Spørsmål fra leserne
• Er det et brudd på bibelske prinsipper å spille om penger eller andre gevinster? Er det galt av en kristen å ha sitt verdslige arbeid ved et spilleforetagende, som for eksempel et lovlig lotteri eller et spilleetablissement? — V. W., Haiti, De vestindiske øyer.
De kristne skal arbeide for sitt utkomme. ’Arbeid med eders hender, så som vi bød eder, forat I kan omgåes sømmelig med dem som er utenfor, og ikke trenge til noen.’ «Da vi var hos eder, bød vi eder jo og dette at hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete. Men sådanne byder og formaner vi i den Herre Jesus Kristus at de skal arbeide i stillhet og ete sitt eget brød.» «Vi legger vinn på det som er godt, ikke alene i Herrens, men og i menneskers øyne.» «Sørg for de rette ting i alle menneskers øyne.» «Ja, hvis noen ikke sørger for dem som er hans egne, og særlig for dem som er medlemmer av hans husstand, da har han fornektet troen og er verre enn et menneske uten tro.» (1 Tess. 4: 11, 12; 2 Tess. 3: 10, 12; 2 Kor. 8: 21; Rom. 12: 17, NW; 1 Tim. 5: 8, NW) Hvis du spiller om penger, yter du ikke tjeneste for de pengene du vinner, men du får noe for ingenting av noen som ikke ønsker at du skal få det. Dessuten blir spillingen ofte til en feber hos enkelte, og de taper så meget at de ikke lenger er i stand til å sørge for sine egne.
Men hva så hvis spilleren har råd til å tape uten at det hindrer ham i å forsørge sin familie eller oppfylle andre forpliktelser? Hvis han har råd til å tape pengene, finnes det da ikke bedre måter å bruke dem på enn å berike profesjonelle spillere og banditter, svindlere og forbrytere? Er ikke motivet hos spilleren galt selv om utbyttet går til staten? Nærer han ikke ønske om å vinne penger uten å yte noen tjeneste for dem til gjengjeld? Han ønsker ikke å gi til staten, men å motta fra den. De fleste beklager seg over de skattene staten pålegger dem — de ønsker ikke å gi mer. De kristnes penger kan anvendes på en bedre måte enn til spill. Hvis han har råd til å tape dem, har han også råd til å gi dem bort. Så lenge han har åndelige brødre som er fattige, kan han bruke de pengene han har til overs, til å oppfylle en forpliktelse: «Når det er en fattig hos deg, blant dine brødre i noen av byene i det land som [Jehova] din Gud gir deg, da skal du ikke være hårdhjertet og lukke din hånd for din fattige bror.» (5 Mos. 15: 7) Det er bedre å gi til sin bror ennå tape til spillere. Det er også bedre å bidra til Jehovas gjerning enn til spillere: «Ær [Jehova] med gaver av ditt gods.» (Ordspr. 3: 9) En kristen vil derfor ikke være med på ’å spille om penger eller andre gevinster og vinne noe som han ikke har ytet noen ærlig’ tjeneste eller gitt noe for, og han vil heller ikke spille bort penger som han kunne bruke til kristne formål.
Også andre bibelske grunner forbyr spill om penger. Jesus sa: «Av deres frukter skal I kjenne dem; kan en vel sanke vindruer av tornebusker eller fiken av tistler? Således bærer hvert godt tre gode frukter, men det dårlige tre bærer onde frukter. Et godt tre kan ikke bære onde frukter, og et dårlig tre kan ikke bære gode frukter. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden. Derfor skal I kjenne dem av deres frukter.» (Matt. 7: 16—20) Spill om penger appellerer til selviskheten og svekker moralen, og det frister mange til å få for vane å fare med lureri og bedrag. Spilleforetagender blir for en stor del drevet eller kontrollert av svindlere og bedragere, og hele uvesenet frambringer råtne frukter i form av vold og mord. De kristne ønsker ikke å være med på dets synder eller få del i dets plager. «Pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme faret vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner.» — 1 Tim. 6: 10.
