Vil vi få oppleve en verden uten krig?

KAN du forestille deg en verden uten grusomme kriger og deres tragiske ettervirkninger? Kan du forestille deg aldri å høre lyden av skuddsalver eller bomber, aldri å se skarer av halvveis utsultede flyktninger og aldri å måtte lure på om du eller dine kjære vil bli drept i en eller annen grusom og meningsløs konflikt? Hvor vidunderlig ville det ikke være å leve i en verden uten krig!

«Det er lite sannsynlig at det vil bli slik,» sier du kanskje. Likevel var det mange mennesker som hadde slike forhåpninger for bare noen få år siden. I 1990 og 1991 var det mange som sa at nasjonene stod på terskelen til en ny æra med sikkerhet og samarbeid. USAs daværende president, George Bush, gav uttrykk for folks generelle oppfatning da han ved flere anledninger snakket om en kommende «ny verdensorden».

Hvorfor var det en slik optimisme? Jo, den kalde krigen var over. I mer enn 40 år hadde trusselen om en kjernefysisk krig hengt som et damoklessverd over menneskeheten. Men da kommunismen tapte terreng og Sovjetunionen gikk i oppløsning, virket det som om trusselen om en kjernefysisk holocaust forsvant. Verden kunne puste lettet ut.

Det var også en annen viktig grunn til at folk så tillitsfullt framover, noe mange fremdeles gjør. Fire tiår med rivalisering mellom øst og vest hadde redusert De forente nasjoner til å bli nærmest en diskusjonsklubb. Men slutten på den kalde krigen gav FN anledning til å gjøre det organisasjonen var opprettet for å gjøre, nemlig arbeide mot internasjonal fred og sikkerhet.

I de senere årene har FN økt sine bestrebelser på å hindre krig. Utstyrt med tropper fra forskjellige medlemsnasjoner engasjerte organisasjonen seg i flere fredsbevarende operasjoner i de fire årene før 1994 enn i de 44 årene før da. Omkring 70 000 sivile tjenestemenn og soldater tjenestegjorde i 17 operasjoner rundt om på jorden. I løpet av bare to år ble de utgiftene som var forbundet med fredsbevarende tiltak, doblet til 3,3 milliarder dollar (omkring 21,5 milliarder kroner) i 1994.

FNs generalsekretær, Boutros Boutros-Ghali, skrev for ikke så lenge siden: «Det er tegn som tyder på at det systemet med kollektiv sikkerhet som ble dannet i San Francisco for nesten 50 år siden [da FN ble opprettet], endelig begynner å fungere slik det var ment å gjøre . . . Vi er på vei til å få et internasjonalt system som fungerer.» Til tross for denne utviklingen svinner bildet av en ny verdensorden hurtig bort. Hva er det som har formørket utsiktene til å få en verden uten krig? Har vi grunn til å tro at vi noen gang vil oppleve verdensomfattende fred? De neste artiklene vil ta for seg disse spørsmålene.

Hvem kan bringe varig fred?

«De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.»

DISSE ordene er hentet fra Jesaja, kapittel 2, vers 4, og de ble sitert i Human Development Report 1994, som er utgitt av FNs utviklingsprogram (UNDP). Rapporten tilføyde: «Det virket som om tiden for oppfyllelsen av denne profetien var inne da den kalde krigen sluttet [i 1990]. Men foreløpig har det vist seg å være et flyktig håp.»

Nedskjæringer innen forsvaret

Én faktor som svekker håpet om fred, er det at forandringen i det internasjonale politiske klima ikke er blitt etterfulgt av store nedskjæringer i forsvarsbudsjettene. Det er riktignok blitt foretatt enkelte reduksjoner. Ifølge tall fra De forente nasjoner minket verdens totale forsvarsutgifter fra et høydepunkt på 995 milliarder dollar (omkring 6,4 billioner kroner) i 1987 til 815 milliarder dollar (omkring 5,3 billioner kroner) i 1992. Men 815 milliarder dollar er også et enormt beløp. Det tilsvarer omtrent den samlede inntekten til halvparten av jordens befolkning.

