Tenk over vitnesbyrdet fra plantelivet
PLANTENES fabrikasjon av organiske stoffer kan med rette kalles jordens største «industri». Forsiktig anslått produserer plantene omkring 150 milliarder tonn karbohydrater (sukker) i året. Dette er over 200 ganger så mye som verdens totale produksjon av stål og sement. Plantene utgjør næringskilden for alle dyr og mennesker på jordens overflate — i sannhet en høyst gavmild foranstaltning. Foruten sukker, som gir energi, tilveiebringer plantene også vitaminer, mineraler, legemidler og størsteparten av de råmaterialer som blir brukt til bygging av hus og framstilling av klær, papir, fargestoffer, maling og utallige andre ting som menneskene har nytte av.
Vi kan være glad for at alle de utallige planter og vekster framsto på jorden før menneskene, for de er av livsviktig betydning for både dyr og mennesker. Bibelen viser at plantelivet ble til før dyrene, og at Skaperen hadde en hensikt med å frambringe vegetasjonen først, for han sa til den første mann og kvinne: «Se, jeg gir eder alle urter som sår seg, alle som finnes på jorden, og alle trær med frukt som sår seg; de skal være til føde for eder. Og alle dyr på jorden og alle fugler under himmelen og alt som rører seg på jorden, alt som det er livsånde i, gir jeg alle grønne urter å ete.» — 1 Mos. 1: 29, 30.
Den rolle fotosyntesen spiller
Plantelivet innbefatter planteplankton, som danner næringsgrunnlaget for fisk og andre skapninger i sjøen. Vegetasjonen, fra gress til trær, er grunnlaget for «næringskjeden» på landjorden. Grunnen til dette er at ingen dyr kan framstille sin egen føde. Det er plantene som utfører dette arbeid. Ved hjelp av den kompliserte prosessen som kalles fotosyntese, som menneskene ennå ikke forstår fullt ut eller er i stand til å etterligne, omdanner plantene karbondioksyd, vann og energien i sollyset til karbohydrater og oksygen. Når plantene absorberer solenergi, utnytter de også mineraler i jorden og framstiller fett, protein, stivelse, vitaminer og andre produkter som gir næring til dyrelivet. Dyr og mennesker puster inn oksygen, som «setter i gang» omdannelsen av karbohydrater for å produsere vann og kjemisk energi, slik at kroppen kan oppta andre planteprodukter.
Formeringen av plantelivet
For at plantene skal kunne tjene sin ufravikelige hensikt som grunnlaget for alt dyre- og menneskeliv, må de eller deres frukt bli spist. Plantene må derfor kunne formere seg hvis de skal kunne fortsette som en næringskilde. De må dø, smuldre bort og bli fornyet; de må regelmessig og i det uendelige formere seg etter sitt slag. Vitner denne ordningen om en skapelse? Hvis den gjør det, kan det ikke bare skyldes en tilfeldighet.
Legg for eksempel merke til de metoder vegetasjonen benytter når den formerer seg. Plantene produserer vanligvis en overflod av frø. Dette er viktig, for tonnevis av frø blir spist av insekter, fugler og andre skapninger og også av mennesker. Hvis nå en plante bare frambrakte ett eller noen få frø, ville disse frøene bli spist, og den bestemte plantearten ville forsvinne. Frøene faller også mange forskjellige steder, og noen spirer aldri. Ugunstige værforhold, sopp og andre faktorer kan hindre mange frø i å spire. Av den grunn må det produseres store mengder frø. Det er derfor ikke slik som noen sier, at «naturen er svært ødsel». Men den er gavmild, og det ser ut til å være en hensikt med denne gavmildheten. Det er nødvendig at plantene produserer hundrevis, ja, tusenvis av frø. Noen trær produserer millioner av frø. En kan ikke si at en slik overveldende produksjon av frø ikke tjener en hensikt. Og hvis det er en hensikt, vitner da ikke det om en skapelse?