De som arrangerer lykkespill, taper aldri i det lange løp, og spillerne som gruppe betraktet, vinner aldri. Ved matematiske beregninger blir det alltid sørget for at arrangørene vinner stort. For å vinne er spillerne avhengige av slumpetreff og ikke av dyktighet, av gjetninger og ikke av logikk. Som en følge av dette er de fleste spillere tilbøyelige til å være overtroiske og stole på lykken og skjebnen og tilfeldighetene. Menneskene i fortiden drev lykkespill, og de hadde sine guder og gudinner som de henvendte seg til for å få lykken med seg. Da jødene skeiet ut, falt de så dypt at de begynte å praktisere de samme skikker som hedningefolkene omkring dem, og de ofret til falske guder og gudinner, blant andre også spillernes guddommer. Ved en slik anledning sa Jehova til sitt frafalne folk: «Dere som forlater Jehova, som glemmer mitt hellige berg, som dekker et bord for Lykken, og som skjenker opp blandet vin for Skjebnen; jeg vil gjøre sverdet til deres skjebne, og dere skal alle bøye dere ned for å bli slaktet.» (Es. 65: 11, 12, AS) Eller, som Leeser-oversettelsen sier: «Som dekker et bord for Lykke-guden, og som fyller drikkofferet for Skjebnen.» Moffatts oversettelse sier: «Som dekker bord for Hellet, utøser drikkoffer for Lagnaden.» Jødene kom i vanskeligheter med Jehova når de ofret til spillernes guder og gudinner.
Både katolske og protestantiske kirkeorganisasjoner i kristenheten driver en mangfoldig spillevirksomhet. De prøver å rettferdiggjøre dette på mange grunnlag. De sier at det ikke er så skadelig for moralen. Mange regjeringer er imidlertid av den mening, og har nedlagt forbud mot lykkespill. I enkelte områder hvor dette er tilfelle, har noen kirkesamfunn satt seg ut over loven og blitt lovbrytere for å fortsette med spillingen sin. I stedet for å foregå med et godt eksempel i saker som angår moralen, har mange kirkesamfunn dårlig moral, og de oppmuntrer medlemmene til å komme ned på deres plan. Enhver som ikke er forblindet av sitt eget begjær, kan tydelig se hvilken svekkende virkning spillingen har på menneskenes moral. Det var med tanke på en høy moralsk standard at Jehovas lov bød: «Du skal ikke begjære.» (Rom. 7: 7; 2 Mos. 20: 17) Spillere begjærer penger som ikke er deres egne, de søker dem uten at de fortjener dem. Det er ikke moralsk oppbyggende å begjære — det er nedbrytende.
Noen kirkesamfunn unnskylder seg med at innsatsene er små og derfor ikke gjør noe fra eller til for spillerne. Jesus sa: «Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.» (Luk. 16: 10) Hvis det er galt å spille, er det ikke beløpet som er den avgjørende faktor. Vi må ikke bryte prinsipper. Satan benytter små og tilsynelatende ubetydelige overtredelser som en kile til å åpne veien for større synder. Enkelte ting, som for eksempel det å spise eller drikke, blir galt bare når man gjør det til overmål og ikke passer måten. Det er imidlertid ikke tilfelle med spill om penger. De små tapene hoper seg opp over et større eller mindre tidsrom, og blir til pengebeløp som kunne vært anvendt på bedre måte eller gitt frivillig, i stedet for at de skulle bli presset ut av folk ved at utsikter til vinning ble brukt som lokkemat. Verre enda er det at slik spilling i det små kan utvikle seg til en feber og få uhyggelige følger for spilleren.
