«Kampen tilhører Jehova»

Hele saken begynte i 1999, da myndighetene i Frankrike sa at det franske avdelingskontoret måtte betale skatt på bidragene som var mottatt mellom 1993 og 1996. Saken ble prøvd for franske domstoler, men vi fikk ingen rettferdig dom. Etter at vi tapte saken i en ankedomstol, konfiskerte myndighetene en pengesum på over 4,5 millioner euro (over 50 millioner kroner) fra avdelingskontorets bankkonto. Den eneste måten å få pengene tilbake på var å få saken behandlet i EMD. Men før det skjedde, krevde EMD at vi og myndighetenes juridiske team skulle ha et møte sammen med en av representantene deres for å finne ut om vi kunne komme til enighet uten å ta saken opp for retten.

Vi regnet med at representanten ville prøve å presse oss til å betale en liten del av den summen myndighetene krevde. Men vi var fullstendig klar over at det å betale bare en eneste euro ville være et brudd på bibelske prinsipper. Brødrene og søstrene hadde jo gitt bidrag for å støtte arbeidet for Riket, så bidragene deres tilhørte ikke myndighetene. (Matt 22:21) Men vi dro på møtet for å vise at vi respekterte domstolen.

Vi møtte opp i et av domstolens elegante konferanserom. Møtet begynte som forventet. Representanten for domstolen sa med en gang at Jehovas vitner måtte betale noe av den skatten Frankrike ba om. Vi følte plutselig at vi måtte spørre henne: «Er du klar over at myndighetene allerede har konfiskert over 4,5 millioner euro fra bankkontoen vår?»

Da myndighetenes juridiske team bekreftet at de hadde gjort det, fikk hun et helt nytt syn på saken. Det var tydelig at hun ble sjokkert. Hun skjelte dem ut og avsluttet møtet med det samme. Vi ble alle veldig overrasket. Men vi forsto at Jehova hadde fått saken til å ta en annen retning, sånn at vi kunne vinne. Vi var glade da vi forlot møtet, og vi kunne nesten ikke tro hva som hadde skjedd.

Den 30. juni 2011 tok EMD en enstemmig avgjørelse i vår favør. Det myndighetene hadde gjort, var ulovlig, og de måtte betale tilbake pengene de hadde konfiskert, med renter! Denne historiske avgjørelsen har beskyttet den sanne tilbedelsen i Frankrike helt fram til i dag. Det ene lille spørsmålet, som vi stilte uten å ha planlagt det, var som den steinen som drepte Goliat – det forandret saken totalt. Hvorfor vant vi? Fordi, som David sa til Goliat: «Kampen tilhører Jehova.» – 1. Sam 17:45–47.

Dette er ikke den eneste gangen Jehovas folk har vunnet juridiske kamper. Selv om vi har møtt kraftig politisk og religiøs motstand, har vi vunnet 1225 saker i de høyeste rettsinstansene i 70 land og i internasjonale domstoler. Disse juridiske seirene beskytter de grunnleggende rettighetene våre, for eksempel retten til å være registrert som trossamfunn, forkynne offentlig, nekte å delta i patriotiske seremonier og nekte å ta imot blod.

Hva var grunnen til at jeg hadde blitt involvert i denne juridiske saken i Europa, når jeg egentlig tjente på Jehovas vitners hovedkontor i New York i USA?

FORMET AV MISJONÆRFORELDRE

Foreldrene mine, George og Lucille, ble uteksaminert fra den 12. Gilead-klassen, og de tjente i Etiopia da jeg ble født i 1956. De oppkalte meg etter «evangelisten Filip» fra det første århundre. (Apg 21:8) Året etter ble arbeidet vårt forbudt i landet. Selv om jeg var veldig liten, husker jeg tydelig at familien tjente Jehova i hemmelighet. Jeg syntes det var spennende! Men dessverre ba myndighetene oss om å forlate landet i 1960.

Familien flyttet til Wichita i Kansas i USA, men foreldrene mine mistet aldri den kjærligheten de hadde hatt til tjenesten som misjonærer. Sannheten var det viktigste for dem. Og de lærte meg, storesøsteren min, Judy, og lillebroren min, Leslie, som begge også hadde blitt født i Etiopia, å elske Jehova og tjene ham helhjertet. Jeg ble døpt da jeg var 13 år. Tre år senere flyttet vi til Arequipa i Peru, fordi det var behov for forkynnere der.

