Dyreverdenens mestere i kamuflasje

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Nigeria

«VI VAR på safari i Kenya. Øynene våre fór hit og dit uten å overse noe. Det trodde vi iallfall selv, inntil Rune plutselig grep meg i armen og sa: ’James har sett noe!’

James, vår innfødte guide, pekte på et pølsetre 120 meter borte. ’Der er en leopard,’ sa han.

’Hvor?’ spurte Søren.

Jeg så på treet, gikk til siden så jeg fikk se det fra en annen synsvinkel, gned meg i øynene og så igjen.

Jeg kunne ikke se annet enn grenene og de pølseformede fruktene.

James lo. ’La oss gå litt nærmere,’ sa han. Vi gikk nærmere og stanset omkring 15 meter fra treet. Da så jeg den. Uregelmessige store og små flekker, som var hvite og brune, avslørte seg nå som kroppen til en leopard og skilte seg ut fra lignende flekker og farger i treet og sollyset.

James sa at han kanskje ikke ville ha sett leoparden hvis det ikke hadde vært fordi halen hang ned med en krøll på. Denne krøllen var en uvanlig form på treet. Han så derfor én gang til og fikk øye på dyret.» På denne måten stiftet Gösta og vennene hans bekjentskap med den forbløffende evnen mange dyr har til å kamuflere seg, slik at de går helt i ett med sine omgivelser. Det er helt naturlig at disse turistene i likhet med oss gjerne ville vite hvordan kamuflasjen virker, og hvem eller hva som bør ha æren for dette forbløffende fenomen.

Hvordan kamuflasjen virker

Kamuflasje er av livsviktig betydning for mange dyr i kampen for å overleve. Den hjelper noen dyr til å skjule seg for å unngå å bli angrepet av rovdyr, og den hjelper rovdyr til å lure seg inn på byttet uten å bli sett. Prinsippet er å unngå å bli sett av andre dyr.

Göstas opplevelse med leoparden illustrerer dette. I likhet med mange andre skapninger har leoparden det samme flekkete utseende som trærne i en skog hvor sollyset spiller i løvverket. Leoparden har også evnen til å holde seg helt urørlig og bli usynlig ved å smelte sammen med omgivelsene.

Dette er også tilfelle med sebraen, som en kanskje synes må være det mest iøynefallende av de ville dyrene. Sebraens striper tjener samme hensikt som leopardens flekker. Mønstret av kontrastfarger og -former ser ut til å oppløse dyrets konturer i uregelmessige flekker eller striper. Grunnen til dette er at når en betrakter noe på avstand, har øyet vanskelig for å samle et brutt fargemønster til en fast form. Det reagerer på det synsbedrag som blir skapt ved de skiftende fargene, og oppfatter de lyse partiene i dyrets pels som lyse mellomrom mellom trærne og i gresset.

Sebraen smelter derfor sammen med de slanke trestammene og gresstråene, og leoparden «forsvinner» i et tre eller i krattet. En vadefugl, rørdrummen, smelter også sammen med sivene der hvor den holder til, på grunn av sin stripete fjærdrakt og svarte farger. Men den kamuflerer seg også ved å holde seg helt urørlig blant sivene med hodet og halsen strukket rett opp og nebbet loddrett i været når faren truer. Den svaier til og med i takt med sivene når vinden blåser.

Dyrene kan også kamuflere seg ved hjelp av den virkning det har når ryggsiden er mørkere enn undersiden. Dette motvirker effekten av sollyset, som fremhever en gjenstands tredimensjonale utseende ved å kaste skygge på gjenstandens underside og på bakken. Den skyggen som den mørke ryggsiden kaster, gjør den lyse buksiden mørkere, og dette medfører at dyrets konturer utviskes.

Andre skapninger smelter sammen med omgivelsene på grunn av fargelikheten. Isbjørner, grønne papegøyer og gresshopper så vel som de svarte, grå eller brune nattdyrene har alle den samme fargen som sine omgivelser. Dette er også tilfelle med de sarte eller spraglete fargene på insekter, frosker, øgler og fugler som tilbringer livet blant blomster og blad.

Insekter og fisker

En annen måte å kamuflere seg på i dyreverdenen er ved etterligning, mimicry. Insekter og fisker er mestere i dette. Jeg husker jeg en gang hørte noen si: «Jeg kan ikke tro det! Kvisten går.» Men det var ingen kvist; det var et insekt.