De frøene som blir produsert, må også ha en kraftig spireevne, for noen av dem må kanskje overleve en vinter som varer mange måneder, eller de må overleve tørke eller lange perioder med ugunstige værforhold. De fleste frøene har en bemerkelsesverdig spireevne; hos noen slag spirer hele 90 prosent av frøene. Et frø kan bli fullstendig tørt, slik at det ikke spirer. Men i denne uvirksomme tilstanden kan det motstå ytterst høye og lave temperaturer, i mange tilfelle temperaturer som ligger langt under frysepunktet, eller som når opp i nesten 100 grader celsius, det vil si vannets kokepunkt (men da må det ikke ligge i vann). Selv etter mange år kan et frø begynne å spire når det blir lagt i vann eller i fuktig jord. Et lotusfrø som var 2000 år gammelt, spirte og utviklet seg til en plante som blomstret, og avleggere og frø fra denne planten er blitt sendt til botaniske hager over hele verden.
En kan ikke si at plantene selv er klar over nødvendigheten av å videreføre sin art. Hvilket fantastisk slumpetreff — hvis det er et slumpetreff — er det ikke at alle planter er i besittelse av denne evnen! Kunne «blinde krefter» stå bak en slik ensartet ledelse til gagn for alle livsformene på jorden?
Når vi ser nærmere på plantenes formering, finner vi andre kompliserte forhold, som er nødvendige for at frøene skal kunne vokse. En av disse tingene er det faktum at frøene inneholder stoffer som gir dem den næring de må ha til å begynne med. Hvert frø inneholder karbohydrater og andre stoffer som setter det spirende frøet i stand til å overleve lenge nok ’til at det kan slå røtter og frambringe blad, slik at planten kan vokse og bli fullt utviklet.
Det finnes også mange forskjellige former for formering, som gjør det mulig for hvert enkelt planteslag å holde seg i live i sine spesielle omgivelser og i samsvar med sin spesielle natur. Noen planter deles, slik at det blir to eller flere rotsystemer. Hvert rotsystem vokser da opp til en ny, sunn plante. Andre formerer seg ved stiklinger, ved at en del av planten kommer ned i jorden. Stiklingen slår røtter og vokser opp til en ny plante. Bladene på noen planter utvikler røtter der hvor bladstilken er blitt kuttet. Andre planter, for eksempel poteter, formerer seg ved rotknoller, mens andre vokser opp fra løk.
Spredningen av frøene vitner om «vitenskapelig» genialitet. Trær og annen vegetasjon er vanligvis ubevegelig, men frøene deres må spres hvis de skal kunne bre seg over et større område. Dette skjer ved hjelp av mange forskjellige og høyst effektive metoder. Lønnetrærnes frø har vinger, slik at vinden kan føre dem lange strekninger. Frøene på løvetannen har sitt eget fallskjermslignende utstyr, som gjør det mulig for dem å bli båret av sted av vinden. Springfrø har en kapsel som sprekker eksplosjonsaktig når den berøres, slik at frøene blir kastet langt bortover. Tistelkrokfrø og noen andre frøsorter henger fast i dyrenes pels og blir på den måten ført til andre voksesteder. Noen bær og frukter blir spist av dyr. Frøene blir imidlertid ikke fordøyet, men kommer uskadd ut igjen med ekskrementene.
Kokospalmens frukt blir spredt på en høyst genial måte. Kokosnøttene kan flyte på vannet og bli ført av sted til fjerne kyster, ofte til andre øyer eller kontinenter. En skulle kanskje tro at kokospalmen vokser så nær kysten fordi den trenger saltvann, men dette er ikke tilfelle. Den trenger i virkeligheten ferskvann. Røttene på kokospalmen er derfor forholdsvis korte. De er bare så lange at de akkurat når ned til ferskvannet, som er lettere enn saltvann og derfor ligger over saltvannet i kystområdene. Når det gjelder spredningen, er kystområdene de beste, fordi kokosnøtten kan flyte på vannet over store strekninger. Hva slags slumpetreff var det som ordnet dette for kokospalmen? Er det rimelig å tenke at det var en eller annen slags kunnskap som lå til grunn for denne usedvanlige kombinasjon av omstendigheter?