En annen faktor som hindrer nedrustning, er det syn at militært forsvar gir en viss trygghet. Selv om den kalde krigen er over, er det mange i industrilandene som mener at man fortsatt bør bruke store beløp på å trygge den nasjonale sikkerhet. Da James Woolsey var direktør for CIA, sa han til den amerikanske kongressen i februar 1993: «Vi har drept en stor drage [Sovjetunionen], men lever nå i en jungel fylt av en forvirrende mengde giftslanger.»

Utviklingslandene rettferdiggjør også sine høye forsvarsutgifter ved å hevde at de må beskytte seg mot angrep fra land de oppfatter som mulige drager og giftslanger. Men UNDP sa at i virkeligheten «har utviklingslandene utkjempet få internasjonale kriger, mens mange av dem har brukt de væpnede styrker til å undertrykke sin egen befolkning». Rapporten fra UNDP sa faktisk: «I utviklingslandene er det 33 ganger større sjanse for å dø av sosial vanskjøtsel (feilernæring og sykdommer det er mulig å forebygge) enn for å dø i en krig som skyldes utenlandsk aggresjon. Likevel finnes det gjennomsnittlig omkring 20 soldater for hver lege i disse landene. Det er uansett større sannsynlighet for at soldatene bidrar til å redusere den personlige sikkerhet enn til å øke den.»

Den internasjonale våpenhandelen

Under den kalde krigen solgte de to supermaktene våpen til sine allierte for å styrke alliansen, få lov til å opprette militærbaser og bevare makten. I mange land vokste hæren seg stor og sterk. For tiden er det for eksempel 33 land som har over 1000 tanks hver.

Nå da den kalde krigen er over, er det færre politiske og strategiske grunner til å selge våpen, men de økonomiske beveggrunnene er like sterke. Det er store penger i dette. Etter hvert som et lands eget behov for våpen minker, prøver derfor våpenprodusentene å overbevise myndighetene om at det å selge våpen til utlandet vil bidra til å bevare arbeidsplasser og holde økonomien sunn.

Bladet World Watch sier: «Samtidig som supermaktene trekker tilbake sine store kjernefysiske raketter, prøver de paradoksalt nok å få solgt flere konvensjonelle bomber og kanoner til omtrent hvem som helst som vil kjøpe.» Hvor store tall er det snakk om? Ifølge Det internasjonale fredsforskningsinstitutt i Stockholm var verdien av de konvensjonelle våpen som ble solgt på det internasjonale marked i årene fra 1988 til 1992, hele 151 milliarder dollar (over 980 milliarder kroner). USA var den største leverandøren, fulgt av landene i det tidligere Sovjetunionen.

Den kjernefysiske trusselen består

Hva med den kjernefysiske trusselen? I 1987 undertegnet USA og Sovjetunionen INF-avtalen om å fjerne de kjernefysiske mellomdistanserakettene, og i 1991 undertegnet de to supermaktene START I-avtalen om reduksjon av langtrekkende atomvåpen. I 1993 undertegnet USA og Russland START II-avtalen om nye reduksjoner.

START-avtalene forbød landbaserte raketter med mer enn ett stridshode og slo fast at nesten tre fjerdedeler av alle langtrekkende atomstridshoder skulle desarmeres innen år 2003. Men selv om trusselen om en kjernefysisk tredje verdenskrig er blitt mindre, finnes det fortsatt store arsenaler av kjernefysiske våpen — mer enn nok til å tilintetgjøre alt liv på jorden flere ganger.

Demonteringen av disse våpnene øker muligheten for tyverier. Russland holder for eksempel på med å demontere og lagre omkring 2000 stridshoder i året. For å gjøre det må de blant annet ta ut de knyttnevestore kulene av plutonium som kalles sprenglegemer. Det krever store utgifter og tilgang til avansert teknologi å konstruere et sprenglegeme, som er den viktigste komponenten i en atombombe. Siden sprenglegemet vanligvis er dekket av et lag av stål som hindrer radioaktiviteten i å trenge ut, er det faktisk mulig for en tyv å dra av gårde med et i lommen. En terrorist som får tak i et sprenglegeme som er klart til bruk, kan forsyne det med en detoneringsmekanisme og dermed gjenskape en utrolig kraftig bombe.

Noe annet som bekymrer folk, er faren for at stadig flere land skal få tilgang til kjernefysiske våpen. Det er fem offisielle atommakter — Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA — og man regner med at flere andre land også har muligheten til å utvikle kjernefysiske våpen forholdsvis raskt.

