Vår kamp for retten til å forkynne
Fortalt av Grace Marsh
Professor Newton, som var knyttet til Huntingdon College i Montgomery i Alabama, stilte meg for noen år siden en rekke spørsmål om noe som skjedde omkring 50 år tidligere. En rettssak som gjaldt min forkynnervirksomhet som et av Jehovas vitner, ble i 1946 avgjort av USAs høyesterett. Professor Newtons interesse for det som skjedde, vakte mange minner til live hos meg. La meg begynne med min barndom.
JEG ble født i 1906 i Randolph i Alabama i USA og ble en av bibelstudentene, som Jehovas vitner da ble kalt, i fjerde generasjon. Min oldefar Lewis Waldrop og min bestefar Sim Waldrop ble døpt som bibelstudenter på slutten av 1800-tallet.
Sim Waldrops sønn Joseph var min far. Joseph gjorde et visst inntrykk på en pike som het Belle, da han gav henne en brosjyre som avslørte kirkens helveteslære. Belle ble så begeistret for det hun leste, at hun leverte brosjyren videre til sin far, som også ble interessert. Senere giftet Joseph seg med Belle, og de fikk seks barn. Jeg var den nest eldste.
Hver kveld pleide far å samle familien ved peisen og lese høyt for oss fra Bibelen og bladet Vakttårnet. Da han var ferdig med å lese, knelte hele familien mens far bad en inderlig bønn. Hver uke reiste vi flere kilometer med hest og vogn til bestefar Sims hus for å være med på et møte sammen med andre bibelstudenter.
På skolen hendte det ofte at våre klassekamerater gjorde narr av oss og kalte oss russellitter. Det var ment som en fornærmelse, men jeg oppfattet det ikke slik, for jeg hadde stor respekt for Charles Taze Russell, den første presidenten for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Det var en stor glede for meg å se ham under et stevne i Birmingham i Alabama i 1914. Jeg kan fremdeles huske ham stå på podiet og forklare «Skapelsens fotodrama», et program som bestod av film og lysbilder.
I 1920 flyttet familien vår til Robertsdale, en liten by øst for Mobile i Alabama. Fem år senere giftet jeg meg med Herbert Marsh. Herbert og jeg flyttet til Chicago, og der ble vår sønn, Joseph Harold, født like etterpå. Dessverre drev jeg bort fra min barndoms religion, men jeg hadde den fremdeles i mitt hjerte.
Jeg tar et klart standpunkt for Bibelens sannhet
En dag i 1930 skjedde det noe som gjorde at jeg kom til fornuft. Jeg så at husverten vår gikk løs på en bibelstudent og kastet ham ned trappen. Jeg ble rasende og snakket til verten om hans oppførsel. Han sa kontant at hvis jeg bad denne mannen inn i leiligheten vår, så fikk ikke mannen min og jeg bo der lenger. Naturligvis inviterte jeg straks bibelstudenten inn på en kopp te.
Mannen min og jeg overvar bibelstudentenes møte den påfølgende søndagen og gledet oss over å treffe Joseph F. Rutherford, som var blitt president for Selskapet Vakttårnet etter Russells død. Rutherford var tilfeldigvis akkurat da på besøk i Chicago. Disse begivenhetene ansporet meg til å bli aktiv igjen i den kristne tjeneste. Ikke lenge etterpå flyttet vi tilbake til Robertsdale i Alabama.
Ved et stevne i Columbus i Ohio i 1937 bestemte jeg meg for å bli pioner, som heltidsforkynnerne blant Jehovas vitner blir kalt. Etter en tid ble også min mann, Herbert, døpt, og ikke lenge etterpå begynte han å tjene som presiderende tilsynsmann i Robertsdale menighet. Vår sønn, Harold, var ofte sammen med meg i tjenesten fra hus til hus.
I 1941 ble jeg spurt om jeg ville tjene som spesialpioner i Brookhaven i Mississippi. Violet Babin, en kristen søster fra New Orleans, var min pionerpartner. Vi tok imot utfordringen og tok med oss campingvognen vår og barna for å skaffe oss et fotfeste i Brookhaven. Mennene våre skulle komme etter.
