Jeg har hatt et sterkt ønske om å hjelpe døve

Jeg ble født i 1941 i Virdois i Finland. Begge foreldrene mine, lillebroren min, lillesøsteren min og mange andre slektninger var døve, så vi snakket sammen på tegnspråk.

Jeg lærer fantastiske ting fra Bibelen

Tegnspråk var strengt forbudt på den internatskolen jeg gikk på, som lå cirka 24 mil hjemmefra. På den tiden ble det brukt talespråk på finske skoler for døve, så vi var tvunget til å lære oss å lese på lepper. Hvis lærerne så at vi brukte tegnspråk, slo de fingrene våre så hardt med en linjal eller en pekestokk at de var hovne i flere dager.

Da jeg var ferdig med ungdomsskolen, begynte jeg på en landbruksskole. Foreldrene mine hadde en gård, så jeg måtte lære meg gårdsarbeid. Da jeg hadde fullført landbruksskolen og kom hjem igjen, så jeg at bladene Vakttårnet og Våkn opp! lå på bordet. Faren min fortalte at det sto fantastiske ting fra Bibelen i de bladene, og at et ektepar hadde begynt å studere Bibelen sammen med ham og mamma. Paret var hørende, så de kommuniserte ved hjelp av penn og papir.

Faren min sa at Guds rike skal sørge for at jorden blir et vakkert paradis, og at døde skal få en oppstandelse. Men jeg hadde lært at de som dør, kommer til himmelen. Så jeg var sikker på at han bare hadde misforstått vitnene, siden de ikke snakket tegnspråk sammen.

Da ekteparet kom for å besøke foreldrene mine igjen, spurte jeg dem om det som faren min hadde sagt til meg. «Faren din har helt rett», sa de. Så viste de meg hva Jesus sa om oppstandelsen i Johannes 5:28, 29. De fortalte at Gud skal fjerne all ondskap, at det skal bli fred på jorden, og at folk skal leve evig med perfekt helse. – Salme 37:10, 11; Daniel 2:44; Åpenbaringen 21:1–4.

Jeg ble nysgjerrig og ville vite mer, så jeg begynte å studere Bibelen sammen med et vitne som het Antero. Han kunne ikke tegnspråk, så jeg svarte på spørsmålene i studieboken ved å skrive ned svarene. Antero leste svarene mine og skrev så ned tilleggsspørsmål og kommentarer. Han var tålmodig med meg, og vi studerte i to timer hver uke på denne måten.

I 1960 var jeg på et av Jehovas vitners stevner, hvor programmet ble tolket til tegnspråk. På fredag ettermiddag ble det opplyst at det skulle være dåp neste dag. Så lørdag morgen tok jeg med meg badebukse og et håndkle, og jeg ble døpt!a Ikke lenge etter ble foreldrene og søsknene mine også døpt.

Jeg forkynner

Jeg fikk lyst til å dele det jeg hadde lært, med andre døve, og den beste måten å gjøre det på var å bruke tegnspråk. Jeg startet med å forkynne for døve i hjembyen min.

Etter hvert flyttet jeg til Tammerfors, en stor industriby. Jeg lette etter døve ved å gå fra dør til dør og spørre om de som bodde der, kjente noen døve. Jeg startet flere bibelstudier på den måten, og på bare noen få år var det over ti døve forkynnere i Tammerfors.

I 1965 møtte jeg en søt søster som het Maire. Vi giftet oss året etter. Maire lærte seg tegnspråk veldig raskt. Og hun ble min trofaste og lojale partner i tjenesten for Jehova i over 50 år.

To år senere fikk vi en sønn, Marko. Han var hørende, så morsmålet hans var finsk, men han lærte seg også finsk tegnspråk. Marko ble døpt da han var 13 år gammel.

Etter hvert ble det bare flere og flere i tegnspråkgruppen i Tammerfors. Så i 1974 flyttet vi til Åbo, hvor det ikke var noen døve vitner. Vi lette igjen etter døve ved å gå fra dør til dør. I løpet av de årene vi bodde i Åbo, ble tolv av dem jeg studerte Bibelen med, døpt.

