av dem som tok ledelsen i arbeidet, ble arrestert og fengslet. «Det ble snart tydelig at KGB gjerne ville arrestere alle,» bemerket Lembit Toom, et av Jehovas vitner i Estland. Dette var tilfellet overalt hvor det fantes Jehovas vitner i Sovjetunionen.

De sovjetiske myndigheter framstilte Jehovas vitner som de verste forbrytere, og som en alvorlig trussel mot den ateistiske sovjetstaten. Overalt ble de derfor kjeppjaget, arrestert og fengslet. The Sword and the Shield sier: «Den ekstreme Jehovist-fokuseringen til høytstående tjenestemenn i KGB var kanskje det fremste eksempel på deres mangel på enhver sans for proporsjoner når de hadde å gjøre med selv de mest ubetydelige former for avvikende meninger.»

Denne ekstreme fokuseringen kom tydelig til uttrykk i det godt planlagte angrepet som ble rettet mot Jehovas vitner i april 1951. For bare to år siden skrev professor Sergej Ivanenko, en respektert russisk forsker, boken O ljudjakh nikogda nje rasstajusjtsjikhsja s bibliej (Et folk som aldri er uten sine bibler). I denne boken skriver han at tidlig i april 1951 «ble mer enn 5000 familier av Jehovas vitner fra den ukrainske, den hviterussiske og den moldaviske sovjetrepublikken og fra de baltiske sovjetrepublikkene sendt til ’en permanent bosetning’ i Sibir, Det fjerne østen eller Kasakhstan».

Verdt å minnes

Kan du forestille deg hvilket arbeid et slikt angrep måtte medføre — å lete opp flere tusen familier av Jehovas vitner over et så stort område i løpet av én dag? Tenk hva det måtte innebære å organisere flere hundre, om ikke flere tusen, mannskaper, som for det første måtte identifisere vitnene og så samtidig i ly av mørket foreta razziaer i hjemmene deres. Deretter måtte man stue disse menneskene sammen i vogner og andre kjøretøyer og transportere dem til jernbanestasjoner, hvor de ble plassert i godsvogner.

Tenk også over hvilke lidelser dette måtte innebære for vitnene. Kan du se for deg hvordan det måtte være å bli tvunget til å reise tusenvis av kilometer — i opptil tre eller flere uker — i overfylte, uhygieniske godsvogner, hvor en bøtte var eneste sanitæranlegg? Og prøv å forestille deg at du blir satt av i ødemarken i Sibir, vel vitende om at du må slite hardt for å overleve i slike ugjestmilde omgivelser.

Denne måneden er det 50 år siden forvisningen av Jehovas vitner i april 1951. For å gjøre kjent beretningen om disse vitnenes trofasthet til tross for flere tiår med forfølgelse er det blitt gjort videoopptak av intervjuer med gjenlevende av dem. Disse intervjuene viser at forsøk på å hindre mennesker i å tilbe Gud er dømt til å mislykkes til sist — slik tilfellet også var i forbindelse med de første kristne.

Hva forvisningen førte til

De sovjetiske myndigheter fikk snart erfare at det å få vitnene til å slutte å tilbe Jehova var mye vanskeligere enn de hadde forestilt seg. Til tross for at fangevokterne kom med innvendinger, sang vitnene lovsanger til Jehova mens de ble tvunget av gårde til det stedet som de var forvist til, og på utsiden av jernbanevognene hang de opp skilt hvor det stod: «Jehovas vitner om bord.» Et vitne sa: «På jernbanestasjonene langs denne strekningen så vi andre tog som fraktet dem som var blitt forvist, og vi så skiltene som var blitt hengt opp på utsiden av jernbanevognene.» Dette var virkelig til stor oppmuntring!