Etter hvert som stadig flere land får atomvåpen, øker muligheten for at noen vil bruke dem. Det er ikke uten grunn at folk virkelig er redde for disse fryktelige våpnene. Boken The Transformation of War sier: «De er så uhyre kraftige at de får konvensjonelle våpen til å virke som en dårlig spøk.»

Nedrustning og fred

Men sett at nasjonene virkelig kvittet seg med sine avanserte ødeleggelsesvåpen? Ville det garantere at vi fikk en fredelig verden? Nei, slett ikke! Militærhistorikeren John Keegan sier: «Siden 9. august 1945 har ikke atomvåpnene drept et eneste menneske. De 50 millioner som har dødd i krig siden den gang, er stort sett blitt drept med billige, masseproduserte våpen og småkalibret ammunisjon som ikke koster stort mer enn de transistorradioene og tørrbatteriene som har oversvømt verden i den samme perioden.»

Et relativt nytt eksempel på bruken av lavteknologiske våpen er nedslaktingen i Rwanda, et land som The World Book Encyclopedia (1994) omtaler slik: «De fleste innbyggerne er katolikker. . . . Den katolske kirke og andre kristne kirkesamfunn driver de fleste barne- og ungdomsskolene og videregående skolene.» Likevel ble inntil en halv million mennesker i Rwanda drept av folk bevæpnet med macheter. Det er tydelig at det trengs mer enn bare det å redusere antall konvensjonelle og kjernefysiske våpen for å skape verdensfred. Det trengs også noe mer enn den lære verdens religioner holder fram.

Flere etniske stridigheter

FNs høykommissær for flyktninger, Sadako Ogata, sa nylig: «Rett etter at den kalde krigen var over, trodde vi at vi kunne løse alle problemer. Vi skjønte ikke at den kalde krigen hadde en annen side — nemlig det at supermaktene sørget for å holde ro og orden i sine respektive interessesfærer. . . . Etter at den kalde krigen er over, opplever vi derfor nå en eksplosjonsartet økning i de mer tradisjonelle, sovende etniske konfliktene, som kan minne om de konfliktene vi opplevde før den første verdenskrig.»

Arthur Schlesinger, som er historiker og skribent og har vunnet en Pulitzerpris, trekker fram et lignende poeng: «Én form for hat avløser en annen. Da jerngrepet av ideologisk undertrykkelse løsnet i Øst-Europa og i det tidligere Sovjetunionen, ble det gitt fritt utløp for oppsamlede etniske, nasjonalistiske, religiøse og lingvistiske motsetninger som er dypt rotfestet i historien og i hukommelsen. . . . Hvis det 20. århundre har vært et århundre for ideologiske kriger, begynner det 21. århundre som et århundre for etniske kriger.»

Ifølge FN var det 82 væpnede konflikter fra 1989 til 1992, og de fleste av dem ble utkjempet i utviklingsland. I 1993 var det 42 land som opplevde større konflikter, og ytterligere 37 land som var plaget av politisk vold. I mellomtiden hadde FN — som hadde et svært anstrengt budsjett — sin fulle hyre bare med å skape fred i 17 områder hvor det pågikk fredsbevarende operasjoner, men organisasjonen oppnådde ikke særlig gode resultater. Det er tydelig at menneskeheten må rette sin oppmerksomhet mot noe annet for å få en fredelig verden.

Problemer som tårner seg opp

I stedet for å se optimistisk på framtiden er det stadig flere som har bange anelser. Bladet The Atlantic Monthly for februar 1994 oppsummerte hva de neste tiårene vil bringe: «Nasjonene vil bryte sammen under den tidevannsbølgen av flyktninger som rømmer fra miljøkatastrofer og sosiale tragedier. . . . Det blir utkjempet kriger om knappe ressurser, særlig vann, og det følger også kriger i kjølvannet av all kriminaliteten, etter hvert som væpnede bander av statsløse plyndrere kommer i kamp med elitens private sikkerhetsstyrker.»

Betyr dette at det ikke er mulig å oppnå varig fred? Nei, slett ikke! Den neste artikkelen viser hvorfor vi kan se framtiden tillitsfullt i møte.

[Ramme på side 5]

Har religionen fremmet fred?

