Forhåpninger og frykt baseres på det mennesker kan gjøre

For en som er kjødelig, er det de ting han kan se og ta på, som teller. Hans forhåpninger og hans frykt dreier seg om løfter og trusler som andre mennesker kommer med. Han ser hen til jordiske herskere for å få hjelp og blir skuffet når de ikke innfrir hans forventninger. (Sal. 146: 3, 4; Jes. 8: 12, 13) Han ser ikke noe håp ut over det livet han nå lever. Trusler om døden kan lett trellbinde ham. (Se som en kontrast Matteus 10: 28; Hebreerne 2: 14, 15.) Men en ny kraft virker på sinnet til dem som lærer Jehova å kjenne, til dem som fyller sitt hjerte og sinn med hans løfter og lærer å vende seg til ham for å få hjelp når de møter vanskeligheter. — Ef. 4: 23, 24, NV; Sal. 46: 2; 68: 20.

Mennesker og ting får den ære som bare tilkommer Gud

«Denne verdens gud», Satan Djevelen, oppmuntrer til alt som kan lede menneskenes gudgitte tilbøyelighet til å tilbe i gal retning. (2. Kor. 4: 4) Jordiske herskere er blitt behandlet som guder. (Apg. 12: 21—23) Millioner bøyer seg for avguder. Millioner av andre gjør skuespillere og fremtredende idrettsutøvere til sine idoler. Ved forskjellige feiringer blir ofte enkeltpersoner vist utilbørlig ære. Denne ånd er så utbredt at de som virkelig elsker Jehova og ønsker å vise ham udelt hengivenhet, må være på vakt mot dens innflytelse hver eneste dag.

Ånd

Definisjon: Det hebraiske ordet rụach og det greske ordet pneuma, som ofte oversettes med «ånd», har mange betydninger. De sikter alle til noe som er usynlig for menneskeøyne, og som vitner om kraft i bevegelse. Det hebraiske og det greske ordet brukes om 1) vind, 2) den virksomme livskraft i jordiske skapninger, 3) den tilskyndende kraft som utspringer fra et menneskes symbolske hjerte, og som driver det til å si og gjøre ting på en bestemt måte, 4) inspirerte uttalelser som skriver seg fra en usynlig kilde, 5) åndepersoner og 6) Guds virksomme kraft eller hellige ånd. Flere av disse bruksmåtene blir her drøftet i forbindelse med emner som kan dukke opp i felttjenesten.

Hva er den hellige ånd?

En sammenligning av skriftsteder som handler om den hellige ånd, viser at mennesker kan bli «fylt» av den, at de kan bli ’døpt’ med den, og at de kan bli «salvet» med den. (Luk. 1: 41; Matt. 3: 11; Apg. 10: 38) Ingen av disse uttrykkene ville passe hvis den hellige ånd var en person.

Jesus omtalte også den hellige ånd som en «talsmann» eller en «hjelper» (NV) (gresk: parạkletos), og han sa at denne hjelperen skulle «lære», «vitne», «tale» og ’høre’. (Joh. 14: 16, 17, 26; 15: 26; 16: 13) Det er ikke uvanlig at noe blir personifisert i Bibelen. Det sies for eksempel at visdommen har «barn». (Luk. 7: 35, EN) Synden og døden omtales som konger. (Rom. 5: 14, 21, LB, NV) Noen skriftsteder sier at ånden «talte», men andre gjør det klart at dette skjedde gjennom engler eller mennesker. (Apg. 4: 24, 25; 28: 25; Matt. 10: 19, 20; sammenlign Apostlenes gjerninger 20: 23 med 21: 10, 11.) I 1. Johannes 5: 6—8 sies det at ikke bare ånden, men også «vannet og blodet» «vitner». Vi kan derfor si at ingen av uttalelsene i disse skriftstedene i seg selv beviser at den hellige ånd er en person.

Den riktige identifiseringen av den hellige ånd må passe med alle de skriftsteder som nevner denne ånden. Med dette synspunktet er det logisk å trekke den slutning at den hellige ånd er Guds virksomme kraft. Den er ikke en person, men en mektig kraft som Gud lar strømme ut fra seg selv for at hans hellige vilje skal bli fullført. — Sal. 104: 30; 2. Pet. 1: 21; Apg. 4: 31.

Se også side 384, under overskriften «Treenigheten».