Andre trekk. Nilen forsynte ikke bare planter og husdyr med vann. Elven var også egypternes drikkevannskilde. (2Mo 7: 18, 21, 24) Bortsett fra i begynnelsen av flomtiden var vannet meget godt. Langs Nilens kanaler og sivgrodde dammer vokste det store mengder av papyrusplanter. De ble brukt til framstilling av skrivemateriale og til båtbygging. (Jes 18: 2) De sivbevokste elvebreddene og dammene var tilholdssted for mange ville fugler som levde av frosk og andre smådyr. (2Mo 8: 5, 9–11) Gamle egyptiske bilder viser at folk jaktet på fugler fra små båter. Det var også mulig å bade i Nilen. I Bibelen fortelles det at faraos datter badet der. (2Mo 2: 5) En lignende badescene er skildret på et egyptisk bilde som viser en fornem dame og hennes fire tjenestekvinner. Nilen var også landets viktigste ferdselsåre. Båter på vei nordover fløt nedover med strømmen, mens de sørgående båtene (som reiste mot strømmen) ble drevet framover av de framherskende vindene fra Middelhavet. Handelsskip fra Fønikia og Kreta kunne seile oppover elven helt til Tebe (Bibelens No-Amon; Na 3: 8) og enda lenger.

Nilen spilte en viktig rolle i Egypts forsvar mot invasjon utenfra. Dens katarakter i sør gjorde det vanskelig å angripe landet fra Nubia, eller Etiopia, mens det sumpete deltaområdet bidrog til å hindre en større innmarsj fra det asiatiske kontinent. Noen forskere mener at kong Sankeribs skrytende uttalelse om at han skulle tørke ut alle Nil-kanalene med sine føtter, var et uttrykk for at han stolte på at han ville være i stand til å forsere de vannfylte vollgravene som var anlagt som et forsvarsverk rundt egyptiske byer og festninger. – 2Kg 19: 24.

De periodiske variasjonene i Nilens vannføring utgjorde grunnlaget for egypternes måte å inndele kalenderåret på. De regnet med tre årstider, hver med fire måneder: ʼAkhet, eller flommen; Peret, eller tilsynekomsten (åpenbart det at landet kom til syne igjen etter som vannet trakk seg tilbake til elveleiet); og Shomu, tørketiden (sommeren). Det var størst aktivitet i perioden like etter at vannstanden var høyest. Mens vannstanden var høy, utførte man byggearbeider, slik at sysselsettingen ble opprettholdt.

I Esekiels bok blir farao omtalt som «det store havuhyre som ligger utstrakt midt i sine Nil-kanaler». Man antar at det i dette billedlige uttrykket ligger en hentydning til krokodillene som har levd i Nilen fra gammel tid. (Ese 29: 3–5) I Nilen var også flodhesten et vanlig syn. Det er en vanlig oppfatning at det er dette dyret som blir kalt Behemot i Job 40: 15.

Egypterne tilbad Nilen som en fruktbarhetsgud under navnet Hapi. Denne guden ble gjerne avbildet som en skikkelse med stort sett mannlige trekk, men med store, kvinnelige bryster, og med en krone av vannplanter på hodet og et fiskerbelte rundt en fyldig mage. Hvert år ved begynnelsen av flomtiden ble det holdt en høytid med frambæring av ofre til hans ære. I 2. Mosebok 7: 15 fortelles det at farao tidlig en morgen skulle gå ut til Nilen. Noen forskere mener at dette hentyder til et fast morgenritual med religiøst innhold, men det kan også tenkes at han bare spaserte en tur om morgenen eller gikk for å inspisere vannstanden i elven.

Vanningskanaler som grenet seg ut fra Nilen. (2Mo 7: 19; 8: 5; Sl 78: 44) Det hebraiske ordet for Nil-kanaler (jeʼorịm) er flertallsformen av jeʼọr (en betegnelse på Nilen). Næringslivet i Egypt var fullstendig avhengig av Nilen, som gjorde det mulig å drive med kunstig vanning i et praktisk talt nedbørfritt land, og som regelmessig oversvømte landet og etterlot seg et næringsrikt slam. Matforsyningen i landet var helt avhengig av dette. Det var derfor en landsulykke da vannet i disse kanalene ble til blod, på samme måte som det ville bety en katastrofe om Nil-kanalene tørket ut. – Jes 19: 6; se NILEN.