Så istedenfor å bli motløse gjenspeilte de som ble forvist, den samme ånd som Jesu apostler la for dagen. Etter å ha blitt pisket og fått befaling om å slutte å forkynne «fortsatte de,» forteller Bibelen, «uten opphold å undervise og forkynne det gode budskap om Kristus». (Apostlenes gjerninger 5: 40—42) Ja, som Kolarz sa om forvisningen: «Dette var ikke slutten for ’vitnene’ i Russland, men bare begynnelsen på et nytt kapittel i deres proselyttmakeri. De prøvde til og med å utbre sin tro når de stanset på stasjonene på vei til det stedet som de var forvist til.»

På de forskjellige stedene som vitnene ble forvist til, fikk de ord på seg for å være lydige og hardt arbeidende mennesker. Men samtidig sa de i likhet med Kristi apostler i virkeligheten til sine undertrykkere: ’Vi kan ikke holde opp med å tale om vår Gud.’ (Apostlenes gjerninger 4: 20) Mange lyttet til det vitnene forkynte, og begynte å tjene Gud sammen med dem.

Resultatet ble akkurat slik Kolarz uttrykte det: «Sovjetmyndighetene kunne ikke ha gjort noe bedre for utbredelsen av deres tro enn å deportere dem. ’Vitnene’ ble ført ut av isolasjonen i landsbyene [i de vestlige sovjetrepublikkene] og tatt med ut i en større verden, selv om dette var den fryktelige verden som konsentrasjonsleirene og slavearbeidsleirene utgjorde.»

Forsøk på å hindre vekst

Med tiden tydde de sovjetiske myndigheter til forskjellige midler for å stanse Jehovas vitners virksomhet. Ettersom voldsom forfølgelse ikke hadde gitt de ønskede resultater, ble det satt i gang et nøye planlagt program som gikk ut på å spre løgnpropaganda om vitnene. Bøker, filmer og radioprogrammer — og også infiltrasjon av trente KGB-agenter i flere menigheter — var alt sammen noe man gjorde bruk av for å spre slik propaganda.

Den utstrakte misvisende framstillingen gjorde at mange med urette så på Jehovas vitner med frykt og mistillit, noe som framgår av en artikkel som stod i den kanadiske utgaven av Det Beste for august 1982. Artikkelen var skrevet av Vladimir Bukovskij, en russer som fikk lov til å emigrere til England i 1976. Han skrev: «En kveld i London la jeg tilfeldigvis merke til et skilt på en bygning der det stod: JEHOVAS VITNER . . . Jeg kunne ikke lese videre; jeg ble helt lamslått, nesten slik at jeg fikk panikk.»

Bukovskij forklarte hvorfor han ble unødig engstelig: «I vårt land bruker myndighetene medlemmene av denne sekten som busemenn som man skremmer barn med . . . I SSSR ser du ’vitner’ av kjøtt og blod bare i fengsler og konsentrasjonsleirer. Og her stod jeg foran et hus, et skilt. Kunne noen gå inn og drikke en kopp te sammen med dem?» spurte han. For å understreke grunnen til sin frykt sa Bukovskij: «I vårt land blir ’vitnene’ forfulgt i like stort raseri som mafiaen blir det i deres land, og de er omgitt av det samme hemmelighetskremmeri.»

Til tross for at vitnene ble utsatt for voldsom forfølgelse og løgnpropaganda, var de standhaftige og økte i antall. Sovjetiske propagandabøker, for eksempel boken med tittelen «Sannheten om Jehovas vitner», som i 1978 hadde et opplag på 100 000 eksemplarer på russisk, framholdt behovet for å trappe opp propagandaen mot Jehovas vitner. Forfatteren, V.V. Konik, som beskrev hvordan vitnene fortsatte å forkynne til tross for strenge restriksjoner, kom med følgende råd: «Sovjetiske religionsforskere bør lære seg mer effektive metoder for å få bukt med Jehovas vitners lære.»

Hvorfor et hovedmål for angrepet?

Kort sagt var Jehovas vitner et hovedmål for det sovjetiske angrep på religionen fordi de etterlignet Jesu første etterfølgere. I det første århundre hadde apostlene fått befaling om

[Bilde på sidene 8 og 9]