I 1974, da jeg bare var 18 år, ga avdelingskontoret i Peru meg og fire andre brødre i oppdrag å være spesialpionerer. Vi skulle forkynne høyt oppe i Andesfjellene, der ingen hadde forkynt før. Det betydde at vi skulle forkynne for folk som snakket quechua og aymara. Vi reiste i en bobil som vi kalte «Arken» fordi den lignet på en stor boks. Jeg har gode minner av at jeg kunne bruke Bibelen for å vise folk fra disse urbefolkningsgruppene at Jehova snart skal gjøre slutt på sykdom, fattigdom og død. (Åp 21:3, 4) Mange av dem kom i sannheten.

JEG FLYTTER TIL HOVEDKONTORET

I 1977 var Albert Schroeder, som var medlem av det styrende råd, på besøk i Peru. Han oppfordret meg til å søke om å begynne som betelitt på hovedkontoret, så jeg gjorde det. Kort tid senere, den 17. juni 1977, begynte jeg å tjene på Betel i Brooklyn. I løpet av de fire neste årene var jeg i renholds- og vedlikeholdsavdelingene.

I juni 1978 møtte jeg Elizabeth Avallone på et internasjonalt stevne i New Orleans i Louisiana. Hun hadde også blitt oppdratt av foreldre som satte sannheten på førsteplassen i livet. Da jeg traff henne, hadde hun vært pioner i fire år, og hun hadde lyst til å fortsette å bruke livet sitt i heltidstjenesten. Vi holdt kontakten, og det gikk ikke lang tid før vi ble veldig forelsket. Vi giftet oss den 20. oktober 1979, og hun begynte på Betel sammen med meg.

Den første menigheten vi gikk i sammen, var en spansktalende menighet i Brooklyn. Brødrene og søstrene der var så kjærlige og gode mot oss. Opp igjennom årene har vi vært i tre andre fine menigheter, som også har fått oss til å føle oss hjemme, og som har støttet oss i Betel-tjenesten vår. Vi er veldig takknemlige for det. Vi er også takknemlige for venner og familie som hjalp oss med å ta vare på foreldrene våre etter hvert som de ble eldre.

JEG BLIR MED I DE JURIDISKE KAMPENE

I januar 1982 ble jeg bedt om å begynne i den juridiske avdelingen på Betel. Jeg ble veldig overrasket. Tre år senere ble jeg spurt om å begynne å studere juss for å bli advokat. Det gjorde inntrykk på meg å lære om at mange av de rettighetene man har i USA og i andre land, har blitt styrket på grunn av de juridiske seirene Jehovas vitner har vunnet. Disse viktige sakene ble drøftet nøye i klasserommet.

I 1986, da jeg var 30 år, ble jeg utnevnt til tilsynsmann for den juridiske avdelingen. Jeg syntes det var stort at Betel viste meg den tilliten selv om jeg var så ung. Men jeg følte meg også overveldet, for det var mye jeg ikke kunne, og jeg skjønte at det ikke kom til å bli lett.

Jeg ble ferdig utdannet som advokat i 1988. Men jeg forsto ikke hvor mye skolegangen hadde påvirket meg og forholdet mitt til Jehova. Høyere utdanning kan gjøre at man blir opptatt av seg selv og sine egne prestasjoner, og man kan begynne å tenke at man er bedre enn dem som ikke har tatt høyere utdanning. Elizabeth reddet meg heldigvis! Hun hjalp meg til å få like gode åndelige rutiner som jeg hadde hatt før jeg begynte med jusstudiene. Det tok tid, men etter hvert fikk jeg et nært forhold til Jehova igjen. Jeg kan skrive under på at det å ha masse kunnskap ikke er det viktigste i livet. Det som gjør livet meningsfullt, er å ha et nært vennskap med Jehova og å elske ham og brødrene og søstrene.