Til å begynne med gikk det fint i tjenesten, og Violets datter og Harold klarte seg godt på skolen. Men etter at Pearl Harbor ble bombet av japanerne i desember 1941 og USA kom med sin krigserklæring, ble reaksjonen på arbeidet vårt dramatisk forandret. Tiden var preget av superpatriotisme og frykt for undergravende virksomhet. Fordi vi var politisk nøytrale, ble vi sett på med mistenksomhet, og noen beskyldte oss til og med for å være tyske spioner.
Harold ble utvist fra skolen fordi han nektet å delta i flagghilsningsseremonien. Læreren hans sa til meg at Harold var flink og veloppdragen, men at rektor mente at han var et dårlig eksempel fordi han ikke hilste flagget. Skolesjefen ble så opprørt over rektors og skolestyrets avgjørelse i denne saken at han trakk seg fra stillingen og tilbød seg å betale for å sende Harold til en privatskole.
Vi fikk daglig trusler fra pøbelflokker. Ved en anledning kom politiet, og vi ble dyttet vekk fra inngangsdøren hos en dame. Deretter slo de i stykker grammofonene våre mot et tre og knuste grammofonplatene med bibelske foredrag. Biblene våre og den bibelske litteraturen rev de i småbiter, og til slutt tente de på alt de hadde konfiskert. De beordret oss til å forlate byen før mørkets frambrudd — ellers ville vi bli drevet ut av en pøbelflokk. Vi skrev straks brev til byens myndigheter og bad om beskyttelse, og vi gikk selv og leverte brevene. Men de nektet å beskytte oss. Jeg ringte til og med til FBI (Federal Bureau of Investigation) i Jackson i Mississippi og bad om hjelp. Også der ble vi rådd til å forlate byen.
Den kvelden ble campingvognen vår omringet av nesten hundre rasende menn. Vi var to kvinner som var alene med barna våre. Vi låste dørene, slokket lyset og bad inderlig til Jehova. Til slutt forsvant mennene uten å skade oss.
På grunn av det som hadde skjedd, besluttet Herbert seg for å komme til oss i Brookhaven med det samme. Vi tok Harold med tilbake til besteforeldrene i Robertsdale, hvor skolens rektor forsikret oss om at han skulle få sin skolegang. Da vi kom tilbake til Brookhaven, var campingvognen ramponert, og inne på en av veggene var det hengt opp en arrestordre mot oss. Trass i denne motgangen holdt vi stand og fortsatte i vår tjeneste.
Arrestert
I februar 1942 ble Herbert og jeg arrestert mens vi holdt et bibelstudium i et beskjedent lite hus. Mannen i huset ble så rasende over den behandlingen vi fikk, at han grep etter geværet sitt på veggen og truet med å skyte politimannen! Vi ble anklaget for å være på privat område og ble funnet skyldige da vi ble framstilt for retten dagen etter.
Vi ble kastet i en skitten, kald celle, hvor vi ble sittende i elleve dager. En lokal baptistprest besøkte oss mens vi var der, og forsikret oss om at han ville benytte sin innflytelse til å få satt oss på frifot hvis vi gikk med på å forlate byen. Vi fant dette ironisk, ettersom det var på grunn av hans innflytelse vi hadde havnet i fengselet.
Et hjørne av cellen vår hadde tidligere tjent som toalett. Stedet var infisert med veggedyr. Maten ble servert på uvaskede, skitne blikkfat. På grunn av de dårlige forholdene fikk jeg lungebetennelse. En lege ble tilkalt, og vi ble satt fri. Samme kveld dukket en pøbelflokk opp ved campingvognen vår, og vi drog så tilbake til Robertsdale for å vente der til saken vår kom opp.
Rettssaken
Baptister fra hele staten kom til Brookhaven for å overvære rettssaken mot oss og støtte den baptistpresten som hadde sørget for at vi ble arrestert. Dette fikk meg til å skrive et brev til min svoger Oscar Skooglund, en traust baptistdiakon. Det var et heftig brev og ikke særlig taktfullt. Men den behandlingen jeg hadde fått, og det jeg skrev, må ha virket gunstig på Oscar, for i løpet av kort tid ble han selv et iherdig vitne for Jehova.
