Skilsmissene har sine offer

HVIS du tror alt som «ekspertene» har skrevet om skilsmisse de siste tiårene, trekker du kanskje den konklusjon at det er ingen som har skylden for skilsmisser i vår tid, og at ingen blir skadelidende.

Mange foreldre på vei mot skilsmisse er blitt beroliget av noen få, alminnelige klisjeer, for eksempel: Det er bedre for barna med skilsmisse enn med et ulykkelig ekteskap; bare vent til barna er i ’den rette alderen’, så skåner du dem; barna er kommet helt over den vonde påkjenningen etter et par år.

Noen har støttet opp under disse optimistiske oppfatningene. Forfatterne Susan Gettleman og Janet Markowitz ser for eksempel bort fra «myten om at barnet tar skade av det». De hevder at skilsmissen ikke behøver å være traumatisk for barn så lenge foreldrene ’takler den på en moden måte’. De sier til og med at en skilsmisse kan hjelpe barn til en dag å takle sin egen skilsmisse! De hevder: «Det som virkelig bør være gjenstand for reform, er ekteskapets institusjon og myten om hjemmelivet.» — The Courage to Divorce.

Men høres slike dristige påstander riktige ut? Hvordan blir barna egentlig berørt, nå som antall skilsmisser bare øker og øker verden over? Er det sant at ingen blir skadelidende?

Svært store skader

I 1971 begynte de amerikanske forskerne Judith Wallerstein og Joan Berlin Kelly en betydningsfull undersøkelse av hvordan en skilsmisse virker på familier på lang sikt. De valgte 60 familier som var midt oppe i en skilsmisse. Disse familiene hadde til sammen 131 barn mellom 2 og 18 år. Til forskernes overraskelse viste det seg at skilsmissen nesten aldri kom som en lettelse for barna, ikke engang når foreldrene hadde hatt et ulykkelig ekteskap. Skilsmissen gjorde isteden barna svært urolige.

Var de psykiske skadevirkningene bare kortvarige? Nei, dessverre. Etter fem år var 37 prosent av barna fra moderat til alvorlig deprimert. De fleste av dem håpet fortsatt at foreldrene skulle bli forent igjen — selv om de hadde giftet seg på nytt! Etter 10—15 år hadde nesten halvparten av barna som var med i undersøkelsen, «nådd voksen alder som bekymrede, selvbebreidende unge menn og kvinner som kom til kort, og som i noen tilfelle var sinte».

Slike resultater går på tvers av den gjengse oppfatning av hva som er fornuftig. Som Wallerstein skriver: «Våre resultater var absolutt i strid med våre forventninger. Dette var lite hyggelige nyheter for mange mennesker, og vi fikk sinte brev fra terapeuter, foreldre og advokater som sa at vi utvilsomt tok feil.»

Men barna løy ikke. Andre undersøkelser har bekreftet den dom som Wallerstein og Kelly avsa. Journal of Social Issues sa at de fleste fagfolk, for eksempel atferdsforskere, «mener at det at foreldre skiller lag og oppløser ekteskapet, har en dyp, negativ virkning på både barn og unge». Tidsskriftet tilføyde at slike oppfatninger «i stor utstrekning er blitt underbygd», og henviste til resultater som disse: Ungdomskriminalitet og usosial atferd er vanligere blant skilsmissebarn enn blant barn i intakte familier; innleggelse på psykiatrisk sykehus kan være dobbelt så vanlig blant skilsmissebarn som blant barn i intakte familier; skilsmisse er kanskje den fremste årsaken til depresjon hos barn.

Hva med eldre barn?

Eldre barn takler ikke skilsmisse særlig bedre enn yngre barn. Når ungdommer blir vitne til at foreldrene skiller seg, kan de bli så desillusjonert at det gir dem et negativt syn på ekteskapet og andre institusjoner, for eksempel skolen. Noen trekker den konklusjon at alle mellommenneskelige forhold er upålitelige, dømt til å rakne en dag på grunn av svik og utroskap.

Noen tenåringer som blir brakt ut av likevekt på denne måten, går til ytterligheter når foreldrene skiller seg. Noen tyr til narkotika, noen nedverdiger seg til å ha et tøylesløst seksualliv, og noen rømmer hjemmefra. Andre tar skilsmissen tilsynelatende lett til å begynne med, bare for å gjennomgå en reaksjon senere. Det er kanskje ingen tilfeldighet det som bladet The Washingtonian bemerket, nemlig at økningen i antall tenåringer som får spiseforstyrrelser og til og med begår selvmord, går parallelt med økningen i antall skilsmisser.

