår tjeneste for Riket – 1995
  • Lignende stoff
  • La oss møte villig fram
    Vår tjeneste for Riket – 1996
  • «Anstreng dere på det kraftigste»!
    Vakttårnet – forkynner av Jehovas rike – 1972
  • De ’søker riket først’
    Jehovas vitner – forkynnere av Guds rike
  • Hvordan du kan utvide din tjeneste
    Organisert for å gjøre Jehovas vilje
Se mer
Vår tjeneste for Riket – 1995
km 8/95 s. 3–4

La oss stille villig opp for å gjøre enhver god gjerning

1 I en verdslig bok står det om Jehovas vitner: «Det ville være vanskelig å finne medlemmer av noen annen gruppe som arbeider så hardt med sin religion som Jehovas vitner gjør.» Hvorfor arbeider Jehovas vitner så hardt og med en så villig ånd?

2 Én grunn til det er at de er overbevist om at det er kort tid igjen. Jesus var klar over at han hadde begrenset tid på seg til å fullføre sitt arbeid på jorden. (Joh. 9: 4) Den herliggjorte Guds Sønn hersker nå midt blant sine fiender, og Jehovas folk er klar over at de har begrenset tid på seg til å utføre sitt arbeid. Derfor stiller de villig opp for å utføre hellig tjeneste. (Sal. 110: 1—3) Ettersom det trengs flere til innhøstningsarbeidet, kan de ikke la hendene synke. (Matt. 9: 37, 38) De prøver derfor å etterligne Jesus, som var et fullkomment eksempel ved sin villighet og sin arbeidsomhet. — Joh. 5: 17.

3 En annen grunn til at Jehovas vitner legger hele sin sjel i arbeidet, som for Jehova, er at deres verdensomfattende organisasjon skiller seg ut fra alle andre grupper. Andre religiøse organisasjoner krever som regel bare et minimum av tid og anstrengelser fra tilhengernes side. Troen har liten eller ingen innvirkning på deres daglige liv, på den måten de behandler andre på, eller på de mål de setter seg i livet. De mangler den drivkraft som den sanne tro gir. De vil at deres hyrder skal ’si dem slikt som de gjerne vil høre’, og forsikre dem om at det lille de gjør, er nok. (Jes. 30: 10) Prestene har gjort som de er blitt bedt om, ved å ’klø folk i øret’ og få dem til å bli likegyldige og åndelig dovne. — 2. Tim. 4: 3.

4 For en kontrast til Jehovas folk! Alt ved vår tilbedelse krever anstrengelser og arbeid. Hver dag og i alt vi foretar oss, lever vi i samsvar med vår tro. Selv om sannheten gir oss stor glede, innebærer den også at vi kjemper en «stor kamp» for å innfri det den krever av oss. (Jevnfør 1. Tessaloniker 2: 2.) Bare det å ta hånd om de forpliktelser som hører dagliglivet til, er nok til å holde folk flest travelt opptatt. Men vi lar ikke dette hindre oss i å sette Rikets interesser på førsteplassen. — Matt. 6: 33.

5 Det vi blir bedt om å gjøre i tjenesten for Jehova, er så gagnlig og presserende at vi «kjøper» tid fra andre gjøremål for å bruke tid til nyttigere, åndelige gjøremål. (Ef. 5: 16) En viktig spore som får oss til å fortsette vårt harde arbeid, er at vi vet at vår gudhengivenhet og villighet behager Jehova. De rike velsignelsene vi får del i nå, og utsiktene til liv i framtiden får oss til å være fast bestemt på å fortsette å ’arbeide hardt og anstrenge oss’. — 1. Tim. 4: 10.

6 Glød og selvoppofrelse: Folk i sin alminnelighet prioriterer materielle behov og interesser høyere enn alt annet. De mener de har full rett til å konsentrere seg om hva de skal spise, drikke og ha på seg. (Matt. 6: 31) De nøyer seg ikke med å skaffe seg det de trenger, men streber etter å nyte livet fullt ut nå og etter å få ’mange gode ting liggende for mange år, slik at de kan ta det med ro, spise, drikke og være glade’. (Luk. 12: 19) Den typiske kirkegjenger mener at enhver personlig anstrengelse som hans religion krever, er en krenkelse av hans rettigheter. Han kan ikke tenke seg å oppgi eller skjære ned på visse materielle goder eller å gi avkall på en interesse. Fordi han er selvopptatt, er tanken om å være selvoppofrende helt fjern for ham.

7 Vi ser annerledes på dette. Guds Ord har fått oss til å tenke på en annen måte, slik at vi tenker Guds tanker istedenfor menneskers tanker. (Jes. 55: 8, 9) Vi har mål i livet som går lenger enn til det kjødelige. Opphøyelsen av Jehovas overherredømme og helligelsen av hans navn er det viktigste i hele universet. Det er så viktig at alle nasjonene ’er som ingen ting for ham’ til sammenligning. (Jes. 40: 17) Ethvert forsøk på å leve på en måte som ikke tar Guds vilje i betraktning, må regnes for å være dårskap. — 1. Kor. 3: 19.

