Utforskning i himmelrommet som hobby

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Australia

ETTER at fjernsynet gjorde sitt inntog i mange deler av verden, har færre opplevd de gleder det bringer å skape noe, å utforske noe eller å gi seg i kast med en spennende oppgave. Underholdning opptar mye av den fritid mange har til rådighet. Spenningen ved å trenge inn på nye kunnskapsområder og utforske ukjente ting er imidlertid noe som har fått mange til å sette sin rikdom og til og med sitt liv på spill.

Kunne du tenke deg å utforske kratrene og fjellene på månen eller å bli bedre kjent med planetene i vårt solsystem? Hvordan ville det være å se litt nærmere på Melkeveien, den galaksen som vår sol tilhører, eller å studere den kjempemessige Andromeda-tåken, som befinner seg hele 1 500 000 lysår borte?a

Dette er noe av det tusener av enkeltpersoner og familier som har tatt seg tid til å utforske himmelrommet ved hjelp av en prismekikkert eller en liten stjernekikkert, har fått anledning til. De har på den måten kunnet betrakte titusener flere stjerner enn de omkring 2000 som en vanligvis vil kunne se med det blotte øye en stjerneklar kveld, og ikke nok med det, men de har fått et langt mer detaljert bilde av dem. Det som for det blotte øye ser ut til å være en enkelt stjerne, blir til to eller flere. Forskjellige detaljer ved månens kratre, Saturns ringer og de mangfoldige stjernehopene kommer til syne.

Anskaffelse av en stjernekikkert

Du vil kunne se mye ved hjelp av en alminnelig prismekikkert, men hvis du vil utforske himmelrommet litt mer, trenger du en liten stjernekikkert. Det er vanligvis to forskjellige typer å få kjøpt: refraktorer, som har en linse med en diameter på 2—5 tommer til objektiv, og reflektorer, som har et speil med en diameter på 4—12 tommer til objektiv. En reflektor med samme diameter som en refraktor, veier vanligvis mindre, er kortere, lettere å bære og oppbevare og vanligvis rimeligere enn refraktoren.

Hensikten med en kikkert er å samle så mye lys som mulig og å forstørre. En 2 tommers kikkert samler omkring 60 ganger så mye lys som det øyet normalt samler. En 3 tommers kikkert samler omkring 140 ganger så mye lys. En større kikkert gir et klarere bilde med flere detaljer, men den er også dyrere. Enten en skal kjøpe en ny kikkert eller en brukt, vil det være best å få prøve den før en kjøper den, hvis det lar seg gjøre.

Men du vil kanskje heller lage en kikkert og et stativ til den selv. Dette kan gjøres forholdsvis rimelig og uten at det skal kreve altfor mye tid. Den som er interessert i å lage en kikkert, må kjøpe passende linser, men kan ellers gjøre bruk av materialer han måtte ha for hånden. Det finnes også stjernekikkerter som kan oppbevares i en veske, og de er forholdsvis rimelige. En god håndbok for amatørastronomer kan hjelpe deg til både å lage og å teste en stjernekikkert.

Observasjon av solen

Kan en utforske solen ved hjelp av en kikkert? Ja. MEN VÆR FORSIKTIG! Du må ikke under noen omstendigheter se direkte på solen gjennom en stjernekikkert eller en prismekikkert. Du kan da miste synet for bestandig! Du kan imidlertid projisere bildet fra kikkerten på en skjerm og begrense mengden av annet lys som faller på den. På den måten vil du kunne utforske solens overflate. Hvis du gjør det, vil du snart gjøre en interessant oppdagelse. Solens overflate er ikke bare lys! Den har også noen mørke flekker.

Det er «solflekkene». Noen er mye større enn jorden. De består av gasser som er kjøligere enn resten av solens overflate, men de kan likevel ha en temperatur på 4000 grader celsius. De kan plutselig dukke opp, forsvinne og forandre form, og de skifter stadig posisjon på grunn av at solen roterer om sin akse én gang i løpet av litt mindre enn en måned. Noen synes det er interessant å lage et diagram over solflekksyklusen.

Solflekkaktiviteten når et maksimum omtrent hvert 11. år. Det neste ventes i 1980. Ja, det er mye en kan lære ved å betrakte solen. Men husk: VÆR FORSIKTIG!

Utforsking av månen

Du vil finne det interessant å se litt nøyere på vår nærmeste nabo, månen. Det vil være god anledning til det i dens første kvarter og inntil den er halv. Da får lange skygger månelandskapet til å tre tydeligere fram. Når en tar en titt på månen gjennom kikkerten, vil en oppdage ujevne, høye fjell på dens overflate. En ser også bølgende sletter (som en en gang trodde var hav), gigantiske kratre, takkete klipper og alle slags andre landskaper. Men ikke en dråpe vann!

En har også oppdaget at månejorden inneholder de samme grunnstoffer som jordsmonnet på jorden, men at mengdeforholdene er forskjellige. I strid med alminnelige, men feilaktige forestillinger er månen et av de himmellegemer i solsystemet som har den mørkeste overflaten. Den reflekterer bare sju prosent av det lyset som faller på den. Ikke desto mindre er det tilstrekkelig til at den kan kaste et mildt, behagelig lys over jorden om natten. Dette understreker det Bibelen sier om at Gud gjorde det «mindre [lys] til å råde om natten». — 1 Mos. 1: 16.