Insektene utgjør en verden av variert skjønnhet og eiendommelige, overraskende og kompliserte former. Farger og former utgjør en slik fullstendig kamuflasje at det er vanskelig å få øye på enkelte insekter, selv på nært hold. Tenk for eksempel på det insektet som ser ut som en tørr kvist. Andre insekter ligner grønne kvister, grønne blad, tørre blad, delvis råtne blad eller til og med fugleekskrementer.

Et insekt som kalles vandreblad, er så likt et grønt blad i farge, form og åretegninger og i sine langsomme, svaiende bevegelser at andre insekter har latt seg narre til å gnage på det. Her i Nigeria finnes det også en liten bille som ser ut som et blad som henger i stilken. Stilken er billens snute.

Også i vannet finnes det mestere i kamuflasje. Breiflabben ser ut som en stor stein. Den forgrenede kroppen til den australske fisken som kalles «sea dragon», ligner tang. Sargassofisken med sine fargetegninger er nesten usynlig i tangen i Sargassohavet. Der skjuler den seg for sine fiender og ligger på lur etter sitt bytte. Den er også utstyrt med et «agn» som en del av sin kamuflasje — en kjøttfull utvekst på snuten som den beveger for å lokke andre fisker til seg.

Ueren har et rødflekket utseende i likhet med de steinene og korallene den lever blant. Den har også evnen til å endre farge etter omgivelsene. Mange andre fiskearter kan gjøre det samme, og noen bruker sand og biter av tang for å fullstendiggjøre kamuflasjen.

Så er det blekkspruten, som kan sprøyte ut en mørk væske når den blir forfulgt. Bak dette «røkteppet» kan den så komme seg i sikkerhet. Ettersom blekkskyen har omtrent samme størrelse som blekkspruten, forvirrer den forfølgeren på en annen måte: Forfølgeren angriper blekkskyen i stedet for blekkspruten!

Kameleonen skifter farge

En annen mester i kamuflasje er kameleonen. Den hører til de få krypdyr som har et helt utvalg av farger å velge mellom.

Jeg så en gang en kameleon i Madagaskar som krøp skjelvende som en gammel mann nedover en gren. Fargen på den var en blanding av grønt, gult; grått og brunt. Dette var også fargene på barken og bladene på treet. Den langsomme, bevisste gangen gjorde at den tiltrakk seg mindre oppmerksomhet. Den kunne bli tatt for en samling gule, brune og grå blad som beveget seg i vinden.

Kameleonene kan etter ønske skifte farge slik at de går i ett med omgivelsene. Når kameleonen gjennom øynene registrerer fargene i de umiddelbare omgivelser, sender visse nerver budskaper til hormonene, som reagerer ved å stimulere fargecellene til å trekke seg sammen eller utvide seg. Slik skifter kameleonen farge. Dette er en motsetning til den ufrivillige fargeforandring som finner sted hos dyr som skifter farge i samsvar med de forandringer i temperatur, lys og omgivelser som følger med årstidene.

Tilpasning

Utstyrte Gud dyrene med denne evnen til å kamuflere seg, fordi det var hans hensikt at de skulle leve av hverandre, og derfor trengte hjelp til å overleve? Det er interessant å legge merke til at da Gud skapte mannen og kvinnen, hadde dyrene ingen frykt for dem eller for hverandre. Bibelen forteller hva som var grunnen til det. Den peker på at Gud gav både mennesker og dyr «grønne planter til føde». — 1. Mos. 1: 29, 30.

Etter at mennesket hadde gjort opprør, inntrådte det imidlertid kaotiske tilstander i det jordiske skaperverk. Menneskene mistet sitt kjærlige herredømme over dyrene. Etter vannflommen fikk de tillatelse til å spise dyrekjøtt for å kunne overleve. (1. Mos. 9: 2—4) Og dyrene begynte å leve av hverandre. Ettersom Gud hadde gitt dyrene mange varierte egenskaper som skulle gjøre dyrelivet interessant, var mange av dem i stand til å tilpasse seg sin nye situasjon ved å benytte visse egenskaper som en hjelp til å overleve.

Menneskene har i stor utstrekning gjort det samme. Det var på ingen måte Guds hensikt at menneskene skulle drepe hverandre og til sine tider til og med opptre som kannibaler. Menneskene har imidlertid også evnen til å tilpasse seg nye omstendigheter for å overleve og gjør også bruk av kamuflasje under en krig.

I Guds nye ordning vil mennesker og dyr igjen få oppleve de fredelige forhold som det var Guds hensikt at de skulle leve under. Ingen av dem vil da behøve å frykte for en voldsom død eller bekymre seg om hvorvidt de vil få tilstrekkelig med mat. — Jes. 11: 9; Hos. 2: 18; Åp. 21: 4, 5.