8 Noen materielle ting er nødvendige, og andre er nyttige når vi utfører vår tjeneste for Riket, men vi er klar over at dette ikke er «de viktigere ting». (Fil. 1: 10) I tråd med ånden i 1. Timoteus 6: 8 legger vi ikke så stor vekt på det materielle. Vi skjønner at det er mer fornuftig å konsentrere seg om ’de usynlige ting, som er evige’. — 2. Kor. 4: 18.

9 Jo mer vi tenker Guds tanker, jo mindre bekymret blir vi for materielle ting. Når vi tenker på det Jehova har gjort for oss allerede, og de velsignelsene han har lovt oss i framtiden, er vi villige til å ofre det han måtte be oss om. (Mark. 10: 29, 30) Vi skylder ham selve livet. Hadde det ikke vært for hans barmhjertighet og kjærlighet, hadde vi ikke kunnet glede oss over livet nå og heller ikke i framtiden. Vi føler oss forpliktet til å gi av oss selv, ettersom alt vi gjør i hans tjeneste, ’er det vi er skyldige å gjøre’. (Luk. 17: 10) Det vi blir bedt om å gi tilbake til Jehova, hva det enn måtte være, gir vi med glede, for vi vet at vi skal «høste rikelig». — 2. Kor. 9: 6, 7.

10 Det er behov for villige arbeidere nå: Helt fra begynnelsen av har den kristne menighet vært svært aktiv. Før Jerusalems ødeleggelse i år 70 måtte det avlegges et grundig vitnesbyrd. I løpet av den tiden var Jesu disipler «sterkt opptatt med ordet». (Apg. 18: 5) På grunn av den raske veksten måtte det læres opp flere evangelister og hyrder. Det var behov for menn som hadde erfaring i å snakke med verdslige myndigheter, og for dyktige menn som kunne føre tilsyn med innsamlingen og fordelingen av materielle ting. (Apg. 6: 1—6; Ef. 4: 11) Mens det var noen få som var forgrunnsfigurer, befant de fleste seg i bakgrunnen. Men alle sammen ’anstrengte seg kraftig’ og samarbeidet helhjertet om å få arbeidet utført. — Luk. 13: 24.

11 I de mange århundrene som fulgte, var det forholdsvis lite behov for en iherdig virksomhet i verdensomfattende målestokk, men da Jesus ble konge i Riket i 1914, ble virksomheten gjenopplivet. Til å begynne med var det få som var klar over at det ville bli så stort behov for arbeidere i forbindelse med Rikets interesser at det ville bli nødvendig med hjelp fra millioner av villige mennesker over hele jorden.

12 I dag er organisasjonen travelt opptatt med en lang rekke ressurskrevende prosjekter. Virksomheten øker og øker. Den alvorlige tiden vi lever i, får oss til å anstrenge oss og til å bruke ethvert aktivum vi har til rådighet, i det arbeidet som skal gjøres. Ettersom enden for hele den onde tingenes ordning er så nær, regner vi med enda mer intens aktivitet i tiden framover. Enhver innviet tjener for Jehova blir bedt om villig å gjøre en innsats i det presserende innsamlingsarbeidet.

13 Hva er det som trenger å bli gjort? Vi har all grunn til å si at det er «rikelig å gjøre i Herrens gjerning». (1. Kor. 15: 58) I mange distrikter hvor tiden er moden for innhøstning, er det få arbeidere. Vi blir oppfordret til å gjøre vårt, ikke bare når det gjelder å forkynne grundig i vårt eget distrikt, men også når det gjelder å ta imot den utfordring det er å tjene på et sted hvor behovet er større.

14 Det er rosverdig at forkynnere i alle deler av verden også stiller villig opp for å utføre annen virksomhet. Det kan dreie seg om å oppføre bygninger som skal brukes i tilbedelsen, å tjene på stevner, å hjelpe til med nødhjelpsarbeid i forbindelse med katastrofer eller å gjøre rent i sin egen Rikets sal på regelmessig basis. Når det gjelder det sistnevnte, er det snakk om å sørge for at Rikets sal er ren og ordentlig etter hvert møte. Når en utfører oppgaver som kanskje blir betraktet som mindreverdige, viser en at en har den rette forståelsen av Jesu ord i Lukas 16: 10: «Den som er tro i det minste, er også tro i mye, og den som er urettferdig i det minste, er også urettferdig i mye.»

■ Å støtte opp om menighetens virksomhet: Selv om hver menighet fungerer som en del av organisasjonen og blir rettledet av «den tro og kloke slave», består den av enkeltpersoner, av de enkelte forkynnere. (Matt. 24: 45) Det menigheten utretter, er for en stor del avhengig av hvor mye den enkelte er villig til og i stand til å gjøre. Menigheten konsentrerer seg om å få det gode budskap forkynt i sitt distrikt, å gjøre nye disipler og så å styrke dem åndelig sett. Hver enkelt av oss kan bidra med noe her. Vi kan også sette oss mål når det gjelder å studere, å komme med meningsfylte kommentarer på møtene og å hjelpe personer i menigheten som kunne trenge litt hjelp. Alt dette gir oss mange fine anledninger til å vise hvor villige vi er.

