Utviklingslæren på retrett
I OVER 100 år har mange vitenskapsmenn hevdet at alle livsformer har utviklet seg. De har sagt at livet oppsto av seg selv, og at livsformene utviklet seg til plante- og dyrestadiet og deretter videre fra apelignende dyr til mennesker.
I alle disse årene har disse vitenskapsmennene stadig vært på jakt etter beviser som kunne støtte deres påstander. En del vitenskapsmenn så vel som andre håpet at slike beviser ville ødelegge troen på en Skaper eller Gud.
Men i de senere år har bevismaterialet gjort akkurat det motsatte. Det har slått i stykker grunnlaget for troen på evolusjonsteorien, slik at mange ærlige mennesker, deriblant en rekke vitenskapsmenn, ikke lenger godtar denne teorien. De som fortsetter å støtte utviklingslæren, er blitt tvunget til å forlate noen av de oppfatninger de har holdt fast ved i lang tid.
New York Times sa angående denne situasjonen: «Utviklingslæren har gjennomgått en stor forandring i løpet av de siste ti årene. Prinsippene for en utvikling, som Darwin og andre fastsatte, er blitt dratt i tvil, og nye teorier er blitt framsatt. Det er mye oppstyr på dette feltet.»
EN UNDERSØKELSE AV BEVISMATERIALET
En rekke forskere har foretatt en upartisk undersøkelse av bevismaterialet. De har gitt uttrykk for forundring over det de fant.
Norman Macbeth, en jurist som har studert ved Harvard universitet, bestemte seg for å undersøke spørsmålet som om det var en rettssak han skulle føre. Han samlet beviser for og imot en utvikling. Etter flere års intens forskning kom han til at bevismaterialet mot utviklingslæren var så sterkt at, som han sa, det finnes «overhodet ingen teori som er å foretrekke framfor den nåværende».
Macbeth sa videre: «Når det gjelder utviklingslæren, er de fleste forklaringer ikke gode. De fortjener i virkeligheten overhodet ikke å bli kalt forklaringer; de er antydninger, innfall og ønskedrømmer som neppe fortjener å bli kalt hypoteser.» Hans reaksjon på en typisk bok som støtter utviklingslæren, var: «Hvis jeg skulle møte denne mannen i retten, kunne jeg få saken hans avvist.»
Redaktøren av The Washington Monthly, Tom Bethell, foretok en lignende undersøkelse. Han var forbauset over å finne at det hersket så stor forvirring blant evolusjonistene, og at det pågikk en slik voldsom debatt blant dem. Han sa: «Det er overraskende at så lite [av debatten] har lekket ut, for den ser ut til å ha vært en av de mest betydningsfulle akademiske debatter i 1960-årene, og slik jeg ser det, er konklusjonen nokså forbløffende: Jeg tror at Darwins teori holder på å bryte sammen.»
Bethell sa videre: «Jeg tror Darwin er i ferd med å bli forkastet, men kanskje av hensyn til den ærverdige gamle herren . . . blir det gjort så stille og forsiktig som mulig, med et minimum av publisitet.»
Hvordan reagerer evolusjonistene på dette? F. Appleton skriver i bladet Weekend: «Vi innrømmer at det finnes store huller i bevismaterialet for at det har funnet sted en utvikling. . . . Selv for en erfaren vitenskapsmann er det et punkt hvor forklaringene blir nokså tynne, og en blir nødt til å innrømme at en ikke virkelig vet noe.» Han tilføyde: «Ja, evolusjonsteorien er bare en teori. Å godta utviklingslæren er derfor et spørsmål om å tro.»
De «store huller» er blitt enda større i tidens løp. Det foreligger et overveldende bevismateriale som har å gjøre med arvelighet, cellenes oppbygning, DNA, den kompliserte oppbygning av levende organismer, avlsforsøk og fossilenes vitnesbyrd. Det blir mer og mer tydelig for upartiske og ærlige iakttagere at det foreligger et overveldende bevismateriale som støtter en skapelse og ikke en utvikling.
EN GRUNNLEGGENDE OPPFATNING DRAS I TVIL
En av utviklingslærens teorier, ja, en av dens grunnsetninger, blir nå dratt i tvil. Det er teorien om hvordan utviklingen har funnet sted — selve utviklingens «mekanisme» — som lenge har vært godtatt.