Foreldre som ser tiden an og venter med å skille seg til barna er i ’den rette alderen’, må derfor kanskje vente lenge. Det ser ikke ut til at det finnes en magisk ’rett alder’ hvor barna glir uskadd gjennom en skilsmisse.a Sosiologen Norval D. Glenn antydet til og med i bladet Psychology Today at skilsmissens negative virkninger på barna kanskje «fortsetter uforminsket gjennom hele livet». Han avsluttet med å si: «En må tenke alvorlig over den foruroligende hypotese at det økte antall skilsmissebarn vil føre til at befolkningens ve og vel som et hele brytes ned, sakte, men sikkert.»

Selv om disse resultatene, undersøkelsene og statistikkene er dystre, betyr de ikke at alle skilsmissebarn er nødt til å få et problemfylt liv. Men de viser at skilsmisse utgjør en svært reell fare for barna. Spørsmålet er: Hvordan kan barna beskyttes mot de virkninger en skilsmisse medfører?

Hvilket håp er det for barna?

Det finnes ingen beskyttelse som er så god som forebyggelse. Som dr. Diane Medved uttrykker det i sin bok The Case Against Divorce: «Vi er nødt til å slutte å la selviske hensyn være det eneste avgjørende for om en skilsmisse er formålstjenlig eller ikke.» Det kan ikke være særlig tvil om at den selvopptatte holdning som har gjennomsyret det moderne samfunn, har undergravd utallige ekteskap. Hvordan kan ektepar bekjempe denne innflytelsen og få sitt ekteskap til å holde?

Bibelen hevder at det er dens Forfatter som har innstiftet ekteskapet. Noe som bekrefter at det er riktig, er at Bibelens råd til ektefolk virker. De har hjulpet millioner av menn og kvinner til å forbedre kvaliteten på familielivet. Bibelen har reddet utallige ekteskap fra å bli oppløst. Den kan være til hjelp for deg også.

Men dessverre kan skilsmisse ikke alltid unngås eller forebygges. Det er en realitet i dagens verden. Noen foreldre lærer om Guds normer for ekteskapet etter at de allerede er blitt skilt. Andre lever lojalt etter disse normene, men blir sviktet av en egoistisk, umoralsk ektefelle. Bibelen erkjenner også at skilsmisse kan tillates under visse ekstreme omstendigheter. (Matteus 19: 9) Men som Jesus lærte, er det umulig å treffe en klok avgjørelse uten først å ’regne ut hva det vil koste’. — Lukas 14: 28.

Hvis en skilsmisse er en fullbyrdet kjensgjerning, er dette så avgjort ikke en tid til å segne under den tunge bør som skyldfølelse eller anger kan utgjøre. Dette er en tid da virkningene på barna bør dempes. Det kan gjøres! Dr. Florence Bienenfeld, en skilsmisserådgiver og megler som er respektert i vide kretser, gir skilte foreldre denne forsikringen: «En skilsmisse behøver ikke å være en gresk tragedie hvor alle dør. Alle kan leve og med tiden komme seg igjen, bli helbredet og klare seg svært godt.» — Helping Your Child Succeed After Divorce.

Men hvordan? Hva kan foreldre, slektninger og venner gjøre for å hjelpe skilsmissebarn?

Hvordan man kan hjelpe skilsmissebarn

«En gang da jeg var i treårsalderen, kom far for å hente meg. Han tok meg med ut og kjøpte en dukke til meg med en pen rød kjole, og så kjørte han meg hjem. Vi satt sammen en liten stund i bilen. Men så snart mor kom ut for å hente meg, begynte hun og far å skrike til hverandre og krangle gjennom bilvinduet — med meg i midten.

Plutselig slengte far opp døren og dyttet meg ut av bilen. Dekkene hvinte, og borte var han. Jeg skjønte ikke hva som foregikk. Mor lot meg ikke engang få pakke ut den nye dukken. Jeg så den aldri mer etter det. Og jeg så ikke far igjen før jeg var 19 år.» — Heidi.