■ Å ta ledelsen som tilsynsmann: Jehova har betrodd de utnevnte eldste i menigheten å føre tilsyn med den enkelte menighet. (Apg. 20: 28) Dette er menn som har traktet etter dette privilegiet og bestrebet seg på å kvalifisere seg til å få det. (1. Tim. 3: 1) Praktisk talt hver eneste bror i menigheten har muligheter i seg til å bli kvalifisert til å påta seg mer ansvar. Mange brødre er i ferd med å utvikle seg åndelig sett og trenger å fortsette å vokse mens de får rettledning og kjærlig hjelp fra menighetens eldste. De bør flittig studere Bibelen og våre publikasjoner. De kan vise sin villighet ved at de underordner seg under de utnevnte eldste, etterligner deres tro og framelsker de egenskapene som kreves av tilsynsmenn. — Hebr. 13: 7, 17.

■ Å begynne i heltidstjenesten: Menighetens fremste oppgave er å forkynne det gode budskap. (Matt. 24: 14) For en velsignelse det er når iherdige forkynnere øker sin innsats ved å bli pionerer! Som regel må de foreta justeringer i sitt liv for å klare dette. Kanskje må de gjøre enda flere forandringer for å kunne holde det gående i denne spesielle tjenesten. Men de som holder fast ved dette privilegiet istedenfor å gi opp etter et år eller så på grunn av noe som midlertidig gjør dem motløse, vil så avgjort få erfare at Jehova velsigner dem rikt. Kjærlige eldste og andre modne kan bidra til at pionerene gjør det godt, ved å oppmuntre dem i ord og gjerning. Ungdommer som blir pionerer like etter at de er ferdig med skolen, har virkelig en fin innstilling. Det har også voksne som blir alminnelige pionerer så snart de har fått redusert sine verdslige forpliktelser. For en glede innviede kristne erfarer når de på denne måten samarbeider med Jehova om å sette fart i innsamlingsarbeidet! — Jes. 60: 22.

■ Å være med på å bygge og vedlikeholde Rikets saler: Det er blitt bygd hundrevis av Rikets saler og også mange stevnehaller rundt om i verden. Det er fantastisk å tenke på at så godt som alt arbeidet er blitt utført av våre brødre og søstre, som villig har brukt sin tid og sine evner til dette. (1. Krøn. 28: 21) Tusenvis av villige arbeidere holder disse bygningene i god stand ved å ta seg av alle de oppgavene som trengs. (2. Krøn. 34: 8) Dette arbeidet er én side av vår hellige tjeneste. De som villig gir av seg selv på denne måten, ber derfor ikke om å få refundert utgifter de har i denne tjenesten, like lite som de ville be om å få betalt for å forkynne fra hus til hus, holde offentlige foredrag i menigheten eller hjelpe til med stevnearbeid. Disse frivillige stiller opp når det skal tegnes og bygges steder for tilbedelse til Jehovas pris. De hjelper villig til med slike ting som å fylle ut juridiske dokumenter, føre regnskap, inngå kjøpekontrakter og beregne mengden av materialer og utstyr som trengs. Disse lojale tjenerne for Jehova føyer ikke til noen administrasjonsutgifter og prøver ikke på noen som helst måte å skaffe seg noen materiell fortjeneste, verken direkte eller indirekte, fra de tjenester de yter, ettersom alle deres evner og ressurser er innviet til Jehova. Denne virksomheten krever flittige arbeidere som yter sine tjenester ’av hele sin sjel, som for Jehova’. — Kol. 3: 23.

15 Hva er det så som gjør Jehovas folks villighet så unik? Det er at vi er innstilt på å gi. Vår gavmildhet strekker seg lenger enn til å gi penger eller materielle ting — vi gir villig av oss selv. Vi «møter villig fram». (Salme 110: 3) Det er det som er kjernen i vår innvielse til Jehova. Vi blir belønnet på en spesiell måte. Vi erfarer «større lykke» og ’høster rikelig’ fordi det vi gjør, blir verdsatt av andre, som gir til oss til gjengjeld. (Apg. 20: 35; 2. Kor. 9: 6; Luk. 6: 38) Vår største Velgjører er vår himmelske Far, Jehova, som «elsker en glad giver». (2. Kor. 9: 7) Han vil gi oss hundre foll igjen, med velsignelser som vil vare i all evighet. (Mal. 3: 10; Rom. 6: 23) Når det står privilegier i tjenesten for Jehova åpne for deg, vil du da stille villig opp og svare slik som Jesaja svarte: «Se, her er jeg. Send meg»? — Jes. 6: 8.

    Norske publikasjoner (1950-2025)
    Logg ut
    Logg inn
    • Norsk
    • Del
    • Innstillinger
    • Copyright © 2025 Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania
    • Vilkår for bruk
    • Personvern
    • Personverninnstillinger
    • JW.ORG
    • Logg inn
    Del