Noen bibelkommentatorer gjør oppmerksom på at det ordet som Lukas bruker, og som vanligvis blir oversatt med «stattholder» eller «landshøvding», er hegemọn. Dette greske ordet blir brukt om romerske legater, prokuratorer og prokonsuler, og grunnbetydningen av det er «leder», «fører» eller «høytstående embetsmann». Noen mener derfor at Kvirinius på det tidspunkt da det som Lukas omtaler som den «første registreringen», fant sted, innehadde embetet som keiserens spesielle legat i Syria, med ekstraordinær myndighet. Noe annet som kan bidra til å kaste lys over saken, er Josefus’ tydelige omtale av et dobbeltherredømme i Syria, idet han i sin beretning nevner to personer, Saturninus og Volumnius, som tjente samtidig som «stattholdere i Syria». (Jewish Antiquities, XVI, 277, 280 [ix, 1]; XVI, 344 [x, 8]) Hvis Josefus har rett når han omtaler Saturninus og Varus som to på hverandre følgende stattholdere i Syria, er det således mulig at Kvirinius tjente samtidig med enten Saturninus (slik som Volumnius hadde gjort) eller Varus forut for Herodes’ død (som trolig fant sted i år 1 f.v.t.). The New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge legger fram dette synspunktet: «Kvirinius stod i nøyaktig det samme forhold til Varus, stattholderen i Syria, som Vespasian senere stod i til Mucianus. Vespasian førte krigen i Palestina mens Mucianus var stattholder i Syria, og Vespasian var legatus Augusti, idet han hadde nøyaktig samme tittel og formelle rang som Mucianus.» – 1957, bd. IX, s. 375, 376.

En innskrift som ble funnet i Venezia (Lapis Venetus) omtaler en folketelling som ble foretatt av Kvirinius i Syria. Den gir imidlertid ingen mulighet til å fastslå om folketellingen fant sted i hans første eller i hans andre periode som stattholder. – Corpus Inscriptionum Latinarum, redigert av T. Mommsen, O. Hirschfeld og A. Domaszewski, 1902, bd. 3, s. 1222, nr. 6687.

Lukas er kjent for sin nøyaktighet når det gjelder historiske opplysninger, og det er derfor god grunn til å godta hans omtale av Kvirinius som stattholder i Syria omkring tidspunktet for Jesu fødsel som historisk korrekt. En må ikke glemme at Josefus, som i virkeligheten er den eneste kilden vi ellers har hva dette angår, først ble født i år 37 e.v.t., altså nesten 40 år etter Jesu fødsel. Lukas, derimot, var allerede lege og reiste rundt sammen med Paulus omkring år 49 e.v.t., da Josefus bare var en tolv år gammel gutt. Av disse to skulle derfor Lukas være den beste kilden til pålitelige opplysninger om hvem som var stattholder i Syria like før Jesu fødsel. Justinus martyr, en palestiner som levde på 100-tallet e.v.t., henviste til de romerske opptegnelser som bevis for at Lukas var nøyaktig i sin omtale av Kvirinius som stattholder på den tiden da Jesus ble født. (A Catholic Commentary on Holy Scripture, redigert av B. Orchard, 1953, s. 943.) Det finnes ingen vitnesbyrd om at Lukas’ beretning noen gang er blitt dratt i tvil av tidlige historieskrivere, ikke engang av tidlige kritikere, slike som Celsus.

En øy i det nordøstlige hjørnet av Middelhavet, omkring 70 km fra Kilikias kyst i Lilleasia og omkring 100 km fra kysten av Syria. Kypros er den tredje største øya i Middelhavet, etter Sicilia og Sardinia. Øya er ca. 160 km lang, når en ser bort fra en smal halvøy som strekker seg ytterligere 72 km ut i havet, i øyas nordøstlige hjørne. På det bredeste er øya 97 km bred. I fjellkjeden Troodos i sørvest finner man den høyeste toppen, fjellet Olympos, som hever seg 1951 m over havet. En annen fjellkjede går langs nordkysten, og mellom disse to fjellkjedene ligger den sentrale sletten. Om vinteren er fjelltoppene dekket med snø, og om sommeren er det varmt og tørt på slettene. Fra de eldste tider har øya vært kjent for sine rike kobberforekomster, og øyas navn gav også navn til dette metallet. (Ordet «kobber» kommer fra det latinske cuprum, som betyr «metall fra Kypros».)

Historiske vitnesbyrd peker i første rekke på Kypros som det «Kittim» som er omtalt i De hebraiske skrifter. (Jes 23: 1, 12; Da 11: 30) Øya var ikke bare kjent for sitt kobber, men også for sitt fine tømmer, især sypresstre, som tydeligvis ble eksportert til Tyrus ved kysten av Fønikia og ble brukt til skipsbygging. – Ese 27: 2, 6.

På grunn av tilknytningen til det bibelske Kittim kunne en vente at Kypros’ opprinnelige befolkning hadde forbindelse med Hellas. (Se 1Mo 10: 4; Javan var stamfar til jonerne, de tidlige grekerne.) Og som det framgår av artikkelen KITTIM, var nettopp dette tilfellet.

Kongene over Kypros’ bystater allierte seg med Aleksander den store etter hans seier i slaget ved Issos i 333 f.v.t. Etter Aleksanders død fikk det ptolemeiske dynasti i Egypt herredømmet over øya, og den forble stort sett under egyptisk herredømme inntil år 58 f.v.t., da den ble annektert av romerne. Selv om det ikke sies noe direkte om det, er det sannsynlig at det var jøder fra Kypros blant dem som var til stede ved pinsehøytiden i Jerusalem i år 33 e.v.t. Levitten Josef, bedre kjent som Barnabas, var født på Kypros. – Apg 4: 36.

Kristendommen. På grunn av den forfølgelse som brøt ut mot de kristne etter at Stefanus hadde lidd martyrdøden, ble disiplene spredt, og noen av dem drog til Kypros, hvor de vitnet for de jødene som bodde der. Noen kristne fra Kypros drog til byen Antiokia, som lå ved kysten av Syria, rett overfor Kypros, og forkynte med godt resultat for folk som i likhet med dem selv snakket gresk. (Apg 11: 19, 20) Da Paulus og Barnabas, ledsaget av Johannes Markus, ble sendt ut fra Antiokia på sin første misjonsreise (ca. år 47–48 e.v.t.), var deres første distrikt Kypros, som Barnabas kom fra. Da de kom til den viktige handelsbyen Salamis, på østkysten av Kypros, fant de mer enn én synagoge, noe som tyder på at det fantes en jødisk befolkning av en viss størrelse i byen. Etter at de hadde forkynt Guds ord der, drog de tvers over hele øya til Pafos, på vestkysten, den daværende romerske provinshovedstaden. Her traff de prokonsulen Sergius Paulus, som viste seg å være interessert i deres budskap, og trollmannen Elymas (Bar-Jesus), som motarbeidet dem. – Apg 13: 1–12.