Takknemlig for at jeg valgte riktig karriere

Jeg vokste opp på landet i Australia. Foreldrene og besteforeldrene mine ble kjent med sannheten på 50-tallet. Da jeg var seks år gammel, begynte jeg å forkynne, og jeg ble døpt da jeg var tretten. Jeg pleide ofte å være hjelpepioner i skoleferiene. Jeg elsket Jehova og ville tjene ham for alltid.

Da jeg var 15 år, la trenerne mine på skolen merke til at jeg var veldig god i sport. Et profesjonelt rugbylag ville gjerne gi meg et idrettsstipend. Jeg likte tanken på å bli profesjonell rugby-stjerne, men jeg hadde allerede innviet livet mitt til Jehova. Faren min foreslo at jeg skulle tenke på det løftet jeg hadde gitt, før jeg bestemte meg for om jeg skulle satse på en idrettskarriere eller ikke. Jeg gjorde som faren min foreslo, og forsto at jeg ikke kunne tjene Jehova fullt ut og samtidig være en idrettsstjerne. Derfor avslo jeg tilbudet. Noen måneder senere fikk jeg et nytt tilbud om et stipend fra en idrettshøyskole i Canberra (The Australian Institute of Sport). De ville at jeg skulle bli maratonløper med mulighet for å representere Australia i OL og i Commonwealth Games, som er en annen stor internasjonal idrettskonkurranse. Jeg var fast bestemt på å holde det løftet jeg hadde gitt til Jehova, som jeg elsket, så jeg takket nei.

Jeg fullførte skolen kort tid senere og startet som pioner. Det var et mål jeg hadde jobbet mot en stund. Men familien min slet økonomisk, så jeg sluttet som pioner og begynte å jobbe fulltid med å kjøre landbruksmaskiner. Da var jeg i slutten av tenårene og bodde for meg selv. Jeg tjente fortsatt Jehova, men det ble mekanisk – bare en rutine. Jeg var demotivert, og forholdet mitt til Jehova var ikke sterkt. Jeg tenkte ikke klart og valgte venner som drakk for mye og hadde lav moral, og jeg ble fristet til å gjøre som dem. Jeg prioriterte ikke forholdet mitt til Jehova og gjorde heller ting som bare ga midlertidig glede.

Jeg måtte skifte fokus, så jeg flyttet til en by langt borte fra de tidligere vennene mine, som hadde påvirket meg så dårlig. Forholdet mitt til Jehova ble sterkere, og jeg hadde lyst til å begynne som pioner igjen. Så møtte jeg Leann McSharry, en sjenert jente fra landet som allerede var pioner, og vi ble gode venner. Vi snakket åpent sammen om målene våre, og ett av dem var misjonærtjeneste. Vi giftet oss i 1993. Vi ville begge at Jehova skulle lede livet vårt.

Vi jobber mot målene våre

Det samme året startet jeg også som pioner igjen. Vi hadde lyst til å leve et enkelt liv og unngå gjeld, så vi kjøpte en gammel campingvogn som vi kunne bo i. I seks år flyttet vi dit Jehovas organisasjon ville at vi skulle være, og vi gjorde forskjellige småjobber for å forsørge oss selv. Vi tilhørte små menigheter og forkynte i store, flate, tørre distrikter i avsidesliggende områder i Queensland. Vi campet ofte på isolerte steder og holdt møter ute i det fri og i lokale samfunnshus. Vi var lykkelige, men lurte fortsatt på: Kan vi gjøre mer for Jehova? Vi fikk ganske snart et svar på det.

Jehovas organisasjon spurte om vi ville bli misjonærer i et annet land. Det var et oppdrag vi følte at vi ikke var kvalifisert til. Vi hadde ikke fått opplæring på Gilead-skolen, så vi tenkte at vi ikke kom til å bli gode misjonærer. Vi elsket jo tjenesten, men vi hadde ikke hatt så mange bibelstudier i de oppdragene vi hadde hatt før, så vi så ikke på oss selv som spesielt gode lærere.

Vi fortalte om følelsene våre til Max Lloyd, en bror i utvalget ved avdelingskontoret.a Han forsikret oss om at hvis vi stilte oss til disposisjon, selv om vi følte oss ukvalifisert, ville Jehova hjelpe oss til å klare hva som helst han ber oss om å gjøre. Han oppmuntret oss på samme måte som en kjærlig far ville ha gjort, og det motiverte oss til å ta imot oppdraget og reise til Sri Lanka.

