Spørrespalten

◼ Hvem bør be på vegne av menigheten på møtene?

Bønner som blir bedt i menigheten, er en viktig del av vår tilbedelse. Å representere andre overfor Jehova er et dyrebart privilegium og et stort ansvar. I betraktning av hvor viktige bønnene er, må de eldste vise god dømmekraft når de avgjør hvilke brødre som er kvalifisert til å be på møtene på vegne av menigheten. Døpte brødre som representerer menigheten, bør være modne kristne Ordets tjenere som er kjent som gode eksempler og har menighetens respekt. Deres ærbødige og respektfulle bønner bør vitne om at de står i et godt forhold til Jehova Gud. Artikkelen «Led andre i bønn med et ydmykt hjerte» i Vakttårnet for 15. mai 1986 nevner noen viktige prinsipper som er særlig nyttige for dem som ber offentlig på vegne av menigheten.

De eldste vil ikke la en bror lede menigheten i bønn hvis han er kjent for å være flåsete eller for å ha en tvilsom oppførsel. En bror som har en tendens til å være misfornøyd eller er tilbøyelig til å bruke offentlige bønner som et middel til å komme inn på personlige uoverensstemmelser, vil ikke bli valgt ut. (1. Tim. 2: 8) Selv om en bror i tenårene er døpt, må de eldste avgjøre om han er åndelig moden nok til å kunne be på vegne av menigheten. — Apg. 16: 1, 2.

Av og til kan det være at det på et frammøte til felttjeneste er nødvendig at en døpt søster ber bønnen hvis det ikke er noen kvalifisert bror der som kan representere gruppen. Da trenger hun å ha noe passende på hodet. Hvis det er sannsynlig at det ikke kommer noen kvalifisert bror til bestemte frammøter, bør de eldste gi en kvalifisert søster i oppdrag å ta ledelsen.

Det er vanlig at han som er ordstyrer for det offentlige foredraget, ber den innledende bønnen. Men på andre menighetsmøter kan en annen enn den som åpner møtet eller har den siste posten, bli spurt om å be den innledende eller den avsluttende bønnen hvis det er flere enn noen få kvalifiserte brødre til stede. Uansett bør en bror som skal be på et menighetsmøte, vite om det på forhånd, så han kan tenke over hva han skal si. Da kan han be en sammenhengende, oppriktig bønn som passer til akkurat det møtet.

Slike bønner trenger ikke å være lange. Når en bror ber en offentlig bønn, er det som regel lettere for andre å forstå det han sier, hvis han står oppreist, snakker høyt nok og uttaler ordene tydelig. Da kan alle som er på møtet, høre bønnen og si «Amen!» fra hjertet. — 1. Krøn. 16: 36; 1. Kor. 14: 16.