Tilhengere av utviklingslæren mener at utviklingen fant sted gjennom små, gunstige forandringer i levende organismer. Disse forandringene, mener de, gjorde disse levende organismer bedre skikket til å overleve. Deres avkom fortsatte så å erverve seg andre gunstige forandringer i løpet av millioner av år. Evolusjonistene hevder at dette resulterte i en gradvis utvikling hos alle planter, insekter, dyr og mennesker.
Blant vitenskapsmenn blir den teorien at «de best skikkede overlever», kalt «naturlig utvalg». Dette uttrykket skulle bety at «naturen» angivelig «valgte ut» de «best skikkede», i og med at de overlevde, mens de «svakere» ble utryddet.
Hvorfor blir denne grunnleggende oppfatningen nå dratt i tvil? Etter flere tiårs forsøk med levende organismer og studium av fossilenes vitnesbyrd begynner noe som burde ha vært innlysende, å gå opp for mange vitenskapsmenn, og det er dette: det at en bestemt plante eller et bestemt dyr har lettere for å overleve, har i virkeligheten ikke noe å gjøre med hvordan planten eller dyret ble til fra først av. Hvis én reveart er bedre skikket til å overleve enn en annen reveart, forklarer ikke det hvordan noen av reveartene oppsto. Bare det at reven overlever, forandrer den heller ikke til et annet dyr.
Etter flere tiårs forsøk har planteforedlere og oppdrettere oppdaget at uansett hvor intensivt de foredler planter eller oppdretter dyr, har de aldri greid å utvikle et nytt eller helt annerledes slag. De kan framkalle forandringer i størrelse, farge eller andre karakteristiske trekk. Men kyr fortsetter å være kyr, druer fortsetter å være druer, og fluer fortsetter å være fluer.
Det er nå tydelig blitt fastslått at utover en viss begrenset avvikelse fra det normale kan levende organismer ikke forandres ytterligere uten at det gjør dem sterile eller forårsaker at de dør. Hvorfor ikke? Fordi det finnes en lov som hindrer dem i å bli noe annet enn det de er.
«ETTER SITT SLAG»
Gud har nedlagt en lov i alle livsformer for å holde de grunnleggende slag atskilt. Det er denne loven Bibelen kaller «etter sitt slag».
Et eksempel på dette har vi i 1 Mosebok 1: 24, som sier: «Gud sa: Jorden la framgå levende vesener, hvert etter sitt slag, fe, kryp og ville dyr, hvert etter sitt slag!» Dette er også tilfelle når det gjelder planter, insekter, fugler, fisk og mennesker.
Livsformenes arveanlegg gjør det imidlertid mulig å frambringe en viss variasjon innenfor de grunnleggende slag. noe som gjør alt levende mer interessant. Men som oppdrettere og planteforedlere har oppdaget, finnes det for eksempel mange varieteter av kattedyr, men alle varietetene fortsetter å være kattedyr og kan bare krysses med andre kattedyr. Det samme er tilfelle når det gjelder andre grunnleggende slag.
Zoologen Harold Coffin fra California universitet sier: «Det er tydelig at det har funnet sted en stor tilpasning, men har denne tilpasningen virkelig forårsaket en fremadskridende utvikling fra én større gruppe til en annen? Det vitenskapelige bevismateriale støtter ikke en slik form for forandring.
FOSSILENES VITNESBYRD GÅR IMOT UTVIKLINGSLÆREN
Fossilene, rester av livsformer som er funnet, utgjør også et bevismateriale som går imot evolusjonistene. De hadde håpet at de etter over 100 års leting ville ha funnet utallige «mellomledd» i form av fossiler som kunne knytte de forskjellige slag av organismer som tidligere har levd, sammen i en ubrutt kjede. Men fossilenes overveldende vitnesbyrd har fullstendig knust dette håpet.
Zoologen Harold Coffin sier: «Fossilene, vitnesbyrdet om livet i fortiden, utgjør det siste og endelige vitnesbyrd, for fossilenes vitnesbyrd er den eneste autentiske beretning om livet som er tilgjengelig for vitenskapen.» Og hva viser så dette vitnesbyrdet? Er det i samsvar med utviklingslæren? Coffin svarer: «Det er det ikke. . . . Det forteller oss at planter og dyr ble skapt i sine grunnleggende former. De grunnleggende kjensgjerninger om fossilenes vitnesbyrd støtter en skapelse, ikke en utvikling.»