Videre til planetene

Selv om planetene ligger mye lenger borte, kan en skaffe seg mange interessante opplysninger om dem.b Det kan være bra å starte med Venus, ofte kalt «morgenstjernen» eller «aftenstjernen». Den beste tiden for observasjoner er om formiddagen eller tidlig på kvelden. En vil oppdage at Venus i likhet med månen viser forskjellige faser.

Jupiter er vanligvis den nest lyssterkeste av planetene. Den er den største planeten i vårt solsystem. Den har en diameter på 140 000 kilometer. Denne planeten har 13 kjente måner. Fire av dem er lett synlige med en liten kikkert. De kan imidlertid «leke gjemsel» ved at de forandrer posisjon, eller ved at en eller to av dem blir borte en stund, ettersom de går i sine baner rundt Jupiter. Du kan også få se Jupiters belter eller striper og dens mystiske røde flekk.

Så har vi Saturn, et mesterstykke i Guds skaperverk, med dens vakre ringsystem. Dette praktfulle settet på tre ringer av varierende lysstyrke antas å bestå av millioner av ørsmå partikler, og hver enkelt ring opptrer som en satellitt til planeten. De er virkelig litt av et skue!

Det er også spennende å betrakte den lyserøde planeten Mars med dens polkalotter. Men med en liten kikkert kan en bare studere den nøye annethvert år, da den kommer nærmere jorden. Hvis du ikke så mars i 1977, vil du måtte vente til 1979.

Enda mer å se

Når en har utforsket vårt solsystem, kan en trenge lenger ut i verdensrommet — til stjernene! Hvor vakre er ikke stjernene der de henger som skinnende juveler mot den svarte nattehimmelen! Noen ganger vil du finne at det som ser ut til å være bare én stjerne, i virkeligheten er to eller flere stjerner tett innpå hverandre.

Tåkete flekker på himmelen kan vise seg å være en tett samling av et stort antall stjerner. Og det er fantastisk å se de vakre fargene på disse himmellegemene, som varierer fra rødt til gull, grønt og blått. Hvor sanne er ikke følgende ord som en bibelskribent, som ikke hadde noen kikkert, nedskrev under inspirasjon: «Den ene stjerne skiller seg fra den andre i glans»! — 1 Kor. 15: 41.

Det er også fantastisk å tenke på at mange av de stjernene du ser, befinner seg tusenvis av lysår borte. Det betyr at folk ser dem, ikke som de er nå, men som de var når da lyset forlot dem for så lenge siden. Da for eksempel kinesiske astronomer i 1054 e. Kr. observerte en eksploderende stjerne i stjernebildet Tyren (Taurus), betraktet de en begivenhet som fant sted omkring år 3500 f. Kr., i Adams levetid. De tidsepoker og avstander en stifter bekjentskap med når en utforsker universet, ligger utenfor vår fatteevne.

La oss så se litt på Andromeda-tåken, det mest fjerntliggende himmelobjekt som kan ses med det blotte øyet. Den befinner seg omkring 14 trillioner kilometer (14 000 000 000 000 000 000 kilometer) fra oss. Når vi i kveld ser på den bleke Anromeda-tåken, ender lyset fra den som når vårt øye, en reise det begynte på for en og en halv million år siden. En kan virkelig se langt en stjerneklar kveld. Det fyller en med ærefrykt; det er nesten som om en ser inn i evigheten.

Det finnes ingen grenser for hva en kan utforske. Det er alltid like spennende å se en kjempemessig ildkule lyse opp på himmelen eller å se et «stjerneskudd», en meteor som lager et lysende spor i mørket. Det er blitt anslått at 90 millioner meteorstriper kan ses i løpet av en hvilken som helst 24 timers periode over hele jorden, skjønt mange forsvinner på et øyeblikk. De fleste vil du kunne se tidlig om morgenen, fordi den del av kloden hvor du bor, da er vendt i den retning jorden beveger seg rundt solen, og møter meteorene. Visse tider på året kan en få se hele meteorsvermer, idet jorden pløyer gjennom en strøm av meteorer som også beveger seg rundt solen.

Du kan kanskje til og med få se en partiell sol- eller måneformørkelse, slik som den som fant sted i Australia i 1976, og som er en sjelden foreteelse.c Og glem ikke de kunstige satellittene, som menneskene ved hjelp av den moderne teknologi har klart å plassere i baner rundt jorden. I Sydney i Australia kan en se 12 av disse hver uke med det blotte øyet. Skal en studere dem nærmere, vil en best kunne gjøre det ved hjelp av en prismekikkert.

Å utforske himmelrommet er en hobby som kan bringe stor glede til gammel og ung. Enten en betrakter himmellegemene med det blotte øyet, eller en forsøker å studere dem mer inngående, kan en ikke la være å gjenta ordene i Salme 8: 4, 5: «Når jeg ser din himmel, dine fingrers gjerning, månen og stjernene, som du har gjort, hva er da et menneske, at du kommer ham i hu, og et menneskebarn, at du ser til ham!»

[Fotnoter]