«TIDEN leger alle sår,» heter det. Er det sant? Eller blir barna påført ubotelig skade ved en skilsmisse?

Ifølge The Journal of Social Issues er mye avhengig av hva som skjer etter skilsmissen. Bladet sier: «De forhold som oppstår mellom familiemedlemmene etter skilsmissen, berører barna like mye som eller mer enn selve skilsmissen.»

I Heidis tilfelle var foreldrenes skilsmisse bare begynnelsen til vanskelighetene hennes. Som det så ofte går, fungerte ikke morens andre ekteskap stort bedre enn det første, og det gjorde ikke det tredje heller. Heidis barndom var som en berg-og-dal-bane som gikk mye opp og ned — hun opplevde skrik og skrål, krangel hvor tallerkener ble knust, og ensomme sommerdager i en tom leilighet, mens hun engstelig lurte på når — og om — moren ville komme hjem.

Det er mye foreldrene kan gjøre for å spare barna for slike urolige følger av en skilsmisse. Når alt kommer til alt, er det ekteskapet skilsmissen gjør slutt på, ikke ansvaret som foreldre.

Foreldrenes avgjørende rolle

«Det at man er sammen om befruktningen, gjør at barn har krav på både en mor og en far,» skrev to psykologer i Psychology Today. Du synes kanskje den uttalelsen er selvinnlysende. Men i visse henseender fører en skilsmisse til at et barn blir fratatt begge foreldrene på én gang.

Tenk for eksempel på hvordan det er i USA, som statistisk sett kanskje kan kalles verdens skilsmissehovedstad. Der bor over 90 prosent av skilsmissebarna sammen med moren, mens faren har samværsrett. Over halvparten av disse barna ser faren sin mindre enn én gang i året! Og den tiden moren er sammen med barnet, blir også kraftig redusert etter skilsmissen. Ifølge én undersøkelse blir den redusert med hele 21 timer i uken.

Hvis ekspertene er enige om noe, så er det det at det er større sannsynlighet for at barna tilpasser seg godt til livet etter skilsmissen, hvis de fortsetter å ha et godt forhold til begge foreldrene. Hvis ikke det er mulig, vil et godt forhold til i hvert fall den ene av foreldrene bidra til å dempe virkningene av skilsmissen. Men hvordan kan foreldrene fortsette å stå barna sine nær etter en skilsmisse?

Utnytt tiden

Hvis du er alenemor, kan det å bevare et nært forhold til barna være den vanskeligste utfordringen du står overfor. Kanskje du føler at det er satt et stempel på deg som enkelte samfunn betrakter som et dobbelt mindreverdsstempel: skilsmisse og fattigdom. Hvis du blir dyttet uforberedt ut på arbeidsmarkedet og strever med å oppveie upålitelige eller utilstrekkelige bidrag fra en tidligere ektefelle, føler du kanskje at du har liten tid til overs til barna dine.

Løsningen er: besluttsomhet og en timeplan. Kjøp alle de små stunder du kan, fra andre gjøremål, og planlegg sammen med barnet ditt hva dere skal gjøre sammen i de stundene. Selv litt tid hver dag med udelt oppmerksomhet er langt bedre enn ingen tid i det hele tatt. Hvis dere planlegger en spesiell utflukt sammen, får også barnet noe å glede seg til.

Så har vi barnets presserende behov for åndelig rettledning, tukt og opplæring. Det kan være vanskelig å finne muligheter til å ta seg god tid til dette. Bibelen gir derfor dette rådet: «Du skal gjenta [Guds lover] for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.» — 5. Mosebok 6: 7.

Er dere noen gang «på veien» sammen? Kanskje dere kjører bil sammen eller reiser med et offentlig kommunikasjonsmiddel. Hva er det du er opptatt av da? Er du opptatt av barnet ditt eller av en avis eller bilradioen? Når dere spiser sammen, drukner da all samtale i lyden fra fjernsynet, eller er måltidet en tid da familien kan snakke sammen i ro og mak? Er det noe husarbeid du kan gjøre sammen med barnet? Hva med for eksempel å lage i stand et måltid sammen eller ta klesvasken sammen?