Religiøse organisasjoner har prøvd å rettferdiggjøre spilling ved å peke på at Israel kastet lodd. Det er sant at det ble kastet lodd i Israel, men det skjedde ikke for sportens eller fornøyelsens skyld eller i den hensikt å skaffe seg materiell vinning. Det var ikke forbundet med veddemål eller innsatser, tap eller gevinster. Det ble ikke gjort for å berike templet eller prestene eller i veldedighetsøyemed. Loddkastingen ble bare brukt for å vise Jehovas avgjørelse eller ledelse i et spørsmål: «I kappens fold rystes loddet, men avgjørelsen kommer alltid fra [Jehova].» (Ordspr. 16: 33) Det var et middel til å gjøre ende på tretter: «Loddet gjør ende på tretter og skiller mellom de mektige [mektige rivaler, AT].» (Ordspr. 18: 18) Det ble ikke brukt til spill, og man skal ikke prøve å få det til å fortone seg slik ved å forvrenge beretningen.
Mange vil innrømme at spill om gevinster i sin alminnelighet er galt, men de mener at det går an hvis det blir arrangert av et kirkesamfunn i den hensikt å finansiere dets arbeid eller drive veldedighet. Det er i virkeligheten en tarvelig måte å tigge på. Det appellerer til gale motiver, for det lokker og lurer offeret ved dets selviske håp om vinning. Giveren ønsker ikke å gi; han ønsker å vinne, å få de andre spillernes penger, heller enn å la det hele gå til kirken. Hvis spillerne ville gi uten utsikter til å vinne, kunne alle pengene bli brukt til kirkens arbeid uten at en del av dem behøvde å bli trukket fra og returnert til spillerne. Hasardspill var utbredt i det hedenske Roma og hele det romerske rike, men hverken Jesus eller apostlene eller andre kristne godkjente hasardspill som et middel til å støtte menigheten økonomisk.
Bibelen viser hvordan midler til godgjørenhet skal skaffes til veie: «Den som stjal, stjele ikke lenger, men arbeide heller, idet han gjør noe godt med sine hender, forat han kan ha noe å gi til den som trenger.» (Ef. 4: 28) Det er meningen at vi skal gi av kjærlighet, ikke at vi skal tape på hasardspill. Da Paulus samlet inn penger til hjelp for trengende brødre, roste han ikke dårlige tapere, men han sa: «Hver gi så som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang! For Gud elsker en glad giver.» (2 Kor. 9: 7) Jehova er ikke interessert i penger som er tapt ved spill, men i gaver som blir gitt med glede. Ved spill i de forskjellige kirkesamfunn er det vinnerne som er glade fordi pengene gikk til dem i stedet for til de trengende som skulle nyte godt av veldedigheten. Deres glede består i å innkassere gevinstene, ikke i å gi ved å tape. Det er fordi kirkegjengerne vegrer seg for å gi av kristen kjærlighet at de geistlige arrangerer lykkespill for å råde bot på ukristen selviskhet og tyne penger ut av uvillige lommer. Når godgjørenheten blir framtvunget ved et lokkemiddel som består i utsikten til å vinne noe, er den ikke kristen, ikke slik Jesus sa den skulle være: «Når du dekker til en middag eller et aftensmåltid, så be ikke dine venner eller dine brødre eller dine slektninger eller rike naboer. Kanskje de også en gang kunne innby deg igjen, så du får gjengjeld. Men når du dekker til et festmåltid, innby da fattige mennesker, krøplinger, lamme, blinde; og du kommer til å være lykkelig, for de har intet å gjengjelde deg med. For det skal bli gjengjeldt deg i de rettferdiges oppstandelse.» (Luk. 14: 12—14, NW) Kristenhetens hasardspillere ønsker mer enn gjengjeld; de vil ha betaling for ingenting. De har ikke tro til å se fram til belønning ved oppstandelsen. Sanne kristne må ikke tvinges til å tape forat man skal få dem til å gi.
Kan en kristen være ansatt i et spilleforetagende som er lovlig anerkjent og tillatt? Han synes kanskje at han kan det hvis han avholder seg fra å spille selv og fra å la sine åndelige brødre spille med hans hjelp. Én kan være i stand til å gjøre dette med god samvittighet, mens en annen ikke ville kunne gjøre det med god samvittighet. Enhver må personlig avgjøre hvorvidt han kan gjøre det for sin samvittighets skyld. Det er uten tvil å foretrekke å være atskilt fra den atmosfære som omgir slik virksomhet, og den kristne vil kanskje klokelig ordne seg slik at han får et annet arbeid. Dette er noe enhver må avgjøre for seg selv og i overensstemmelse med sine forhold og sin samvittighet. Selskapet Vakttårnet treffer ingen avgjørelser med hensyn til den enkeltes erverv, som vi tidligere har framholdt i Vakttårnet for 1. april 1952, side 111.