Dr. D. B. Gower, som er biokjemiker og knyttet til London universitet, bekrefter også at ’fossilenes vitnesbyrd er i samsvar med beretningen i 1 Mosebok (i Bibelen)’. Han sier at ’i de eldste bergartslagene finner vi ikke en rekke fossiler som dekker de gradvise forandringer fra de mest primitive skapninger til fullt utviklede livsformer, men i de eldste lagene finner vi tvert imot plutselig fullt utviklede arter’. Han hadde også lagt merke til at mellom hver større plante- og dyregruppe ’fantes det overhodet ikke noen overgangsformer av fossiler’.
De millioner av fossiler som er blitt funnet i løpet av over 100 år, bekrefter således at livsformene ble skapt «hver etter sitt slag». — 1 Mos. 1: 11, 12, 21, 24.
RETRETT NÅR DET GJELDER MENNESKETS HISTORIE
Nyere funn av fossile mennesker har også ført til en retrett i forbindelse med menneskets antatte utvikling. Disse funnene har skapt kaos i det evolusjonære «stamtre», den hypotetiske oppstillingen av apelignende skapninger som en mener utviklet seg til mennesker.
Boston-avisen Globe sier i forbindelse med disse nye funnene: «Hver eneste bok om antropologi, hver eneste artikkel om menneskets utvikling, hver eneste tegning av menneskets stamtre må kasseres. . . . Det betyr også at det hersker forvirring angående våre forfedre.»
Hva er det som har forårsaket denne retretten? Det er funn av fossile mennesker som ligner det moderne menneske, og som en mener er eldre enn de såkalte «apemennesker», som de angivelig skal ha stammet fra. En av disse «apelignende» skapninger, som vitenskapsmennene har gitt betegnelsen Australopithecus, ble til og med en gang hyllet av noen som det manglende mellomledd mellom mennesker og aper.
Men ifølge vitenskapelige kilder viser de nye funnene at dette er umulig. New York Times melder: «De nye fossilene utgjør et avgjørende bevis for at Australopithecus, en utdødd art som en en gang mente var overgangsformen mellom apen og mennesket, var en av de første menneskers samtidige, som ble en evolusjonær blindgate.»
Sannheten er at menneskene også ble skapt «etter sitt slag». Det er derfor en aldri har funnet noen «mellomledd» mellom mennesker og dyr. Det er også derfor en heller aldri vil komme til å finne noen. Den store kløften vil alltid eksistere; det er Skaperen som har laget den for å holde mennesker og dyr atskilt.
Anthony Ostric, som er professor i antropologi i Indiana i USA, sa til en forsamling av vitenskapsmenn at kjensgjerningene viser at mennesket i alt vesentlig har fortsatt å være den samme skapning like fra det først framsto. Han sa: «Det er ikke mulig å forstå hvordan biologiske, sosiale eller kulturelle krefter eller prosesser kunne omdanne noe forhistorisk menneske eller ’nærmenneske’ til homo sapiens.» Han sa at menneskets enestående biofysiske og samfunnskulturelle natur ser ut til å representere «et uoverstigelig svelg, som skiller det fra alle de andre dyr».
Det er tydelig at det bevismateriale som er blitt samlet i løpet av mange tiår, har tvunget evolusjonistene til å gjøre retrett på mange fronter. En ærlig bedømmelse av kjensgjerningene kan bare føre til én konklusjon. Det er som Bibelen sa for lenge siden: «Kjenn at [Jehova] er Gud! Han har skapt oss, og ikke vi selv.» — Sl. 100: 3.
[Bilde på side 534]
Hvis én reveart er bedre skikket til å overleve enn en annen reveart, forandrer ikke dette denne reven til et annet dyr
[Bilder på side 535]
«Planter og dyr . . . frambringer avkom ved forplantning og ikke på noen annen måte.» «Alt liv kommer fra tidligere liv, . . . foreldrenes og avkommets organisme er av det samme slag.» — «Biology for You», side 468; «The Encyclopedia Americana», 1956, bind 3, side 721