Det er selvfølgelig ikke dermed sagt at du må benytte disse anledningene til å holde en forelesning for barnet. Bare det at du er sammen med det og prater med det på en varm og åpen måte, vil helt sikkert føre til at det lærer om dine verdinormer. Slike stunder som disse kan være en ideell anledning til å gi barnet den forsikring det så sårt trenger akkurat nå. Noen barn føler at det er deres skyld at foreldrene har gått fra hverandre, men holder denne følelsen for seg selv. Andre føler seg vraket av den av foreldrene som har forlatt hjemmet. Hvis du stadig forsikrer barnet ditt om at du er glad i det, roser det for dets gode egenskaper og det det utretter, og får det til å føle seg såpass trygt at det sier hva det egentlig tenker og mener, da har du gjort mye for å dempe skilsmissens virkninger.

Noen foreldre er mindre nøye med å gi tukt etter en skilsmisse, ofte på grunn av skyldfølelse. ’Barnet mitt har hatt det vanskelig nok i det siste,’ mener de. Men det å la barna gjøre akkurat som de vil, er ikke et utslag av kjærlighet. Lederen for et tiltak for barn og unge på et psykiatrisk sykehus sa til bladet The Washingtonian: «Barn sier stadig til meg: ’Foreldrene mine lar meg få gjøre hva som helst. De bryr seg ikke om meg.’» Som Bibelen sier: «Hvis du ikke straffer din sønn, elsker du ham ikke. Hvis du elsker ham, vil du korrigere ham.» — Ordspråkene 13: 24, Today’s English Version.

Dratt i to retninger

En liten gutt som ble bedt om å tegne mens han var på en skilsmisseklinikk, tegnet seg selv som midtpunktet i en dragkamp mellom sine gneldrende foreldre; han var i ferd med å gå opp i sømmene, og det dryppet blod fra ham. Det er slik noen skilsmissebarn føler det. Selv om barnet er glad i begge foreldrene, kan det være at både far og mor ikke vil at barnet skal være glad i den andre av foreldrene.

I den bitterhet og det nag som så ofte følger med en skilsmisse, er det svært vanskelig for foreldrene ikke å blande barna inn i kampen. Wallerstein og Kelly meldte at to tredjedeler av foreldrene i deres undersøkelse åpent konkurrerte om barnas kjærlighet og troskap. Dr. Bienenfeld advarer foreldre om at hvis de får et barn til å føle at de drar det i hver sin retning, kan det føre til selvhat og skyldfølelse hos barnet. Det vil dessuten «redusere hans eller hennes sjanser for lykke, selvrealisering og suksess».

Bibelen kommer med denne fornuftige veiledningen: «Dere fedre [eller mødre], vekk ikke sinne og trass hos barna, men gi dem den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje.» (Efeserne 6: 4) Det er opplagt at det å vekke sinne hos et barn overfor den andre av foreldrene ikke har noen plass i kristen oppdragelse.

Alle barn har to foreldre. Døden kan forandre på det, men ikke en skilsmisse. Og hvis ikke domstolen begrenser den andre av foreldrenes mulighet til å være sammen med barna (eller hvis ikke den andre av foreldrene med vilje unndrar seg sitt ansvar), kan det være at du må samarbeide med din tidligere ektefelle om oppdragelsen av barna.

Det kan nok være at du har grunn til å ha bitre følelser overfor din tidligere ektefelle. Men hvis du bruker barna for å straffe ham eller henne, er det egentlig barna det går ut over. Dr. Bienenfeld sier at hvis du ærlig innrømmer overfor deg selv at du også kanskje har bidratt til ekteskapsproblemene, kan det føre til at bitterheten gir seg. Bladet Parents forteller om en kvinne som prøvde å be for sin eksmann hver gang hun begynte å dvele ved negative tanker om ham. Hun fant ut at denne fremgangsmåten gav henne en følelse av velvære og kontroll som var helt ny for henne, og som hindret henne i å være ’fastlåst i en permanent kampposisjon’. — Jevnfør Matteus 5: 43—45.

Kan andre være til hjelp?

Psykologene Julius og Zelda Segal skriver i bladet Parents at «barn i oppløste familier blir styrket hvis i hvert fall noen tråder ikke ryker, men sørger for en viss kontinuitet» etter skilsmissen. Ifølge disse psykologene er det dessverre slik at «naboer og venner har en tendens til å holde seg på avstand, og det gjør også noen besteforeldre fordi de er for opptatt med å ta parti i foreldrenes konflikt».