• Er det tillatt å krysse planter eller dyr for å få bastarder, i betraktning av bestemmelsen i 1 Mosebok om at hvert slag skulle formere seg etter sitt slag? — F. B., U.S.A.
Da Jehova Gud skapte trær og planter, bestemte han at de skulle formere seg ved skudd eller frø «etter sitt slag». Da han skapte alle de forskjellige vanndyr, bød han dem å formere seg «etter sitt slag», og også «alle vingede fugler, hver etter sitt slag». (1 Mos. 1: 11, 12, 21) Den første betingelse for å kunne drøfte dette, er at man har en definisjon av «slag», slik Bibelen bruker dette ordet. På sidene 112 og 113 i «Make Sure of All Things» finner vi følgende bibelske definisjon: «En familie eller gruppe av levende skapninger eller planter som kan parre seg innbyrdes, men som ikke kan parre seg med andre utenfor familien. (Det vil si, de hvis kjønnsceller kan forenes og danne, eller begynne å danne, avkom, men ikke kan forenes med kjønnsceller fra et annet ’slag’ eller en annen familie.) Denne definisjonen er den samme som tidligere ble gitt av «art». Da ble «art» brukt i betydningen avkom av et enkelt, spesielt skapt par. Men etterat den falske utviklingsteorien oppsto, har begrepet «art» forandret mening, og ifølge vår tids vitenskapelige språkbruk kan mange arter være av samme bibelske slag. Når det oppstår varianter innen et slag, omtaler evolusjonistene noen av dem som nye arter, og som bevis på at artene forandrer seg. Ifølge deres innsnevrede definisjon av «arter» er det sant, men artene forandrer seg ikke hvis vi holder fast på den gamle definisjon av uttrykket, som stemmer med den ovenfor omtalte definisjon av det bibelske «slag».
Når vi har dette grunnlaget klart, kan spørsmålet lett besvares. Det er ikke noe forbud mot at menneskene frambringer nye varieteter av planter og dyr gjennom utvalg, mutasjoner eller krysninger. Ingen bastard som de vil være i stand til å frambringe ved sine oppdrettsforsøk, er en krenkelse av påbudet i 1 Mosebok om at livsformene skulle formere seg etter sitt slag. Hvorfor ikke? Fordi planter eller dyr som kan parre seg med hverandre, er av samme slag; det finnes ingen mulighet for å overskride grensen mellom slagene, for Jehova skapte slagene slik. Menneskene kan ikke bryte påbudet i 1 Mosebok om slagene, for to forskjellige slag kan ikke parre seg med hverandre og derfor heller ikke frambringe avkom. Ved utvalg og krysning og mutasjoner kan det frambringes en hel del forskjellige planter og dyr, men de er alle innenfor grensene av sitt slag. Vitenskapen kan ikke legge fram noe som kan gjendrive dette.
Bibelen omtaler hester og esler og muldyr, og alle disse uttrykkene er oversatt fra forskjellige hebraiske ord. Muldyret er en krysning av et han-esel og en hoppe, og er altså en bastard. Det er bare i meget sjeldne tilfelle det er meldt om at muldyr har forplantet seg. Jødene hadde ikke lov til å frambringe sine egne muldyr, men de kunne bruke muldyr som de fikk fra ikke-jødiske folk. De ble betraktet som utmerkede ridedyr, og selv kong David hadde et muldyr til sitt eget bruk. (1 Kong. 1: 33, 38, 44) En opptelling som ble foretatt etterat jødene var kommet tilbake fra det babyloniske fangenskap, viste at de eide 245 muldyr. Det kan altså ikke reises noen innvending mot krysning med den begrunnelse at det er forbudt i Bibelen.