Når nasjonene går i krig, forlater verdens religioner enhver lære om fred og brorskap. I forbindelse med situasjonen under den første verdenskrig sa den britiske brigadegeneralen Frank P. Crozier: «De kristne kirkesamfunn er de ypperste midler vi har til å få i stand blodsutgytelser, og dem har vi benyttet oss flittig av.»

Religionens rolle i krig har vært den samme til alle tider. Den katolske historikeren E. I. Watkin erkjente: «Hvor smertelig det enn må være å innrømme det, kan vi ikke benekte eller ignorere det historiske faktum at biskopene konsekvent har støttet alle de kriger deres lands regjering har ført. Å benekte eller ignorere dette ville være uærlig undervisning og falsk lojalitet.» En lederartikkel i avisen The Sun, som utgis i Vancouver i Canada, sa: «Det er en svakhet ved kanskje alle religionssamfunn at kirken følger flagget. . . . Hvilken krig er noen gang blitt utkjempet uten at det er blitt påstått at Gud har stått på begge sider?»

Det er tydelig at verdens religioner ikke har fremmet fred, men kriger og nedslaktinger — noe som ble grundig understreket ved massakrene i Rwanda.

[Ramme på side 6]

Krigens tomhet

I boken I Found No Peace, som ble utgitt i 1936, skrev utenrikskorrespondenten Webb Miller: «Underlig nok ble jeg ikke fullt ut klar over [den første verdenskrigs] katastrofale redsler og dens overveldende motbydelighet og tomhet før nøyaktig åtte år etter at krigen var over.» Ved denne anledningen gjenså han slagmarken i Verdun, hvor, ifølge ham selv, 1 050 000 soldater hadde mistet livet.

«Under krigen var jeg og millioner av andre blitt ført bak lyset,» skrev Miller. «Verdenskrigen hadde bare lykkes i å skape grobunn for nye kriger. Åtte og en halv million menn hadde dødd forgjeves. Titalls millioner mennesker hadde gjennomgått ubeskrivelige lidelser, og flere hundre millioner ble hjemsøkt av sorg og savn og førte en ulykkelig tilværelse. Og alt dette hadde funnet sted mens folk levde i en enorm villfarelse.»

Tre år etter at denne boken ble utgitt, begynte den annen verdenskrig. Avisen The Washington Post skrev: «Krigene nå i det 20. århundre har vært ’totale kriger’ mot både stridende og sivile. . . . Barbarenes kriger i tidligere århundrer var bakgårdskamper i sammenligning.» En autoritet anslår at 197 millioner mennesker har mistet livet i kriger og indre opprør siden 1914.

Menneskenes kriger og opprør har imidlertid ikke brakt fred eller lykke. Som The Washington Post sa: «Ingen politiske eller økonomiske systemer har hittil i vårt århundre stagget eller tilfredsstilt de rastløse millionene.»

[Bilde på side 7]

Denne moren er én av flere hundre tusen som ble drept i Rwanda — mange av dem av folk fra sitt eget religionssamfunn

[Rettigheter]

Albert Facelly/Sipa Press

Det vil snart komme en verden uten krig

SE ENDA en gang på Jesajas profeti: «De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig.» Legg merke til at sammenhengen viser at de som smir sine sverd om til plogskjær, er «mange folk» som ferdes på Guds stier. (Jesaja 2: 2—4) Det betyr at disse menneskene tilber Jehova Gud og adlyder hans lover. Men hvem er de?

De må være et multinasjonalt folk som ikke bare har nektet å bære våpen, men som også har ryddet sitt sinn og hjerte for holdninger som fører til strid og ufred. (Romerne 12: 2) De tar ikke livet av sin neste, men viser ham i stedet kjærlighet. (Matteus 22: 36—39) Har du hørt om et slikt folk?

Du har kanskje hørt at Jehovas vitner er glad for at de tilhører et internasjonalt brorskap, og nekter å bære våpen for å drepe andre. Tenk over dette: Ville ikke jorden allerede ha vært et fredelig og trygt sted, hvis alle som bodde på den, hadde hatt en slik innstilling?

