Vil det noen gang bli slutt på krig?

«HARMAGEDDON» er et uttrykk vi finner i Bibelen. Hva betyr det? De fire numrene av Vakttårnet for januar og februar 1985 inneholder en serie med informative artikler om dette emnet og har hver gang en tankevekkende forside. Vi håper at disse bibelske drøftelsene vil være til hjelp for deg og øke din kunnskap om hva HARMAGEDDON egentlig er.

«KOM og se hva [Jehova] har gjort, han som gjør skremmende ting på jorden! Han gjør ende på krig over hele jorden, han bryter buene, splintrer spydene og setter fyr på vognene.» — Salme 46: 9, 10.

Disse ordene, som salmisten skrev under inspirasjon, er i overensstemmelse med det folk opp gjennom tidene av hjertet har ønsket. Hvem har vel ikke lengtet etter den dag da krig vil høre fortiden til? Men hvor gjerne vi enn vil at det skal bli slik, har alle bestrebelser for å gjøre slutt på krig hittil vært fåfengte. Det er ikke bare det at krig fremdeles i høy grad er en del av vår verden, men krigføringen er også blitt så ødeleggende og dødbringende at det for første gang i menneskenes historie er fare for at sivilisasjonen og selve livet kan bli utslettet.

I betraktning av den alvorlige fare som truer oss, kan vi ikke annet enn spørre: Hvorfor har menneskenes bestrebelser for å hindre krig slått så sørgelig feil? Er krig i virkeligheten uunngåelig? Ja, hvorfor er det kriger i det hele tatt?

Hvorfor menneskenes bestrebelser mislykkes

«Hvis du bor i et strøk hvor det ikke finnes politi, og hvor alle har skytevåpen og lever i stadig frykt for å bli overfalt, da må det bli mye skyting,» skriver journalisten og militærhistorikeren Gwynne Dyer. «Det er et slikt strøk alle landene i verden bor i,» fortsetter han. «Det finnes ikke noe internasjonalt politi, så alle landene ruster seg og står klar til å bruke vold. Men den volden som landene benytter seg av, har en spesiell betegnelse. Vi kaller den krig.»

Selv om dette er en nokså forenklet forklaring, peker den på flere av de grunnleggende faktorene som er årsak til krig. En må både ha krigsvåpen og vilje til å føre krig. Dessuten legger vi merke til mangelen på lov og orden i ’strøket’, som i dette tilfelle er verden.

De kjente historikerne Will og Ariel Durant trakk fram nettopp disse grunnleggende faktorene da de skrev følgende i sin bok The Lessons of History: «Så utilfredsstillende som internasjonal rett og det internasjonale klima er nå, må en nasjon til enhver tid stå klar til å forsvare seg. Og når dens grunnleggende interesser er innblandet, må den få bruke alle de midler den mener er nødvendig for å overleve. De ti bud må skyves til side når ens egen eksistens er i fare.»

Hvorvidt et hvilket som helst forsøk på å gjøre slutt på krig vil lykkes, avhenger følgelig for en stor del av hvordan disse grunnleggende faktorene blir tatt hånd om. Har menneskene ved hjelp av noen av sine planer, uansett hvor fortreffelige de måtte være, klart å ta hånd om disse faktorene på en vellykket måte? La oss undersøke kjensgjerningene.

Mangelen på internasjonal orden

Det er i tidens løp gjort mange forsøk på å opprette et slags verdensorgan med makt til å opptre som politi overfor nasjonene og opprettholde internasjonal lov og orden. Folkeforbundet var for eksempel et slikt organ, som ble dannet etter den første verdenskrig for å sikre at verden ikke skulle bli styrtet ut i krig igjen. Det sank i virkeligheten hen i glemsel da den annen verdenskrig brøt ut. I 1945 framstod så De forente nasjoner, som kristenhetens presteskap lovpriste og forgudet som menneskenes eneste håp om fred. Hva har denne organisasjonen utrettet? Nok en gang gir historien svaret. «Det er nå over fire millioner mennesker som er innblandet i 42 forskjellige kriger, opprør og oppstander. . . . Mellom én million og fem millioner mennesker er blitt drept i disse kampene.» Dette meldte The New York Times i fjor. I dag er det få som tror at FN er i stand til å avverge kriger og konflikter. Det at denne organisasjonen er til, bidrar ikke i særlig grad til å dempe frykten for en tredje verdenskrig — et kjernefysisk ragnarokk.

Truselen og spenningen øker

En av grunnene til at slike organer som FN ikke makter å forhindre krig, er at nasjonene er villig til å gjøre alt for å hevde sin suverenitet og sine rettigheter. De bryr seg lite om internasjonalt ansvar og regler for oppførsel. Enkelte nasjoner synes at de har full rett til å bruke alle midler de finner nødvendige, for å nå sine mål — massakrer, attentater, kapringer, bombeangrep og så videre, hvor uskyldige ofte er ofrene. Selv stormaktene provoserer hverandre ofte til det ytterste i selvoppholdelsens og de nasjonale interessers navn. Hvor lenge vil nasjonene finne seg i hverandres tankeløse og uansvarlige oppførsel? Hvor mange slike konflikter som dem på Falklandsøyene, i Afghanistan, Grenada, Korea og så videre kan verden tåle uten at det kommer til en konfrontasjon av større dimensjoner? Det er ikke vanskelig å se hvordan nasjonalismen og kravet om selvbestemmelsesrett er til stort hinder for det som blir gjort for at det skal bli slutt på krig.

Rustet og klar

Det er alminnelig kjent at supermaktene har nok atomvåpen på lager til å kunne tilintetgjøre alle mennesker på jorden mange ganger. Men hva med de andre nasjonene? Ifølge en rapport fra de amerikanske myndighetene brukte utviklingslandene til tross for sin sterkt belastede økonomi godt over to billioner kroner det siste tiåret for å skaffe seg noen av de mest avanserte flyene, rakettene og stridsvognene som er å få. Hva har det ført til? «Vi har nå kommet til det punkt da mange av kjøperne har problemer med å ta imot alle de nye våpnene sine.» Disse nasjonene er væpnet til tennene, som det heter. Siden de bare har såkalte konvensjonelle våpen, er de desto mer villige og rede til å ta dem i bruk.

Er det grunn til håp?

Menneskenes mange feilslåtte forsøk på å gjøre slutt på krig understreker bare den bibelske sannhet som sier at «vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt». (Jeremia 10: 23) Selv om menneskene kan ha et sterkt ønske om at det skal bli slutt på krig, vet de ganske enkelt ikke hvordan de skal få det til. Hva så med løftet om at det skal ’bli gjort ende på krig over hele jorden’? Ble det gitt bare for å vekke falske forhåpninger eller for å narre oss? Nei, slett ikke, for Jehova gir oss denne forsikringen om hvert ord eller løfte som kommer fra hans munn: «Det vender ikke tomt tilbake til meg.» (Jesaja 55: 11) Hvordan vil så dette løftet bli oppfylt? Hvilke gode grunner har vi for å tro at Gud vil lykkes der hvor menneskene så mange ganger har kommet til kort?