Lær deg Bibelens begivenheter i riktig rekkefølge
DE BEGIVENHETER Bibelen forteller om, med unntagelse av skapelsen, spenner over til sammen 4000 år av menneskenes historie. Hvordan kan en lære seg begivenhetene fra et så langt tidsrom i riktig rekkefølge? En fin måte å gjøre det på er å prøve å forbinde de forskjellige hendelsene med slike store begivenheter som Adams skapelse, vannflommen, israelittenes utfrielse av Egypt og Jesu liv.
Ifølge Bibelens tidsregning ble Adam skapt i år 4026 f. Kr. I tidsrommet fram til vannflommen, som kom i 2370 f. Kr., levde det tre menn som ble kjent for sin tro — Abel, Enok og Noah. Fordi Abel var rettferdig, ble han myrdet av sin bror Kain, Adams første sønn. (1 Joh. 3: 12) Enok, som levde samtidig med Adam i 308 år, profeterte om Guds kommende dom over alle de ugudelige. Hans sønnesønns sønn Noah ble født omkring 126 år etter Adams død. — 1 Mos. 5: 3—29; Jud. 14, 15.
På Noahs tid var det mange engler som forlot sin bolig i himmelen, materialiserte seg og levde sammen med kvinner på jorden, som de så fikk et bastardavkom, nefilim, med. (1 Mos. 6: 1—4; 1 Pet. 3: 19, 20; Jud. 6) I Noahs 600. leveår ble den ugudelige menneskeverdenen utslettet i vannflommen. Mens vannet dekket hele jorden, var Noah, hans hustru, hans tre sønner (Sem, Kam og Jafet) og deres hustruer i sikkerhet i arken, som var blitt bygd i samsvar med Guds anvisninger. — 1 Mos. 7: 11, 17—21.
Ikke lenge etter vannflommen førte Kams sønnesønn Nimrod an i et opprør mot Gud. Nimrod oppkastet seg til den første konge, og det var uten tvil han som fikk i gang byggingen av Babel og Babels tårn. Jehova Gud forpurret dette prosjektet ved å forvirre bygningsmennenes språk. (1 Mos. 10: 8—10; 11: 1—4) Dette skjedde på Pelegs tid, en eller annen gang mellom 2269 og 2030 f. Kr. (1 Mos. 10: 25) Noah var fremdeles i live, for han levde i 350 år etter vannflommen. — 1 Mos. 9: 28.
Om lag 77 år etter Noahs død dro Abraham, i en alder av 75 år, inn i Kana’ans land, det land Jehova Gud hadde lovt å gi Abrahams etterkommere. (1 Mos. 12: 4—7) På dette tidspunkt, i 1943 f. Kr., trådte den pakt Jehova hadde inngått med Abraham, i kraft.
Da Abraham var 100 år gammel, fikk han sønnen Isak med sin elskede hustru Sara. (1 Mos. 21: 5) Om lag ti år etter Noahs sønns Sems død ble Isak i en alder av 60 år far til tvillingene Esau og Jakob. (1 Mos. 11: 10, 11; 25: 26) Jakob fikk 12 sønner. En av disse, Josef, kom som følge av spesielle omstendigheter til å bli matvareforvalter i Egypt. Da det så ble hungersnød i Kana’an, kom hele Jakobs hus og bosatte seg som fremmede i Egypt. Til slutt kom Jakobs etterkommere, israelittene, i trelldom i Egypt, men Jehova Gud førte dem ved Moses ut av Egypt til Sinai berg, hvor de fikk lovpakten, 430 år etter at Gud hadde inngått en spesiell pakt med deres forfader Abraham. — 1 Mos. 45: 26; 47: 1, 2; 2 Mos. 1: 8—11; 13: 19—21; 19: 1; Gal. 3: 17.
Etter at israelittene hadde vandret omkring i ørkenen i 40 år, dro de under Josvas ledelse inn i Kana’an i 1473 f. Kr. (5 Mos. 29: 5; 31: 1—3; Jos. 5: 6, 7) Størsteparten av landet ble erobret i løpet av cirka seks år. (Jos. 14: 10—12) I omkring 350 år etter dette ble Israel ledet av dommere som var utvalgt av Gud. Under den siste av disse dommerne, Samuel, begynte Saul av Benjamins stamme å regjere som konge. Han regjerte i 40 år. Deretter begynte David å regjere i Hebron over Juda stamme, mens Sauls sønn Isboset regjerte fra Mahana’im over resten av Israel. (2 Sam. 2: 2, 3, 8—10; Ap. gj. 13: 20—22) Da David hadde hersket over Juda i sju og et halvt år, ble han konge over hele Israel. Han hersket i alt i 40 år. Han ble etterfulgt av sin sønn Salomo, som også regjerte i 40 år. — 2 Sam. 2: 11; 1 Kong. 2: 11; 11: 42.
I Salomos sønns Rehabeams regjeringstid, i 997 f. Kr., gjorde ti stammer opprør og utropte Jeroboam til sin konge. Benjamins og Juda stamme foruten levittene holdt seg imidlertid trofast til Davids kongehus. Tistammeriket fikk en dårlig start, ettersom kong Jeroboam innførte kalvedyrkelse i landet. I alle de årene som gikk fram til tistammeriket i 740 f. Kr. falt for assyrerne, fortsatte denne avgudsdyrkelsen. (1 Kong. 12: 16—24, 28—30; 2 Kong. 17: 1—6) Cirka 133 år senere, i 607 f. Kr., ble tostammeriket erobret av babylonierne. — 2 Kong. 25: 1—9.
I 537 f. Kr., da jødene hadde vært 70 år i babylonisk fangenskap, vendte en levning av dem tilbake til Jerusalem for å gjenoppbygge templet. Men det var først i 455 f. Kr. at Jerusalems mur ble gjenoppbygd under Nehemias’ ledelse. Nedskrivningen av de hebraiske skrifter ble fullført etter 443 f. Kr., da profeten Malakias skrev ned sin profeti. Denne profetien pekte fram til Guds engel eller sendebud, som skulle rydde vei for «paktens engel» eller sendebud, Messias. — Mal. 3: 1.
De kristne greske skrifter tar tråden opp med kunngjøringen om begge disse sendebuds fødsel. Om våren i år 2 f. Kr. ble døperen Johannes, forløperen for Messias eller Kristus, født. Seks måneder senere fødte Maria den forutsagte Kristus, Jesus. De tre og et halvt årene Jesu jordiske tjeneste varte, strakte seg fra høsten i år 28 e. Kr. og til våren i år 33 e. Kr., da han døde. Etter at han var blitt oppreist fra de døde og hadde fart opp til himmelen, fortsatte hans disipler det arbeid han hadde påbegynt. Omkring år 98 e. Kr. fullførte så den siste gjenlevende apostelen, Johannes, nedskrivningen av Bibelen. Det året skrev han sannsynligvis sine tre brev foruten det evangeliet som bærer hans navn. Cirka to år tidligere hadde han skrevet ned Åpenbaringen.
Det ovenstående viser hvordan en kan lære seg de bibelske begivenheter i riktig rekkefølge. Når du leser i Bibelen, bør du prøve å tidfeste de forskjellige begivenhetene i forhold til hverandre. Det kan bidra til at Bibelens historie blir mye mer meningsfylt for deg.