Bestøvning
Når det gjelder formeringen av blomsterplanter, kan en spørre: Hvilke ’blinde krefter’ har forårsaket at noen planter har forskjellig kjønn, slik at hunnplanter må bestøves av pollen fra hannplanter? Og hvordan er det helt tilfeldig blitt ordnet med at noen kunne overføre pollen, særlig i betraktning av at denne bæreren undertiden er mer komplisert sammensatt enn selve planten?
Selv om en del pollen blir overført med vinden, er det mange planter som er avhengig av insektenes virksomhet. Dette krever at plantene har næring som insektene liker, og de må også ha noe som får insektene til å søke denne næringen. Plantene avgir derfor en duft som insektene liker. I noen tilfelle gjør også blomstenes strålende farger sitt til å tiltrekke seg oppmerksomheten. I hannblomsten må støvbæreren, som har pollen, befinne seg i nærheten av næringen, slik at den blir berørt av insektet og en del pollen blir hengende fast på insektets kropp. I hunnblomsten må støvveien være plassert slik at den kan ta imot pollen når insektet besøker blomsten. Tenk på hvor komplisert dette er! Blomstenes form og deres duft og produksjon av nektar må være nøyaktig den rette. Men selv dette ville være til ingen nytte hvis det ikke hadde vært et fullstendig samarbeid mellom insektets instinkter og atferd og dets behov og smak for den bestemte næring som bare de blomstene den foretrekker, kan gi.
Selv om bestøvingen avhenger av så mange faktorer, vitner den store blomsterprakten om at metoden er effektiv. Denne prosessen er dessuten blitt gjentatt på samme måte milliarder av ganger i løpet av tusener av år. Er alt dette bare et resultat av tilfeldigheter som er blitt nøyaktig gjentatt i århundrenes løp uten at det har medført skadelige endringer i mønstret?
’Jordens største industri’
Ved den næring plantene produserer, tilveiebringer de jordens største forråd av energi, som de henter fra solen, kilden til nesten all den energi som blir brukt på jorden. Men tenk over hvor mye mer omfattende dette forråd av energi egentlig er, slik det framgår av boken Photosynthesis and Related Products av Eugene I. Rabinowitch (bind I, Interscience Publishers Incorporated):
«De grønne plantenes omsetning av karbondioksyd er den største kjemiske prosess på jorden. For å anskueliggjøre hva en produksjon på 1011 tonn pr. år betyr, kan vi sammenligne den med den samlede produksjon fra den kjemiske og den metallurgiske industri og fra gruvedriften på jorden, som er 109 tonn i året. Kull og olje, det vil si produkter som er et resultat av fotosyntesen i tidligere tider, utgjør 90 prosent av denne produksjonen. Like imponerende er sammenligningen av den energi som plantene lagrer i løpet av et år, med den energi som er tilgjengelig fra andre kilder. Den energi som frambringes ved hjelp av fotosyntesen, er omkring 100 ganger større enn forbrenningsvarmen fra alt det kull som blir utvunnet på jorden i løpet av samme periode, og 10 000 ganger større enn energien fra all den vannkraft som utnyttes i hele verden.»
Den nytten vi har av plantelivet, vekker ettertanke
Som en oppsummering kan vi si: Vi kan være glad for at tingene har inntruffet slik de har. Og det er opp til den som er interessert i å finne et logisk og tilfredsstillende svar, å avgjøre hvorvidt alt dette er et resultat av tilfeldigheter, eller om det er blitt skapt av en høyere intelligens. Det faktum at plantelivet ble til før dyrelivet, er av største betydning. Var dette gjort med hensikt, eller var det bare en tilfeldighet? Noen vil kanskje si at plantelivet måtte komme før dyrelivet, for dyrelivet kunne ikke ha eksistert uten plantelivet. Men en nøyere undersøkelse av plantene viser at de er ytterst komplisert sammensatt og på langt nær kan sammenlignes med et «ur»-molekyl. Plantene er dessuten høyst forskjellig fra dyrene, og det finnes ingen forklaring på hvordan noen av dem på noen som helst måte kunne ha utviklet seg til det mest lavtstående dyr.
