Pæl

Noen folkeslag brukte en pæl for å henrette en person og/eller for å la et lik være utstilt til skrekk og advarsel for andre eller som en offentlig ydmykelse. Assyrerne, som var kjent for sin grusomme krigføring, spiddet fanger på spisse pæler som trengte gjennom underlivet og opp i brysthulen. Ifølge jødisk lov, derimot, skulle overtredere som var skyldige i så alvorlige forbrytelser som blasfemi eller avgudsdyrkelse, først steines eller henrettes på annen måte, og deretter skulle likene henges opp på pæler eller trær til skrekk og advarsel for andre. (5Mo 21:22, 23; 2Sa 21:6, 9) Romerne bandt noen ganger offeret til pælen, og offeret kunne da leve i flere dager før han døde av smerte, tørst, sult og solens hete. I andre tilfeller, som da Jesus ble henrettet, naglet de den dødsdømte til pælen gjennom hendene og føttene. (Lu 24:20; Joh 19:14–16; 20:25; Apg 2:23, 36) – Se TORTURPÆL.