Våre advokater, G. C. Clark og Victor Blackwell, som også var Jehovas vitner, var overbevist om at saken vår ikke ville få en upartisk behandling i Brookhaven. De bestemte seg derfor for å nedlegge en rekke protester i et forsøk på å få retten til å avvise saken. Hver gang aktor åpnet munnen, kom en av våre advokater med en protest. De protesterte minst 50 ganger. Til slutt avviste dommeren alle anklager.
Et nytt distrikt å forkynne i
Etter at jeg hadde fått den nødvendige hvile og var kommet til krefter igjen, gjenopptok jeg pionertjenesten sammen med min sønn, Harold. I 1943 ble vi tildelt et distrikt nærmere hjemstedet vårt. Distriktet omfattet de to småstedene Whistler og Chickasaw i nærheten av Mobile i Alabama. Jeg tenkte at det ville være mindre farefullt å arbeide i disse strøkene siden USAs høyesterett nettopp hadde avsagt en rekke kjennelser i Jehovas vitners favør, og siden folks holdninger til arbeidet vårt hadde begynt å bedre seg.
Snart hadde vi en gruppe bibelstudenter i Whistler, og vi trengte å få et eget møtested. Alle som kunne slå i en spiker, var med på å bygge vår lille Rikets sal, og vi var 16 til stede på det første møtet. Men i Chickasaw var det ikke så enkelt, for denne småbyen tilhørte et skipsverft, Gulf Shipbuilding Corporation. Den så likevel ut som enhver annen småby, med sitt kontorstrøk, sitt postkontor og sin handlegate.
En dag i desember 1943 tilbød Aileen Stephens, en av de andre pionerene, og jeg de siste numrene av de bibelske bladene våre til forbipasserende i Chickasaw da visepolitisjef Chatham kom og sa at vi ikke hadde noen rett til å forkynne, siden vi var på privat eiendom. Vi forklarte at vi ikke drev salg, og at vårt arbeid var av religiøs art og tillatt ifølge Første tilleggsbestemmelse til De forente staters grunnlov.
Flere arrestasjoner og fengslinger
Uken etter hadde Aileen og jeg et møte med E. B. Peebles, viseadministrerende direktør i Gulf Shipbuilding, og redegjorde for betydningen av vår religiøse virksomhet. Han sa at Jehovas vitners virksomhet ikke ville bli tillatt i Chickasaw. Vi forklarte at folk med glede hadde tatt imot oss i sine hjem. Kunne han nekte dem retten til å studere Bibelen? Han ble sint og truet med å kaste oss i fengsel for å ha gått inn på fremmed eiendom uten tillatelse.
Jeg reiste tilbake til Chickasaw om og om igjen og ble arrestert hver gang. Men hver gang ble jeg løslatt mot kausjon. Til slutt ble kausjonen satt så høyt at jeg måtte sitte lenger og lenger i fengsel før vi kunne skaffe de nødvendige midlene. Fengselsforholdene var usanitære — toalettforholdene elendige, madrassene skitne og uten laken, og det fantes bare et skittent ullteppe som jeg kunne ha over meg. Dette førte til at helsen min begynte å svikte igjen.
Seks Jehovas vitner som var blitt arrestert den 24. desember 1943, møtte for retten samtidig den 27. januar 1944, og min forklaring ble ansett for å gjelde også for de øvrige tiltalte. Til tross for at rettssaken avdekket at Jehovas vitner var blitt utsatt for åpenbar diskriminering, ble jeg funnet skyldig. Vi anket dommen.
Den 15. januar 1945 kunngjorde ankedomstolen sin avgjørelse: Jeg ble funnet skyldig i å ferdes uten lov på fremmed eiendom. Dessuten ble saken min avvist av Alabamas høyesterett. Den 3. mai 1945 anket Hayden Covington saken inn for USAs høyesterett. Hayden Covington var selv et av Jehovas vitner og en frimodig og energisk advokat.
Mens Aileen og jeg ventet på å høre fra høyesterett, foretok vi et mottrekk mot våre anklagere. Vi anla sivilt erstatningssøksmål mot E. B. Peebles og hans medspillere i politietaten. Våre anklagere forsøkte å forandre anklagen mot oss fra å gjelde ulovlig ferdsel på fremmed eiendom til å gjelde det at vi skulle være til hinder for trafikken, men da jeg var i fengsel, hadde jeg smuglet ut et dokument som var undertegnet av visepolitisjef Chatham, hvor han anklaget oss for ulovlig ferdsel på fremmed eiendom. Da dette beviset ble lagt fram i retten, hoppet politimester Holcombe i været og holdt nesten på å svelge sigaren sin. Rettssaken, som ble holdt i februar 1945, endte med at juryen ikke klarte å komme fram til en rettskraftig avgjørelse.
