2:1

keiser: Eller: «Cæsar». Det greske ordet kaisar svarer til det latinske ordet caesar. (Se Ordforklaringer.) Navnet Augustus er et latinsk ord som betyr «den opphøyde; majesteten». Det romerske senatet ga Gaius Octavius (Oktavian), den første romerske keiseren, dette navnet som en tittel i år 27 fvt. Han ble derfor kjent som keiser Augustus. Hans påbud førte til at Jesus ble født i Betlehem, som en oppfyllelse av en bibelsk profeti. – Da 11:20; Mi 5:2.

innbyggerne i hele riket: Bokstavelig: «hele den bebodde jord». I vid betydning sikter det greske ordet for «den bebodde jord» (oikoumẹne) til jorden som menneskenes bosted. (Lu 4:5; Apg 17:31; Ro 10:18; Åp 12:9; 16:14) I det første århundre ble dette ordet også brukt om det vidstrakte Romerriket, som jødene var spredt rundt omkring i. – Apg 24:5.

skulle registreres: Grunnen til at Augustus ga dette påbudet, var sannsynligvis at en slik folketelling ville være til hjelp i forbindelse med skattlegging av innbyggerne og utskrivning av menn til militærtjeneste. Ved å gi dette påbudet oppfylte Augustus tydeligvis Daniels profeti om en hersker «som sender en oppkrever gjennom det praktfulle riket». Daniel forutsa også at det skulle skje noe av stor betydning under styret til denne herskerens etterfølger, «en foraktet mann», nemlig at «paktens Leder», det vil si Messias, skulle «bli knust», eller drept. (Da 11:20–22) Jesus ble henrettet under regjeringstiden til Augustus’ etterfølger, Tiberius.