Ja, en skilsmisse er spesielt vond for barna når andre slektninger også blir borte fra tilværelsen deres. Det gjør at de føler seg enda mer forlatt. Så hvis du har en nevø, en niese eller et barnebarn som er et skilsmissebarn, bør du konsentrere deg om å gi det den forsikring det så sårt trenger nå, istedenfor å delta i foreldrenes krangel. I noen tilfelle er det ingen som kan måle seg med en kjærlig bestemor eller bestefar når det gjelder å muntre opp et barn.

Heidi, som ble sitert i begynnelsen av denne artikkelen, fikk ingen slik støtte. Likevel gikk det bra med henne. Nå er hun 26 år og er en lykkelig gift ung kvinne som er åpen og arbeidsom. Hva var det som gjorde at det gikk bra med henne?

For å si det med ett ord: venner. Som tenåring begynte Heidi å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. I Rikets sal, hvor hun gikk på møter, fant hun sanne venner. «Jeg mente at min situasjon var nokså håpløs,» forteller hun. «Men det hjelper å ha noen å snakke med. Jeg hadde en venninne som jeg kunne fortelle alt til. Hun visste bestandig når det var noe i veien, og det endte alltid med at jeg fortalte henne hva det var. Hun var en slags morsskikkelse. Men det var også andre jeg kunne gjøre ting sammen med.» Heidi erfarte sannheten i Jesu løfte om at den kristne menighet kan gi dem som har mistet sin egen familie, en ny, stor familie. — Markus 10: 29, 30.

Men Heidi tok ikke initiativet for å få disse vennene. «De kom til meg,» sier hun. Og det er noe som ofte forekommer blant skilsmissebarn i den kristne menighet. En ung kvinne som heter Meg, har for eksempel gode minner om et ektepar som ble venner med henne da foreldrene hennes ble separert. «De visste rett og slett at jeg trengte dem, og de var der. Du har ikke akkurat lyst til å si til noen: ’Jeg trenger deg. Jeg vil at du skal være glad i meg nå.’»

Hva med deg? Kan du være som en bror, en søster, en mor, en far, en bestemor eller en bestefar for et skilsmissebarn? Den unge kommer nok ikke til å spørre deg om du vil det, men det betyr ikke at han eller hun ikke trenger deg.

Du vil selvsagt aldri kunne erstatte alt det som hører med til en intakt familie. Men du kan være en venn, en god tilhører som viser medfølelse. Du kan også være med på å rettlede den unge slik at han eller hun får et bedre forhold til vår Skaper, som virkelig er «farløses far» og den største venn noen kunne ønske seg. — Salme 68: 6.

Er det så noe håp om at det vil komme en tid da skilsmissetallene vil gå ned, en tid da barn kan være sikre på å få vokse opp i fullstendige, lykkelige familier?

Når den menneskelige familie blir leget

Hvis vi bare var avhengige av mennesker for å få en løsning, ville svaret være nei, det er ikke noe virkelig håp for barna. Menneskene er knapt nok i stand til å lappe sammen den håpløst splittede globale familie, langt mindre de utallige splittede familiene som utgjør den. Som Linda Bird Francke skrev i Growing Up Divorced: «Altfor mye har skjedd altfor fort. Domstolene er hjelpeløse. Skolene er hjelpeløse. Familier er hjelpeløse. Ingen vet hva de kan vente av hverandre i disse tider med mengder av skilsmisser, for det er ingen regler, ingen presedens å holde seg til.»

Men menneskenes Skaper er ikke hjelpeløs. Han forstår vår splittede verden, og han ser at den ikke trenger å finjusteres av menneskelige «eksperter». Den trenger å bli byttet ut. Og han lover at han skal bytte den ut. Han lover at de som gjør hans vilje, skal få overleve når denne korrupte ordning blir fjernet, og få oppleve at paradiset blir gjenopprettet — at hele jorden blir et paradis. (Lukas 23: 43, NW; 1. Johannes 2: 17) De som lever da, under Guds styre, vil bli befridd for synden, som nå preger menneskenaturen. Egoisme og ufullkommenhet, som medfører splittelse, hat og uenighet, vil omsider bli fjernet. Den menneskelige familie vil bli leget. — Åpenbaringen 21: 3, 4.

Og skilsmisser vil da være noe som hører fortiden til.