Et utfordrende oppdrag

I 1999 kom vi til hovedstaden i Sri Lanka, Colombo. Det var en enorm kontrast til det fredelige livet vi hadde hatt i Australia. Her var det borgerkrig, fattigdom, overbefolkning, tiggere og vanskelige språk. Men det var også noen skatter her – de fantastiske brødrene og søstrene våre og også mange ydmyke mennesker som ikke kjente Jehova ennå.

Vi ble sendt til Kandy, en by som ligger i et vakkert landskap omgitt av teplantasjer og regnskoger. Byen er kjent for sine mange buddhisttempler. De fleste av de lokale innbyggerne visste ingenting om deres kjærlige Skaper, Jehova. Menigheten vår besto av en blanding av brødre og søstre som snakket singalesisk og tamil, og møtene ble holdt på begge språk. Det var vanskelig å lære seg singalesisk. Mange av de feilene vi gjorde, fikk vennene i menigheten og dem vi studerte Bibelen med, til å le. Men de satte uansett pris på innsatsen vår.

Selv om språket var vanskelig, var ikke det den største utfordringen vår. For første gang i livet opplevde vi brutal motstand mot sannheten. En gang ble vi omringet av en sint pøbelflokk. Noen av dem brente litteraturen vår, mens andre sparket og slo meg og en annen bror. Mens dette skjedde, ba vi om at Jehova måtte hjelpe oss til å være rolige og huske oss hvis vi skulle dø. Heldigvis stakk pøbelflokken av gårde. Vi skalv da vi forlot landsbyen, og takket Jehova for at han beskyttet oss.

Etter hvert begynte vi å føle oss hjemme i Sri Lanka, og vi har mange gode minner derfra. Selv om krigen splittet landet, var det nydelig å se at Jehova dro sannhetssøkende mennesker til sin forente familie. Men etter at vi hadde vært der i bare to år, ga myndighetene etter for press fra religiøse ledere, og de fleste misjonærene måtte forlate landet.

I ukene som fulgte, var vi forvirret og usikre. Hvor skulle vi nå? Det styrende råd sendte oss til Papua Ny-Guinea. Vi kom fram til hovedstaden, Port Moresby, i september 2001.

Papua Ny-Guinea – et land fullt av overraskelser

Selv om Papua Ny-Guinea er Australias nærmeste naboland, er dagliglivet og kulturen veldig forskjellig. Nok en gang måtte vi tilpasse oss. Vi lærte tok pisin, det mest utbredte av de over 800 språkene som snakkes der.

Etter tre år i byen Popondetta ble vi spurt om å begynne i kretstjenesten. Vi hadde aldri sett for oss at Jehova kunne bruke oss på denne måten. Jeg hadde alltid satt pris på kretstilsynsmenn på grunn av den veiledningen de ga, modenheten deres og den måten de underviste på. Men jeg følte ikke selv at jeg var kvalifisert til å tjene menighetene på den måten. Målet mitt hadde alltid vært misjonærtjenesten. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli kretstilsynsmann. Jeg kan fortsatt ikke forstå at Jehova ga meg dette oppdraget.

I de byene vi besøkte, hadde vi vanligvis vann, elektrisitet og et rom med en seng. Men i andre mer landlige omgivelser manglet vi ofte denne luksusen. Vi sov i små hytter, laget mat på bål og badet i bekker og elver. Men hvis det var krokodiller i nærheten, tok vi med oss vann i bøtter og vasket oss i hyttene.

Dette oppdraget krevde mer fysisk styrke og utholdenhet enn noe annet vi hadde gjort tidligere. Men vi var overbevist om at hvis vi brukte den styrken vi hadde, ville Jehova sørge for at vi klarte oss. (Dommerne 6:14) Mange av menighetene og gruppene vi besøkte, var vanskelige å komme til. Vi måtte reise gjennom tykk regnskog, våtmarksområder langs kysten og kuperte fjellområder. For å komme oss fram reiste vi ofte med firehjulsdrevne kjøretøy, båter og fly. Og ofte måtte vi rett og slett ta beina fatt for å komme fram til brødrene og søstrene.b

Når vi skulle besøke en menighet nær grensen til Indonesia, kjørte vi over 350 km på grusveier. På denne reisen måtte vi krysse elver og bekker over 200 ganger, og det var få broer på turen. Vi har brukt utallige timer på å grave og dytte bilen vår ut av tykk, klissete gjørme. Når vi endelig kom fram, sto våre kjære brødre og søstre der med store smil og med mat på bordet.