Høyesterett feller sin dom
USAs høyesterett var interessert i min sak fordi spørsmålet om ulovlig ferdsel på fremmed eiendom innebar et nytt aspekt i forbindelse med religionsfriheten. Covington førte bevis for at Chickasaws bestemmelser var en krenkelse ikke bare av de tiltaltes rettigheter, men også av rettighetene til lokalsamfunnet som et hele.
Den 7. januar 1946 omstøtte USAs høyesterett den lavere domstolens avgjørelse og avsa en historisk dom i vår favør. Høyesterettsdommer Black leste opp domsavsigelsen, hvor det blant annet het: «For så vidt som Staten [Alabama] har forsøkt å pålegge den ankende part [Grace Marsh] straff som en forbryter for å arbeide med å distribuere religiøs litteratur i en bedriftseid by, kan dens avgjørelse ikke bli stående.»
En vedvarende kamp
Herbert og jeg slo oss til slutt ned i Fairhope i Alabama og fortsatte å arbeide for Rikets interesser. Jeg mistet Herbert i 1981, men jeg har mange gode minner fra den tiden vi hadde sammen. Min sønn, Harold, sluttet senere å tjene Jehova og døde like etterpå, i 1984. Det var en av mitt livs største sorger.
Jeg er imidlertid takknemlig for at Harold og hans kone, Elsie, gav meg tre kjekke sønnedøtre, og at jeg nå også har barnebarnsbarn som er døpte Jehovas vitner. Tre av mine søstre, Margaret, Ellen Jo og Crystal, lever fremdeles og fortsetter å virke som trofaste tjenere for Jehova. Crystal giftet seg med Lyman Swingle, som er medlem av Jehovas vitners styrende råd. De bor på Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York. Selv om Crystal har slitt med alvorlige helseproblemer i de senere år, har hun fortsatt å være et stimulerende og oppmuntrende eksempel for meg.
I løpet av de over 90 årene jeg har levd, har jeg lært at jeg aldri må frykte hva mennesker kan gjøre, for Jehova er sterkere enn noen politimester, noen dommer og noe menneske. Når jeg tenker tilbake på det som har skjedd, setter jeg stor pris på at jeg har fått det privilegium å være med på å «forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». — Filipperne 1: 7.
[Ramme på side 22]
Væpnet med grunnloven
I 1995 skrev Merlin Owen Newton boken Armed With the Constitution, som skildrer den rolle Jehovas vitner har spilt for å få klargjort hvordan den første tilleggsbestemmelsen til den amerikanske grunnloven skal anvendes. Hun var på den tiden førsteamanuensis i historie og statsvitenskap ved Huntingdon College i Montgomery i Alabama. I denne boken, som bygger på grundig forskning og er rikelig forsynt med kildehenvisninger, redegjør hun for to rettssaker i Alabama som ble ført helt til De forente staters høyesterett.
En av disse høyesterettssakene gjaldt Grace Marsh, som forteller sin historie her i dette bladet. Den andre saken, Jones mot byen Opelika, dreide seg om retten til å utbre religiøse trosoppfatninger ved å distribuere litteratur. Rosco og Thelma Jones, et svart ektepar, var to av Jehovas vitners heltidsforkynnere.
Under forarbeidet til boken benyttet Merlin Owen Newton samtidige juridiske tidsskrifter og andre typer blad, memoarer og brev skrevet av Jehovas vitner, intervjuer med Jehovas vitner og stoff de selv har utgitt, og vitenskapelige avhandlinger om Jehovas vitners virksomhet. Ved å trekke fram fascinerende detaljer og gjengi personlige betraktninger som de tiltalte og advokater og dommere har kommet med, kaster boken Armed With the Constitution lys over en del av Jehovas vitners juridiske historie.
[Bilde på side 20]
Sammen med min bestefar Sim Waldrop
[Bilde på side 23]
Grace Marsh i dag