JEG ER MED PÅ Å «FORSVARE OG JURIDISK SETT GRUNNFESTE DET GODE BUDSKAP»

Etter at jeg var ferdig med utdannelsen, kunne alt fokuset være på avdelingen på Betel. Vi skulle ta oss av juridiske saker og beskytte Jehovas organisasjon og rettighetene våre til å forkynne det gode budskap. Det har vært en spennende, men også utfordrende oppgave, for ting forandrer seg raskt i organisasjonen. Før pleide organisasjonen for eksempel å ta betalt for litteraturen. Men da det på begynnelsen av 1990-tallet ble bestemt at vi skulle slutte med det, ble den juridiske avdelingen spurt om å hjelpe til med avviklingen av denne ordningen. Etter det har ikke Jehovas vitner tatt betalt for publikasjonene de produserer. Dette gjorde arbeidet på Betel og i distriktet lettere, og det gjør også at vi unngår problemer som har med skatt å gjøre. Noen tenkte at dette ville føre til at organisasjonen ikke hadde råd til å produsere litteratur, og at færre ville få lære om Jehova. Men det motsatte skjedde. I dag er det over dobbelt så mange Jehovas vitner i verden enn det var i 1990, og folk overalt har tilgang på bibelske publikasjoner helt gratis. Jeg har lært at sånne store forandringer i organisasjonen bare kan lykkes på grunn av Jehovas hjelp og den veiledningen han gir gjennom den trofaste slaven. – 2. Mos 15:2; Matt 24:45.

Vi vinner ikke saker i retten bare fordi vi har flinke advokater. Ofte er det den gode oppførselen til Jehovas vitner som gjør inntrykk på myndighetene. Jeg så et eksempel på det i 1998 da tre medlemmer av det styrende råd og konene deres var på noen stevner på Cuba. Det at de var så vennlige og respektfulle, gjorde mer for å rette opp i de misforståelsene myndighetene hadde om Jehovas vitner, enn noe av det vi sa i møtene med dem.

Men noen ganger er det ikke mulig å løse en sak uten å måtte «forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap» i retten. (Fil 1:7) I flere tiår anerkjente for eksempel ikke myndighetene i Europa og Sør-Korea retten til å nekte å utføre militærtjeneste. På grunn av det var det rundt 18 000 brødre i Europa og over 19 000 brødre i Sør-Korea som satt i fengsel en tid fordi de nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner.

Men den 7. juli 2011 tok EMD en historisk avgjørelse i saken Bayatyan v. Armenia. Denne avgjørelsen gjorde at alle de europeiske landene måtte sørge for en ordning for siviltjeneste. Senere, den 28. juni 2018, tok Sør-Koreas forfatningsdomstol en lignende avgjørelse. Vi hadde ikke klart å vinne noen av disse seirene hvis bare noen få av de unge brødrene våre hadde gitt etter og ikke holdt seg nøytrale.

De juridiske avdelingene på hovedkontoret og avdelingskontorene verden over jobber hardt for å forsvare retten til å tilbe Jehova og forkynne om hans rike. Vi synes det er en ære å få lov til å representere brødre og søstre som møter motstand fra myndighetene. Uansett om vi vinner eller taper en sak, får vi en mulighet til å forkynne for myndighetspersoner og andre. (Matt 10:18) Dommere, representanter for myndighetene, media og folk generelt er nødt til å tenke over de skriftstedene vi tar med i de juridiske dokumentene våre, og de må også høre på oss under selve rettssaken. Oppriktige mennesker får lære om hvem Jehovas vitner er, og hvorfor vi tror det vi tror. Noen av dem har til og med blitt brødre og søstre.

TUSEN TAKK, JEHOVA!

Jeg er virkelig glad for at jeg de siste 40 årene har fått samarbeide med avdelingskontorer verden over i forbindelse med juridiske saker. Det er stort for meg at jeg har kunnet forsvare sannheten foran flere viktige domstoler og myndighetspersoner. Jeg elsker og har stor respekt for alle dem jeg samarbeider med i den juridiske avdelingen på hovedkontoret og i alle de juridiske avdelingene rundt om i verden. Jehova har gitt meg et godt og spennende liv!

I 45 år har Elizabeth lojalt og kjærlig støttet meg i både gode og vanskelige tider. Det har hun gjort til tross for at hun har en sykdom som svekker immunforsvaret hennes og gjør at hun ikke har så mye krefter. Jeg beundrer henne virkelig for det.

Vi har selv opplevd at den styrken vi har, ikke kommer av oss selv, og at de seirene vi får, ikke kommer av de evnene vi har. Som David sa: «Jehova er en styrke for sitt folk.» (Sal 28:8) Ja, det er virkelig sant at «kampen tilhører Jehova».