Menighetstjenerne utfører en verdifull tjeneste
1 «De [har] vist at de virkelig er trofaste menn. Deres tro har kommet til uttrykk i deres iver i tjenesten for Riket og ønske om å hjelpe andre til å bli faste i troen.» Det sier boken Organisert for å fullføre vår tjeneste (side 57) om menighetstjenerne. Ja, våre menighetstjenere er virkelig eksempler til etterfølgelse. Det at vi samarbeider med dem og med de eldste, ’bidrar til legemets vekst, så det kan bygge seg selv opp i kjærlighet’. — Ef. 4: 16.
2 Menighetstjenerne fyller en viktig rolle i menigheten. Tenk på alle de verdifulle oppgavene de tar seg av! De tar hånd om regnskapet, litteraturen, bladene, abonnementene og distriktene, og de er ordensvakter, tar seg av høyttaleranlegget og hjelper til med vedlikeholdet av Rikets sal. De er med på den teokratiske tjenesteskolen og på tjenestemøtet. Noen av dem holder også offentlige foredrag og leder kanskje noen av menighetsmøtene. I likhet med lemmene på et legeme utfører menighetstjenerne nødvendige oppgaver. — 1. Kor. 12: 12—26.
3 Når menighetstjenerne samarbeider harmonisk med de eldste som del av ett ’legeme’ i gjensidig respekt og forståelse, blir også andre oppmuntret til å gjøre det samme. (Kol. 2: 19) Ved at de trofast tar hånd om sine oppgaver uke etter uke, og ved at de viser andre personlig interesse, bidrar de til at menigheten går framover åndelig sett.
4 Hva kan vi gjøre for å vise at vi setter pris på de arbeidsomme menighetstjenerne? Vi bør kjenne til de oppgavene de har fått, og vise at vi gjerne samarbeider når det er behov for vår hjelp. Vi kan i ord og gjerning fortelle dem at vi er glad for det arbeidet de gjør. (Ordsp. 15: 23) De som arbeider hardt til gagn for oss, fortjener oppriktig anerkjennelse. — 1. Tess. 5: 12, 13.
5 Guds Ord angir hvilken rolle menighetstjenerne har, og hvilke kvalifikasjoner de må ha. (1. Tim. 3: 8—10, 12, 13) Deres verdifulle hellige tjeneste er uunnværlig for menighetens virksomhet. Slike menn fortjener at vi fortsetter å oppmuntre dem, for de har alle «rikelig å gjøre i Herrens gjerning». — 1. Kor. 15: 58.