Turer til Baltikum

I 1987 ble Marko spurt om å begynne på Betel. Tegnspråkgruppen i Åbo hadde vokst og blitt sterk, så vi begynte å tenke på å flytte til et nytt sted.

På den tiden ble det lettere å forkynne i Øst-Europa. Så i januar 1992 reiste jeg og en annen døv bror til Tallinn i Estland.

Der kom vi i kontakt med en søster som hadde en døv bror. Selv om han ikke var interessert i budskapet vårt, hjalp han oss til å komme i kontakt med mange døve i Estland. Den siste kvelden vi var der, tok han oss med på et møte som ble holdt i Tallinn av det estiske døveforbundet. Vi kom tidlig og fylte et bord med estiske og russiske blader og bøker. Vi leverte rundt 100 bøker og 200 blader, og vi fikk kontaktinformasjonen til rundt 70 personer. Dette var starten på forkynnelsesarbeidet på tegnspråk i Estland.

Etter det begynte Maire og jeg å dra på forkynnelsesturer til Estland. Vi begynte å jobbe mindre og startet som pionerer. I 1995 flyttet vi nærmere Helsingfors, sånn at vi enkelt kunne ta fergen til Tallinn. Tjenesten i Estland gikk bedre enn vi hadde drømt om!

Vi studerte Bibelen med så mange som mulig, og 16 av dem ble døpt. Blant dem var det et søskenpar – to søstre som var døvblinde. Jeg studerte med dem ved å bruke taktilt tegnspråk, noe som innebar at jeg gjorde tegn i hendene deres.

På den tiden var det ikke så lett å studere med døve, for vi hadde ingen publikasjoner på tegnspråk i området vårt. Derfor brukte jeg de fine bildene vi har i publikasjonene våre, og jeg samlet dem i en utklippsbok.

Avdelingskontoret i Finland ba meg om å besøke Latvia og Litauen for å finne ut av hvordan man kunne utvide forkynnelsesarbeidet i de baltiske landene. Vi besøkte disse landene flere ganger og hjalp de lokale vitnene med å finne døve. Nesten hvert land har sitt eget tegnspråk, så jeg lærte meg estisk, latvisk og litauisk tegnspråk og også litt russisk tegnspråk, som blir brukt av døve russere som bor i Baltikum.

Etter at vi hadde reist til Estland og de andre baltiske landene i åtte år, fikk Maire dessverre parkinson, og vi måtte derfor slutte å reise.

Organisasjonen hjelper de døve

I 1997 opprettet avdelingskontoret i Finland et team som oversatte til tegnspråk. Fordi Maire og jeg bodde i nærheten, kunne vi hjelpe til med å oversette, noe jeg fortsatt av og til gjør. Der fikk vi samarbeide med sønnen vår, Marko. Etter hvert begynte Marko og kona hans, Kirsi, å reise rundt i andre land for å gi opplæring til team som oversetter til tegnspråk.

I tillegg har avdelingskontoret organisert tegnspråkkurs for å lære hørende forkynnere tegnspråk. På grunn av det har mange kunnet hjelpe til i tegnspråkdistriktet og i menighetene og gruppene.

Jeg har fortsatt et sterkt ønske om å hjelpe

I 2004 var jeg og Maire med på å opprette den første finske tegnspråkmenigheten i Helsingfors. Etter tre år hadde det blitt en sterk menighet med mange pionerer.

Igjen begynte vi å tenke på å flytte til et sted med større behov. I 2008 flyttet vi, og vi begynte i den tegnspråkgruppen vi hadde gått i 34 år tidligere, i Tammerfors. Ett år senere ble denne gruppen den andre tegnspråkmenigheten i Finland.

Men så begynte Maires helse å bli verre og verre. Jeg tok vare på henne helt til hun døde, i 2016. Jeg savner henne veldig mye, men jeg gleder meg til å se henne igjen i den nye verden, hvor ingen skal være syke mer. – Salme 37:10, 11; Daniel 2:44; Åpenbaringen 21:1–4.

I mellomtiden bruker jeg tiden min på det jeg har brent for de siste 60 årene – å hjelpe døve til å bli kjent med Jehova!