Dette skjedde raskt og plutselig under det andre spesielle gjestebudet som ble holdt av dronning Ester, Mordekais kusine. (Est 2: 7) Med Haman til stede rettet hun modig en anmodning til kongen. Hun avslørte overfor den forbløffede kongen at hans egne interesser var truet, ettersom hans dronnings liv var i fare på grunn av en morderisk sammensvergelse. Idet kongens vrede flammet opp, utpekte Ester den nå skrekkslagne førsteministeren, «denne onde Haman», som den som stod bak den feige sammensvergelsen. (Est 7: 1–6) Kongen befalte nå at den blodtørstige Haman skulle henges opp på den 22 m høye pælen som han selv hadde gjort klar til Mordekai. (Est 7: 7–10) Så ble Hamans hus gitt til Ester (Est 8: 7), mens Mordekai ble gjort til førsteminister og fikk myndighet til å gi jødene tillatelse til å forsvare seg (Est 8: 2, 10–15). I løpet av de to dagene da jødene hevnet seg på sine fiender, vant de en overveldende seier; de drepte over 75 000 av sine fiender. Hamans ti sønner ble drept, og dagen etter ble de hengt opp til offentlig skjensel. – Est 9: 1–17; se ESTER; ESTERS BOK; MORDEKAI nr. 2; PURIM.

Haman la for dagen amalekittenes karaktertrekk. Han var åpenbart avgudsdyrker, og han kan ha støttet seg til astrologer da han fikk kastet lodd for å få avgjort hvilken dag som var den beste å utrydde jødene på. (Est 3: 7; se LODD, I.) Han praktiserte «kjødets gjerninger», ettersom han drev med avgudsdyrkelse og spiritisme, viste et morderisk hat til jødene og la for dagen en stolt, selvopptatt ånd som omfattet en ytterliggående skinnsyke og misunnelse, noe som særlig gikk ut over Guds tjenere. (Ga 5: 19–21) Han benyttet seg av løgn og bedrag (Est 3: 8) og viste seg å være en krypende kujon da planene hans ble forpurret og han falt i unåde (Est 7: 6–8). Haman viste seg å være en tjener for Guds store motstander, Djevelen, ut fra prinsippet i Romerne 6: 16.

(Hạmat), HAMATITTER.

Byen Hamat var hovedstaden i et lite kanaaneisk kongerike i Syria i begynnelsen av Israels historie. Det fruktbare jordbruksdistriktet som omgav byen, fikk med tiden samme navn. I gresk og romersk tid var byens klassiske navn Epifaneia, etter Antiokhos IV (Epifanes). I dag heter den Hama, en kortform av det opprinnelige navnet.

Hamat lå ved elven Orontes, 81 km inn i landet fra Middelhavet, 190 km nord for Damaskus og 120 km sør for Aleppo, ved noen viktige handelsruter.

Det hevdes av og til at det var hetittene som grunnla Hamat, men det er mer sannsynlig at det var hamatittene, som var slektninger av hetittene og var en av de 70 slektene som bredte seg utover jorden etter vannflommen. Het og Hamat, stamfedrene til disse to slektene, står oppført henholdsvis som den andre og den ellevte sønnen til Kams sønn Kanaan. – 1Mo 10: 6, 15–18; 1Kr 1: 8, 13–16; se HETITTER.

«Inngangen til Hamat.» I den eldste beretningen vi har hvor Hamat er nevnt, fortelles det om hvordan tolv israelittiske speidere på 1500-tallet f.v.t. kom opp fra sør og nådde til «inngangen til Hamat» – en vending som forekommer gjentatte ganger, og som man mener ikke betegner byportene, men sørgrensen til det området som byen kontrollerte. (4Mo 13: 21) Det var hit Josvas erobringer nådde i nordlig retning. (Jos 13: 2, 5; Dom 3: 1–3) Noen kommentatorer mener imidlertid at det i stedet for «like til inngangen til Hamat» (Jos 13: 5) skulle ha stått «helt til Lebi-Hamat (Hamats løve)», og at det dreier seg om et bestemt sted. – Se Vetus Testamentum, Leiden 1952, s. 114.

Man vet ikke nøyaktig hvor denne grensen gikk, eller hvor dette stedet lå. Den eller det ble regnet som en del av Israels nordgrense (4Mo 34: 8; 1Kg 8: 65; 2Kg 14: 25; 2Kr 7: 8) og grenset også opp til Damaskus (Jer 49: 23; Ese 47: 15–17; 48: 1; Sak 9: 1, 2). Noen mener at det dreier seg om sørenden av Coele-Syria (også kalt Bekaadalen), som ligger mellom fjellkjedene Libanon og Antilibanon. Andre hevder at det lå midtveis mellom Ba’albek og Ribla. Andre igjen mener at det lå lenger nord, der hvor passet åpner seg mellom Homs og havet. – Ese 47: 20.