Talmud

En skriftsamling som består av jødiske overleveringer, eller den muntlige lov, og som inneholder religiøse og sivile bestemmelser. Den har to hoveddeler – Misjna, en lovbok, og Gemara, som er en samling kommentarer til Misjna.

Det finnes to talmuder – den palestinske (cirka 400 evt.) og den babylonske (cirka 600 evt.). Den babylonske Talmud er mer omfattende og regnes som søylen i rabbinsk lov. Jødene ser på Talmud som et supplement til De hebraiske skrifter, og den inneholder en omfattende samling av regler for oppførsel som berører alle sider av livet. I middelalderen hadde mange jøder begynt å betrakte Talmud som viktigere enn De hebraiske skrifter.

Talmud gir riktignok interessante bakgrunnsopplysninger om jødenes tradisjoner og fortolkning av Skriften, men den lærer folk å legge vekt på lover og regler, ikke å tenke i samsvar med Guds rettferdighet og kjærlighet til Gud. (Mt 23:23, 24; Lu 11:42) Talmud bærer også preg av at den er påvirket av overtro, og av at gresk filosofi hadde fått innflytelse på jødisk tenkning, blant annet ved læren om at sjelen er udødelig. – Se studienote til Mt 15:2.