Når vi skulle besøke landsbyene oppe i fjellene, reiste vi med småfly. Piloten måtte ofte lete etter en åpning i skydekket for å finne rullebanen. Så fløy han lavt over flystripen for å se om det var barn eller dyr der. Vi måtte da stålsette oss for å lande på en gjørmete, ujevn rullebane, farlig plassert på en fjelltopp på over 2100 meter. Noen ganger var den eneste måten å forlate sånne avsidesliggende landsbyer på å ta av fra en rullebane som forsvant utfor et stup.c

Av og til måtte vi gå over fjell på bratte stier eller gjennom myrete kystområder i varme, fuktige forhold. Ryggsekkene våre var fylt med litteratur og ting vi trengte. Fordi vi var med våre trofaste brødre og søstre, var disse turene gylne muligheter for oppmuntrende samtaler og mye latter.

Vi følte det på samme måte som Paulus, som sa i 1. Tessaloniker 2:8: «Vi var blitt inderlig glad i dere og ville gjerne gi dere … vårt eget liv, fordi vi elsket dere så høyt.» Og vi opplevde at brødrene og søstrene var villige til å gjøre det samme for oss. De var villige til å dø for oss for å beskytte oss mot væpnede kriminelle gjenger. En gang ble Leann truet av en mann med machete. Jeg var i en annen del av landsbyen, så jeg kunne ikke hjelpe henne. Men en bror hoppet inn mellom Leann og mannen. Flere kom løpende til for å få kontroll på den sinte mannen, og broren slapp unna med mindre skader. Jehova tok vare på oss hver dag i et land der kriminaliteten bare øker. Derfor kunne vi fortsette å styrke brødrenes og søstrenes tro.

Helsetilbudet på Papua Ny-Guinea er ganske begrenset. Derfor var det vanskelig å få nødvendig medisinsk hjelp når vi ble syke. I 2010 fikk Leann en livstruende bakterieinfeksjon, så da måtte vi fly i all hast til Australia for å få den behandlingen hun trengte. Med Jehovas hjelp klarte vi å bevare roen. Heldigvis fant legene en antibiotikakur som fungerte. En av legene sa: «Dere har jobbet for Gud. Nå jobber han for dere.» Det tok mange måneder, men etter hvert kunne vi reise tilbake til oppdraget vårt.

Mye å gjøre hjemme i Australia

I løpet av det neste året måtte vi dra tilbake til Australia flere ganger for at Leann skulle få mer behandling. Til slutt, i 2012, fikk vi beskjed om å bli værende der for å ta vare på helsen vår. Siden vi hadde vært borte i så mange år, var det ikke helsen som var den største utfordringen vår. Det vanskeligste for oss var å tilpasse oss og føle oss lykkelige. Det var trist å forlate et oppdrag og en åndelig familie som vi elsket så høyt. Vi følte at vi hadde sviktet, og at vi ikke var så nyttige for Jehova som vi en gang var. Og vi syntes det var vanskelig å se på Australia som hjemmet vårt igjen. Vi hadde ikke klart oss uten støtten fra den åndelige familien vår.

Etter at Leann ble bedre, begynte vi som spesialpionerer i Wollongong, sør for Sydney i New South Wales. Rundt et år senere fikk vi en spennende nyhet. Vi fikk en invitasjon til å gå Bibelskolen for kristne ektepar (nå Skolen for kristne forkynnere). Så ga avdelingskontoret i Australasia oss i oppdrag å begynne i kretstjenesten. I flere år har vi besøkt menigheter og grupper i travle byer, avsidesliggende byer i ørkenen og fiskelandsbyer. Nå for tiden besøker vi menigheter i de tørre områdene nordvest i Australia og på Øst-Timor.

Kona mi har alltid støttet meg og fokusert på å tjene Jehova. Hun er en fantastisk gave fra ham. Leann har alltid sagt ja til nye oppdrag, uansett hvor vanskelige eller ukomfortable de har vært. Når noen spør henne hvordan hun takler utfordringene, sier hun: «Jeg forteller Jehova alt.» Og så, når hun leser i Bibelen, lar hun Jehova lære henne hva som er best å tenke, føle eller gjøre.

Jeg har aldri angret på at jeg satset på Jehova i stedet for på en idrettskarriere i verden. Han har ledet livet mitt, og jeg har selv opplevd at han kan lære oss opp til å gjøre alt han vil. Vi må bare ta imot de oppgavene han gir oss. Jeg har lært at det første jeg må gjøre hver gang jeg møter utfordringer eller må ta valg, er å be. Hver dag ber jeg om visdom og hellig ånd. Vår kjærlige Far, Jehova, har gitt oss et rikt og givende liv, og vi er spente på å se hva mer han kan få «leirkar» som oss til å gjøre. – 2. Korinter 4:7.