Det er selvfølgelig ikke alle som har det. Det er som kong Salomo skrev for omkring 3000 år siden: «Jeg så igjen på all den urett som blir gjort under solen. Jeg så de undertryktes tårer, og ingen trøstet dem. De som undertrykte dem, hadde makten i sin hånd.» — Forkynneren 4: 1.

En oppfordring til dem som elsker fred

Vil vi noensinne få oppleve en verden uten krig? Ja. Vil det skje som følge av menneskers bestrebelser? Nei. Vil det skje som følge av en masseomvendelse til den sanne religion? Nei. Den bibelske boken Salmene sier: «Kom og se hva Herren [Jehova, NW] har gjort, . . . Han gjør ende på krig over hele jorden.» — Salme 46: 9, 10.

Hvordan vil Jehova Gud gjennomføre dette? Ordspråkene svarer: «Det er de rettskafne som skal bo på jorden, og det er de uklanderlige som skal bli igjen på den. Men de onde skal bli avskåret fra jorden, og forræderne skal bli revet bort fra den.» — Ordspråkene 2: 21, 22, NW.

En viktig grunn til at Gud ikke har gått til handling før nå, er at han gir folk en mulighet til å lære om hans veier, slik at de kan ferdes på hans stier. Apostelen Peter skrev: «Jehova er ikke sen med hensyn til sitt løfte, slik noen betrakter senhet, men han er tålmodig med dere, ettersom han ikke ønsker at noen skal bli tilintetgjort, men at alle skal nå fram til anger.» (2. Peter 3: 9) Guds folk hjelper derfor uselvisk andre til å lære om Jehova. Som Jesaja sa, kommer de med denne oppfordringen: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, . . . så han kan lære oss sine veier.» — Jesaja 2: 3.

«De siste dager»

Skriftstedet i Jesaja forutsa også at folk skulle bli undervist i fredens veier i «de siste dager». (Jesaja 2: 2) Vi lever nå i denne tiden. Ironisk nok er dette århundrets kriger med på å vise det.

Da Jesu disipler spurte Jesus om hva som skulle avmerke enden på denne tingenes ordning, forutsa han at det skulle bli «store jordskjelv og på det ene stedet etter det andre pest og matmangel». (Lukas 21: 11; Matteus 24: 3) Han sa også: «’Når dere hører om kriger og uroligheter, bli da ikke skremt. For disse ting må først skje, men enden kommer ikke straks.’ Så fortsatte han ved å si til dem: ’Nasjon skal reise seg mot nasjon og rike mot rike.’» — Lukas 21: 9, 10.

Selv om det har vært utkjempet kriger i tusener av år, har vårt århundre opplevd to verdenskriger og, ifølge noen anslag, hundrevis av mindre kriger. Rystende nok er flere titalls millioner blitt drept i kriger i dette århundret. I de 2000 årene forut for vårt århundre tok det ifølge bladet World Watch gjennomsnittlig 50 år før en ny million mennesker var blitt drept i krig. Men i vårt århundre har det gjennomsnittlig gått bare ett år mellom hver gang en ny million er blitt drept i krig.

En verden uten krig

De grusomme krigene i vårt århundre og mye annet som er blitt forutsagt i Bibelens profetier, viser at vi står på terskelen til den nye verden som Gud skal opprette. Den gamle verdens uorden vil bli fjernet og erstattet med en «ny jord» hvor det vil herske fred og rettferdighet. (2. Peter 3: 13) Guds Ord sier: «De som gjør ondt, de skal bli avskåret, men de som håper på Jehova, er de som skal ta jorden i eie. Men de saktmodige, de skal ta jorden i eie, og de skal finne sin dypeste glede i den store fred.» — Salme 37: 9, 11, NW.

Over hele jorden er det i dag utallige millioner som lengter etter en verden uten krig. En av Guds profeter viste for lang tid siden at Gud kommer til å oppfylle sitt løfte om å skape en slik verden: «Synet venter på sin tid, det jager mot enden og slår ikke feil. Om det dryger, så bare vent! Det kommer sikkert og uteblir ikke.» — Habakkuk 2: 3.

Du gjør derfor klokt i å stole på Gud og få oppleve oppfyllelsen av hans løfte: «Gud selv skal være hos [sitt folk]. Og han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke skal sorg eller skrik eller smerte være mer. De ting som var før, er forsvunnet.» — Åpenbaringen 21: 3, 4.