Et faktum som taler imot den oppfatning at blinde krefter kunne sørge for at livet fortsatte på jorden, er vegetasjonens evne til å absorbere karbondioksyd fra atmosfæren. Det er helt sikkert at ingen ’blinde krefter’ kunne forutse eller treffe forholdsregler med tanke på drastiske forandringer som kunne finne sted i miljøet. Men en Skaper som ønsket at livet skulle fortsette på jorden, kunne gjøre det. Og det er tydelig at denne forberedelsen ble truffet helt fra begynnelsen av da plantene ble til. Hvordan det? Legg merke til følgende:
Siden den «industrielle revolusjon» begynte, har en vært redd for at produksjonen av karbondioksyd som følge av forbrenningen av fossile brensler ville bringe livsformene på jorden i fare, kanskje til og med gjøre alt liv umulig. Nyere undersøkelser har imidlertid gitt et mye lysere bilde av situasjonen. Science News for 19. april 1975 sier om de oppdagelser som geologen Fred T. MacKenzie, som er knyttet til Northwesteren universitet, har gjort:
«Når fossile brensler blir brent, blir det avgitt karbondioksyd. Når en vet hvor mye som blir brent verden over, kan en regne ut hvor mye karbondioksyd som ventelig vil bli avgitt, og hvor mye en skulle kunne finne igjen i atmosfæren. Til slike utregninger knytter det seg imidlertid et interessant spørsmål. En sammenligning av det virkelige og det forventede innhold av CO2 har vist at det meste ’mangler’.
. . . Det manglende CO2 har plantene opptatt. Biomassen av vegetasjon kan ha økt med ti prosent siden slutten av 1800-årene, sier han, da utskillelsen av CO2 økte i takt med det stigende forbruk av fossile brensler.
Plantenes opptagelse av CO2 sammen med tilgjengelige næringsstoffer kan bety at det eksisterer en global tilbakekoblingsmekanisme som bidrar til å forebygge ulikevektige forhold i atmosfæren, sier MacKenzie.»
Til dette kan tilføyes at havet er et veldig reservoar for karbondioksyd. Det opptar eller frigir karbondioksyd etter behov. På grunn av dette og tilpasningen av fotosyntesen er både mennesker og dyr i stand til å overleve.
Hvem kan dogmatisk slå fast at det ikke finnes noen Skaper, som da jorden og livsformene på den ble til, sørget for slike «sikkerhetsmarginer» med tanke på de situasjoner som kunne oppstå?
Det er dessuten fornuftig og absolutt av avgjørende betydning at det finnes noe som utnytter solenergien. Vegetasjonen gjør dette til gagn for oss. Det at solen, som befinner seg omkring 150 millioner kilometer borte, tilveiebringer akkurat den rette strålingen og i den rette mengde, vitner om et enestående samarbeid.’ Det er også godt at vegetasjonen ikke konkurrerer med mennesker og dyr om maten, men tvert imot tilveiebringer mat. Plantelivet er heller ikke avhengig av menneskene. For det meste fremmer plantene sin egen vekst uavhengig av dyrelivet. Den rolle menneskene spiller, selv når det gjelder dyrkede planter, er svært minimal. De kan bare gjøre litt for å hjelpe til — selve veksten foregår automatisk og er noe som de ikke engang forstår fullt ut. Er det sannsynlig at blinde krefter har kunnet tilrettelegge og frambringe noe som er så komplisert og effektivt, og som fornuftutstyrte mennesker kan se og granske, men likevel ikke fullt ut kan forstå?
[Illustrasjon på side 8]
(Se den trykte publikasjonen)
Forenklet framstilling av fotosyntesen
solen
spalting av vannmolekyler
oksygen til atmosfæren
hydrogen og energirike forbindelser
karbondioksyd fra atmosfæren
hydrogen og karbon danner sukker
energirikt sukker — det grunnleggende næringsmolekyl
[Bilde på side 6]
Plantene sprer frøene på mange måter. Løvetannen bar «fallskjermer», som blir båret av sted av vinden
[Bilde på side 9]
Hvilke ’blinde krefter’ har forårsaket at noen planter trenger hjelp av insekter for å bli bestøvet, og har sørget for insekter som overfører pollen?